Fremskrittspartiets uansvarlighet

Solvik-Olsen spør om Regjeringen faktisk bruker budsjettpolitikken til å stabilisere den økonomiske utviklingen i Norge. Han ser da bort fra de omfattende tiltakene mot finanskrisen. Hans eksempel er at Oljeindustriens Landsforening (OLF) i fjor høst – etter at budsjettet var lagt fram – oppjusterte sitt anslag for oljeinvesteringene i 2012. Det Solvik-Olsen ikke nevner er at OLFs anslag for vekst i oljeinvesteringene fra 2011 til 2012 bare er litt i overkant av Regjeringens, mens anslaget før oppjusteringen lå klart under.

Samtidig glemmer Solvik-Olsen at også andre forhold av betydning for norsk økonomi i 2012 endret seg i fjor høst. Vekstanslagene for våre handelspartnere er justert ned, og dette trekker isolert sett i retning av litt svakere utvikling i 2012 enn lagt til grunn i budsjettet. Når vi utarbeider et statsbudsjett må vi se på  det samlede aktivitetsnivået. Samtidig må vi innse at finansieringen av viktige oppgaver som skole, eldreomsorg, forskning, forsvar og politi ikke kan endres fra måned til måned ut fra ny informasjon om etterspørselen fra privat sektor.

Ifølge Solvik-Olsen har Regjeringen ”hvitvasket” oljepenger ved først å tilføre Statkraft egenkapital, som kapitalinnskudd utenfor handlingsregelens rammer, for deretter å ta pengene ut igjen i form av utbytteinntekter på statsbudsjettet. Dette er ikke riktig. I 2010 ble Statkraft tilført 14 milliarder kroner i ny egenkapital. Av dette ble 4 milliarder kroner i allerede utbetalt utbytte tilbakeført til selskapet, nettopp for å unngå budsjettriksing. De resterende 10 milliarder kronene ble gitt i form av kapitalinnskudd. I 2011 tok staten som vanlig ut utbytte fra selskapet, tilsvarende 85 prosent av selskapets resultat. Samtidig beholdt Statkraft deler av overskuddet, noe som styrket selskapets egenkapital.

Solvik-Olsen ønsker å prioritere samfunnsøkonomiske lønnsomme samferdselsprosjekter. Det er lett å være enig i at en god infrastruktur er viktig for moderne samfunn. Også samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter må imidlertid finansieres. At et prosjekt er samfunnsøkonomisk lønnsomt betyr ikke at prosjektet nødvendigvis vil øke brutto nasjonalproduktet eller gi større inntekter på offentlige budsjetter. For eksempel vil gevinster i form av bedre miljø eller økt fritid, som følge av redusert reisetid, ikke gi økte inntekter på offentlige budsjetter. Statlige bevilgninger til slike prosjekter må derfor framgå av statsbudsjettet på linje med andre utgifter og regnes med innenfor de rammene, som handlingsregelen setter.

Ifølge Solvik-Olsen skiller FrP seg fra andre partier ved at FrP vil diskutere hva pengene brukes til, framfor å diskutere hvor mye som brukes. Det er en luksus bare et uansvarlig parti kan bevilge seg. Alle andre partier må forholde seg til både hvor mye vi skal bruke det enkelte år og hva vi skal prioritere innenfor disse rammene.

I budsjett etter budsjett har FrP foreslått å bruke mange flere oljekroner enn de andre partiene på Stortinget. Både i 2006 og 2007 foreslo de å øke bruken av oljepenger med rundt 25 milliarder kroner utover Regjeringens forslag, til tross for at norsk økonomi på dette tidspunktet var inne i den sterkeste konjunkturoppgangen etter annen verdenskrig. FrP har dermed gått en lang vei fra sitt standpunkt da Stortinget behandlet loven om Statens petroleumsfond (forløperen til dagens pensjonsfond). Den gangen mente FrP at fondet burde øremerkes pensjoner.

FrP har glemt at avkastningen av pensjonsfondet kan gi et godt bidrag til å finansiere pensjoner, selv om midlene ikke er øremerket. På NRK Dagsnytt 14. april ble det for eksempel kjent at partiet vil finansiere kjøp av jagerfly til forsvaret utenfor statsbudsjettets rammer, for å finne rom for å ta vare på barn og eldre i årene framover. Men vi får ikke mer penger til barn og eldre ved å flytte store utgifter til samferdsel eller jagerfly utenfor budsjettet. Tvert i mot: over tid må alle offentlige utgifter finansieres. I tillegg vil FrP gi store skattelettelser. Det gir mindre rom til velferd, ikke mer.

Handlingsregelen balanserer ønskene om å løse nye oppgaver i dag mot behovet for at vi også i framtiden skal kunne håndtere oppgavene vi allerede har påtatt oss. Selv om staten setter av betydelige midler i oljefondet, er sparingen ikke tilstrekkelig til å dekke de framtidige forpliktelsene til blant annet pensjoner. Både kortsiktige hensyn til utviklingen i det konkurranseutsatte næringslivet og mer langsiktige hensyn knyttet til bærekraften i velferdsordningene, tilsier tilbakeholdenhet i bruken av oljeinntekter. Innenfor disse rammene må vi prioritere mellom ulike viktige formål. Slik tenkning virker fremmed for Solvik-Olsen, noe som burde bekymre partiene som FrP ønsker å samarbeide med på Stortinget.