Liten enighet i klimapolitikken

Ketil Solvik-Olsen skriver i DN 2. juli som om vi i grunnen er enige i klimapolitikken. Men vi er nok langt fra enige. La meg peke på noen viktige forskjeller:

Siden klimaproblemet er globalt, kan det bare løses gjennom bredt internasjonalt samarbeid, helst i form av en avtale. Følgelig er internasjonal innsats en sentral del av vår klimapolitikk. Men FrP er imot Kyotoavtalen, den eneste klimaavtalen vi har. Og FrP har stort sett bare sarkasmer til overs for Norges internasjonale klimainnsats. Solvik-Olsen skriver f.eks om statsministeren som ”kjøper seg støtte på internasjonale klimakonferanser.”

Siden klimapolitikk er langsiktig arbeid, trenger vi politiske ledere som står for noe gjennom skiftende tider. Som ikke bare går inn for alt som er populært der og da. Redusere el-avgiften hver uke det er kaldt, og redusere drivstoffavgiftene hver gang bensinprisen er høy. FrPs ideologi, populismen, er lite egnet til klimapolitikk.

Klimaproblemet er globalt, men politikk utformes nasjonalt. Derfor må vi også ha en nasjonal klimapolitikk. Vi kan alltids diskutere innholdet i den nasjonale klimapolitikken, men å se bort fra at vi også har et nasjonalt ansvar, nytter ikke. Hvis alle skal måle seg mot de minst ambisiøse, gjør til slutt ingen noe. Vi bør måle oss mot de mest ambisiøse.

Men rett skal være rett, enkelte ting er vi enige om. Sikkert overraskende for de som har fulgt denne debatten, er vi stort sett enige om viktige rammevilkår for norsk næringsliv, som stramheten i kvotesystemet og behandlingen av petroleumssektoren.