Intet kvotesystem uten plett og lyte

Bergens Tidendes serie med et kritisk blikk på klimakvoter har mange kvaliteter, og den behandler et
komplekst og viktig tema på en oversiktlig måte. Noe av kritikken er likevel urimelig.

Norge er med i to forskjellige systemer for klimakvoter. Det ene er EUs kvotesystem. Det er i det store og hele et godt system, selv om kvoteprisene for tiden er altfor lave og det fremdeles deles ut for mange gratiskvoter. Men EU-systemet har på plass de mest sentrale systemegenskapene: Et fast tak for utslippene, et fungerende marked for omsetning av kvoter, og ikke minst en langsiktig og troverdig plan for gradvis reduksjon av utslippene.

Det andre kvotesystemet er Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) (kjøp av klimakvoter fra u-land). Dette systemet håndteres av FN. CDM-systemet har noen styrker, men også noen vesentlige mangler. BTs serie handler mye om å påpeke konsekvensene av disse.

Den vesentligste mangelen er at CDM- systemet mangler et tak for de samlede
utslippene. I stedet vurderer en FN komité om det enkelte prosjektet gir lavere utslipp, og i så fall hvor mye. En sentral del av den vurderingen er om prosjektet ville blitt realisert uansett. I slike vurderinger vil det alltid kunne gjøres feil.

Mye av kritikken i BTs artikler synes å handle om prosjekter som ble godkjent i tidlig fase, dvs. før 2008. Siden den gang er både selve regelverket og raktiseringen av regelverket blitt strammet betydelig inn.

BT er kritisk til at eierne av kvoteprosjekter har hatt til dels stor avkastning. Det kan alltids stilles spørsmål ved når avkastningen blir for stor. Men at noen
tjener penger på å kjøpe og selge kvoter, er etter mitt syn ikke et problem i seg selv. Snarere tvert imot. Skal vi lykkes med å redusere utslippene og utvikle ny teknologi, er vi nødt til å mobilisere privat sektor, og dynamikken og innovasjonsevnen den besitter. Og enten vi liker det eller ikke, er det lønnsomhet som driver kommersielle beslutninger og utløser atferdsendringer i privat sektor.

Hele poenget med å sette en pris på utslipp – enten i form av avgifter eller kvoter – er jo nettopp å gjøre det lønnsomt for næringslivet å foreta mer klimavennlige
investeringsvalg. Det utvikles nå stadig flere og bedre lavutslippsbiler. Men tro ikke et sekund at bilprodusentene utvikler lavutslippsbiler i lutter altruisme. De gjør det fordi de ser en mulighet til å tjene penger på å være klimavennlige.

BTs serie gir inntrykk av at Norge kjøper CDM-kvoter for å slippe å gjøre noe hjemme. Det kan da være verdt å minne om at den norske stat ikke behøver kjøpe en eneste CDM- kvote for å oppfylle vår Kyotoforpliktelse. Vi kjøper ikke CDM fordi
vi må, men fordi vi ønsker å bidra til en mer klimavennlig økonomisk utvikling i u-land.

Når BT er kritiske til vindmølleparker i Mongolia, er det verdt å minne
om at de vindmølleparkene bringer utslippsfri energi, og dermed muligheter for økonomisk vekst til et fattig land. Når Norge finansierer energiprosjekter i Afrika,
gir det elektrisitet og et bedre liv til folk som før ikke hadde elektrisitet. Alternativet er ikke at fattige land gir opp drømmen om å komme ut av fattigdom, men at
det skjer på andre og mer forurensende måter. Over 60 prosent av utslippene skjer i dag i fattige land og fremvoksende økonomier. Andelen blir høyere år for år. For å redusere de globale utslippene må verden de neste tiårene klare å kombinere økonomisk vekst med lavere utslipp i disse landene.

CDM-systemet er et verktøy for å bidra til en slik utvikling. Det er derfor også verdt å minne om at det meste av kritikken av CDM-systemet kommer fra  miljøbevegelse og media her hjemme. Spør man u-landene selv, er ofte problemstillingen motsatt. De er opptatt av hvordan denne ordningen kan sikre flere og større klimavennlige investeringer i deres land.

CDM-systemet er ikke perfekt. Hadde vi hatt et perfekt kvotesystem, skulle vi brukt det i stedet. Vi arbeider imidlertid for å forbedre systemet og for å få enighet om bedre kvotesystemer som omfatter hele eller deler av økonomier, ikke bare enkeltprosjekter. Erfaringene fra klimaforhandlingene er likevel at ting tar lang tid.
Det vil ta mange år før vi får på plass et kvotesystem uten plett og lyte. Kanskje kommer vi aldri dit. Spørsmålet er hva vi gjør i mellomtiden?

Det er de neste tiårene som blir viktige. Skal vi sitte med hendene i fanget og vente på et perfekt system, eller skal vi bruke det systemet vi har og samtidig jobbe for å forbedre det? Vi har valgt det siste. Da følger det en del kritikk med på lasset. Jeg kjenner meg likevel trygg på at dette er en rett strategi.