Nytt forsøk på å rydde

Vurdert etter Line Henriette Hjemdals innlegg i DN 4 juli lyktes jeg dårlig i mitt forsøk på å rydde i argumentene om et klimafond finansiert av CO2-avgiften. Nytt forsøk: 

Vi må skille mellom 1) vårt ambisjonsnivå i klimapolitikken og 2) måten vi finansierer klimainnsatsen på. Slik Hjemdal avslutter sitt innlegg, synes hun å tro at vi får større kutt i Norge hvis vi bare oppretter et klimafond med inntekter fra CO2-avgiften. Det gjør vi ikke. Men vi bryter handlingsregelen. Og vi bryter prinsippet om at forurenser skal betale.

Hvorfor bryter vi handlingsregelen? Fordi den sier at inntektene fra petroleumssektoren skal gå rett inn i Pensjonsfondet. Derfra skal avkastningen gå til felleskassen, som igjen er gjenstand for prioriteringer til for eksempel skole, helse og samferdsel. Hjemdals forslag er å føre inntektene fra CO2-avgiften utenom alle prioriteringer og rett til næringslivets egen kasse for klimatiltak. Dermed er det felleskassen - gjennom reduserte inntekter - som i realiteten betaler for klimapolitikken. Prinsippet om at forurenser skal betale, snus på hodet.

Jeg tror både Hjemdal og jeg mener at prinsippet om at forurenser skal betale er viktig, men at også myndighetene har en rolle å spille i klimaarbeidet. Kanskje særlig for å bidra til utvikling og spredning av teknologi. Hvordan innsatsen best kan organiseres, bør vi ha et praktisk syn på og diskutere med lave skuldre. Vi bør legge stor vekt på hva som fungerer for næringslivet.

Men vi bør ikke finansiere myndighetenes innsats ved å ta snarveier. Klimasaken er viktig, men det er et argument for at den bør prioriteres, ikke at den skal unndra seg prioriteringene. Den vanskelige statsfinansielle situasjonen flere land nå befinner seg i viser bedre enn noe hvor fundamentalt det er for et land å ikke ta snarveier i den økonomiske politikken.