Handlingsregelen har tjent oss vel

De siste ukene har vi på nytt hatt en debatt om handlingsregelen, og om den virker etter hensikten. Oljeinntektene har gitt Norge store muligheter. Norsk økonomi har klart seg svært godt, også gjennom de krevende årene vi har lagt bak oss. Mens arbeidsledigheten har bitt seg fast på over 10 prosent i mange land, har den i Norge holdt seg stabilt på 3¼ prosent det siste året. Og mens veksten nærmest har stoppet opp i mange europeiske land, har vi fortsatt god vekst her i landet. Samtidig er sysselsettingen høy, og har steget jevnt siden sommeren 2010.

Det er ingen selvfølge å oppnå slike resultater. Oljeinntektene er ingen garanti for at det skal gå bra i norsk økonomi. Erfaringene fra andre land viser tvert imot at slike inntekter kan svekke økonomien snarere enn å styrke den. Det er derfor ikke oljeinntektene i seg selv, men forvaltningen av dem som gjør at oljeformuen har kommet hele det norske samfunnet til gode.

Handlingsregelen er ikke et mål i seg selv, men et redskap for å nå viktige mål. La meg minne om de to hovedmålene med handlingsregelen og opprettelsen av Pensjonsfondet:
Det første er å sikre at også framtidige generasjoner får nytte av oljeinntektene. Oljeformuen tilhører ikke bare oss som lever i dag, men også de som kommer etter oss. Derfor sier handlingsregelen at vi over tid kan bruke realavkastningen (renten), beregnet til 4%, av fondet, og ikke mer enn det. På den måten vil fondet kunne vare ”evig”, samtidig som den økonomiske politikken blir mer forutsigbar og langsiktig.

Det andre hovedmålet er å bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. For å bidra til å holde hjulene i gang og trygge arbeidsplassene, åpner handlingsregelen for at vi kan bruke mer enn forventet avkastning i år med lav vekst og høy arbeidsledighet. Motsatt skal vi bruke mindre i år med høy vekst for å dempe presset i økonomien.

Når jeg møter bedriftsledere og fagforeninger, har de ofte et enkelt budskap til meg, og det er å holde orden i norsk økonomi. De ønsker forutsigbarhet og trygghet for arbeidsplassene. For rask opptrapping av i bruken av oljeinntekter vil presse konkurranseutsatte næringer ut. Handlingsregelen er derfor konkurranseutsatt sektors beste venn.

Så hevder noen at oljerikdommen har gjort at vi ikke har satset nok på å sikre vekstkraft i fastlandsøkonomien. Norge er i dag et av verdens mest velstående land. Vi kommer godt ut på de fleste indikatorer for velstand og velferd. Vi har både klart å få til et samfunn av bedre kvalitet, samtidig som vi har tatt vare på vekstevnen i økonomien. Det må vi fortsette med. 

Velstandsveksten skyldes først og fremst at vi har blitt mer produktive. Gjennom de siste tyve årene har veksten i produktiviteten i fastlandsøkonomien vært høyere enn produktivitetsveksten hos våre handelspartnere i EU. Samtidig har vi greid å opprettholde en stor arbeidstyrke og høy sysselsetting. I tillegg har vi gode rammevilkår for næringslivet. Den gode utviklingen de siste tiårene betyr imidlertid ikke at vi kan lene oss tilbake og hvile på laurbærne. Ingen har fribillett til god vekst og lav ledighet.

For at handlingsregelen skal virke etter hensikten, må den følges. Det har vi klart. Regelen har fungert som et ankerfeste i et turbulent internasjonalt farvann. Det gjaldt også under den internasjonale finanskrisen i 2008-2009, da vi økte bruken av oljepenger kraftig for å begrense tilbakeslaget i norsk økonomi. I perioder med vekst, både før og etter finanskrisen, har vi holdt igjen. Heller ikke dette har kommet av seg selv.

Helt siden vi etablerte handlingsregelen i 2001 har mange sagt at vi må bruke mer oljepenger. Heldigvis har et bredt flertall på Stortinget maktet å holde igjen. Fremskrittspartiet har konsekvent stilt seg utenfor denne enigheten. Deres svar på uløste oppgaver har alltid vært å bruke mer oljepenger enn de andre partiene. Å forlate handlingsregelen vil kunne ramme arbeidsplasser i alle deler av landet, og svekke grunnlaget for fortsatt vekst i norsk økonomi. Etter hvert som stortingsvalget i 2013 nærmer seg må vi få klarlagt grunnlaget for den økonomiske politikken fra et regjeringsalternativ dominert av Høyre og Fremskrittspartiet.