Ikke svartmal IMF

Det har blitt hevdet i Klassekampen at Norge er for snille med IMF. Den påstanden bygger på et misforstått inntrykk av både IMF og Norges rolle i IMF.

De siste årene har flere land blitt stengt ute fra vanlige kilder til internasjonal finansiering pga egne økonomiske vanskeligheter. For slike land kan lån fra Det internasjonale valutafondet – IMF – være avgjørende. Midler fra IMF gir landet et økonomisk pusterom og tid til å gjennomføre tiltak for å få økonomien på rett kjøl igjen. Uten lån fra det internasjonale samfunnet ville omstillingene måtte skje raskere. Belastningen for landets innbyggere ville trolig bli vesentlig større og mer vilkårlig. Hjelp til å sette sammen og følge opp et troverdig tiltaksprogram kan ofte være like viktig som lån.

Vi ser et annet IMF i dag enn for noen år siden. Mange av oss var da svært kritiske til organisasjonen. Både IMF og medlemslandene har lært av feilene som ble begått blant annet under Asia-krisen og i årene fram mot den globale finanskrisen. Jeg er spesielt glad for at ”one size fits all” og den ensidige troen på liberalisering og privatisering ikke lenger er framtredende. IMFs egne retningslinjer for de krav som skal stilles ved utlån, har blitt endret betydelig. I dette reformarbeidet har Norge vært en pådriver. Mange av våre synspunkter kan gjenkjennes i endringene som ble gjennomført i 2009. Blant annet skal vilkårene nå konsentreres om forhold av makroøkonomisk betydning innenfor IMFs kjerneområde. Eventuelle krav om strukturendringer skal være kritisk nødvendige for en vellykket omstilling. Det har vært viktig for oss at land i krise også skal ha et visst rom for å utforme sin egen økonomiske politikk tilpasset nasjonale forhold. Av hensyn til svake grupper legger IMF nå betydelig vekt på fordelingsvirkninger og sosiale sikkerhetsnett.

En kommer imidlertid ikke utenom at den økonomiske politikken må være bærekraftig. Det innebærer at land i dyp krise normalt må legge om politikken. Offentlige finanser må bringes inn på et holdbart spor. Spørsmålet er ikke om, men hvor raskt og hvordan, dette skal gjennomføres. Dette er vanskelige avveininger, der også nasjonale forhold og preferanser spiller en stor rolle.

At IMF har lært av tidligere feil betyr ikke at organisasjon ikke kan gjøre nye, eller at norske myndigheter ikke har et kritisk blikk på dens virksomhet. Norge er et engasjert IMF-medlem som aktivt søker gehør for synspunkter i IMFs styre. Sammen med de øvrige nordiske og de baltiske landene er Norge representert med ett styremedlem. Landene i vår valgkrets samarbeider godt og samordner løpende synspunkter. Vi kommer som regel fram til en felles holdning i saker som skal behandles i styret, selv om det i enkelte tilfeller er forskjeller i vektlegging og nyanser. Tempoet på finanspolitiske innstramminger i Europa er et eksempel på dette. Mens flertallet i vår valgkrets ville følge EUs linje, mente vi at innstramningene kunne skje noe mer gradvis i land som hadde økonomisk handlingsrom til dette.

Flere land i Europa har de siste årene mottatt støtte fra IMF. For EU-land har også EU deltatt i finansieringen. Sammen med de tre andre nordiske landene har Norge bidratt med lån til Island og Latvia. Deres stabiliseringsprogramm er avsluttet og økonomien i bedring. Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen har støttet låneprogrammene i Europa i IMFs styre. Det gjelder også Hellas’ program. Uten lån fra det internasjonale samfunnet ville de ikke vært i stand til finansiere sine løpende utgifter. Hellas er imidlertid i en særdeles vanskelig økonomisk situasjon og står overfor store utfordringer framover.

For å få sysselsettingen opp og ledigheten ned i kriselandene trengs økonomisk vekst. Samtidig må det legges troverdige planer for å rette opp ubalansene i offentlige finanser. Hellas – som de øvrige utsatte landene i euroområdet – har i betydelig grad forverret sin kostnadsmessige konkurranseevne etter at euroen ble innført. Erfaringene fra vår egen bankkrise illustrerer at det tar tid å rette opp slike ubalanser. Fortsatt gjør et høyt kostnadsnivå det vanskelig å få veksten opp i et land der staten må stramme inn og privat innenlandsk etterspørsel er svak.

Tiltak som bedrer funksjonsmåten til arbeidsmarkedene og produktmarkedene er vesentlige for å skape ny vekst og sysselsetting. Flere av kriselandene – inkludert Hellas – har holdt på ordninger som hindrer omstilling og nyskapning. Samtidig må de sosiale sikkerhetsnettene ivaretas og byrdene ved innstramningene fordeles rettferdig. Uten dette kan det bli vanskelig å få folk til å stå sammen om å trekke landet sitt ut av krisen, noe som ofte er avgjørende for å lykkes.

Med utgangspunkt i generelle retningslinjer og detaljkunnskap om situasjonen i det enkelte land, samarbeider IMF med kriselandets myndigheter med å utforme låneprogrammet. For EU-land har også Europakommisjonen og Den europeiske sentralbanken deltatt i utformingen. Utkastet til låneprogram ligger til grunn for søknaden om lån og IMF-styrets behandling av denne. Styret legger særlig vekt på at opplegget for offentlige finanser må være bærekraftig, slik at nye lån ikke skal bringe landet inn i en gjeldsfelle.

IMFs styre arbeider for vedtak som kan samle brede flertall, og som ivaretar hensyn som de enkelte styrerepresentantene legger stor vekt på. Kun unntaksvis benytter en styrerepresentant muligheten til å stemme i mot eller være avholden. For å sikre en mest mulig åpen diskusjon i styret – og hindre at sensitiv informasjon om enkeltland offentliggjøres – er ikke selve diskusjonen offentlig. Dette begrenser også vår mulighet til å gå ut med detaljert informasjon fra diskusjonen i styret. Det publiseres imidlertid en oppsummering på IMFs hjemmesider i etterkant. De halvårlige rapportene fra valgkretsens kontor i IMF som blant annet publiseres på Finansdepartementets nettsider, gir også innblikk i noen av de viktigste diskusjonene og valgkretsens synspunkter i disse.