Kunnskapsløst om klimapolitikk

I en kronikk i Aftenposten 22. mai beklager Nina Witoszek seg over mangelen på visdom og kunnskap i norsk klimapolitikk. Jeg deler hennes bekymring.  Dessverre er Witoszeks egen artikkel en god illustrasjon på dette problemet.

Witoszek hevder at Norge bruker store summer i klimapolitikken på å kjøpe avlat. Jeg er uenig.

For det første, Norges internasjonale klimainnsats skjer ikke i stedet for, men i tillegg til våre nasjonale forpliktelser. Det gjelder vår innsats for å redusere den globale avskogingen, det gjelder det aller meste av vår bruk av den Den grønne utviklingsmekanismen (CDM, klimainvesteringer i u-land, som oftest i fornybar energi), det gjelder vårt arbeid for å utvikle teknologi som forhåpentligvis vil få internasjonal anvendelse (Mongstad), og det gjelder vårt aktive arbeid i de internasjonale klimaforhandlingene. 

For det andre, den norske skoginnsatsen blir - av folk fra u-landene selv – ofte framhevet som en av de beste internasjonale eksemplene på at i-landene faktisk handler, ikke bare snakker om at de skal bidra til en klimavennlig utvikling i u-land. Det samme gjelder langt på vei CDM-ordningen. Selv om dette langt fra er en perfekt ordning (vi jobber aktivt for å forbedre den), er det likevel den fellesordningen verden i dag har for å stimulere til klimavennlige kommersielle investeringer i u-land. Hadde vi i dag hatt en bedre ordning, skulle vi brukt den. CDM-ordningen blir likevel ofte kritisert her hjemme. Men fra de det gjelder, folk i u-land, er ofte kritikken motsatt av den man hører her hjemme: Deres perspektiv er hvordan ordningen kan utvides slik at deres eget land kan få større nytte av den. 

For det tredje kan en kunnskapsbasert debatt om klimapolitikk ikke ha som utgangspunkt at vi ikke gjør noe her hjemme. For all del, vi har mye ugjort, men sannheten er at vi i Norge driver en mer aktiv nasjonal klimapolitikk enn de fleste andre land. Anslag presentert i Nasjonalbudsjettet viser at vår nasjonale politikk har bidratt med kutt i størrelse 20 prosent.

For det fjerde, og helt sentralt for en kunnskapsbasert samtale om klimapolitikk: Dersom vi ikke klarer å redusere utslippene i de fremvoksende økonomiene, klarer vi rett og slett ikke løse klimaproblemet. Norge står for under en promille av verdens utslipp. Andelen er stadig fallende, fordi verdens utslipp vokser sterkt, det gjør ikke Norges. I-landenes samlede utslipp vil om noen år bare utgjøre en tredjedel av verdens utslipp. Så vi klarer simpelthen ikke løse selve problemet om vi ikke også reduserer utslippene kraftig andre steder. Dette er hva vår internasjonale klimainnsats handler om, ikke avlat.