Investeringer og handlingsregelen

Virksomheten på norsk sokkel gir fellesskapet enorme inntekter. Bare i 2012 er statens netto inntekter fra oljevirksomheten anslått til over 350 milliarder kroner, og da er statens andel av investeringene på rundt 25 milliarder kroner trukket fra. (Inntektene plasseres i pensjonsfondet og gir rom for varig økt bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet.)

Investeringene i olje- og gassvirksomheten er nødvendige for å skape disse inntektene. Derfor regnes de ikke som en del av oljepengebruken og finansieres heller ikke innenfor de rammene som handlingsregelen setter. Men dette er ikke noe argument for at også andre statlige investeringer bør flyttes ut av statsbudsjettet, snarere tvert imot.

Ser vi på andre investeringer, for eksempel i veier og jernbane, er det ikke mulig å finne tilsvarende inntekter for staten som de vi får fra oljevirksomheten. En del av prosjektene er ikke engang lønnsomme, og skaper større framtidige utgifter enn inntekter. Parallellen til investeringer i oljevirksomheten er derfor ikke særlig treffende. Det er likevel mange gode grunner for å bygge ut infrastrukturen i Norge. Det er viktig for at et moderne samfunn skal kunne fungere effektivt.  Det bidrar til økt framkommelighet og til å opprettholde bosetting og næringsutvikling i hele landet. Derfor har regjeringen gjennomført et kraftig løft for vei og bane. Men investeringer i samferdsel må finansieres innenfor de rammene som handlingsregelen setter, på samme måte som utgifter til andre viktige formål som utdanning, helse og eldreomsorg. Politikk handler jo nettopp om å velge mellom ulike formål, og avveie ulike hensyn.

Orden i økonomien
Betyr så skillet mellom oljeinvesteringer og andre investeringer at vi ikke tror at oljeinvesteringene ikke kan skaper press i økonomien, spør Frp. Svaret er selvsagt nei. Selv om oljeinvesteringene ikke inngår på i utgiftssiden av i statsbudsjettet, påvirker oljeaktiviteten norsk økonomi gjennom etterspørselen etter varer og tjenester – og dermed etter arbeidskraft. Derfor må vi ta hensyn til aktiviteten på sokkelen når vi utformer de årlige statsbudsjettene. I perioder med høy aktivitet i oljevirksomheten, må vi holde igjen på andre områder. Det er slik vi styrer økonomien og legger til rette for en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Ikke noe er viktigere for å sikre lav arbeidsledighet og høy verdiskaping enn å følge handlingsregelen og holde orden i økonomien.

Så sier FrP at handlingsregelen er uthulet allerede fordi ved at ikke bare oljeinvesteringene, men også statens tilførsel av egenkapital til Statkraft og kjøp av aksjer i Statoil behandles som omplassering av formue og ikke løpende utgifter. Men i likhet med investeringene på sokkelen, er dette investeringer som gir store utbytteinntekter til staten i årene framover, og som dermed skiller seg fra andre investeringer i veier, skoler og sykehus mv. Jo større deler av utgifter og investeringer som flyttes ut av statsbudsjettet, desto jo vanskeligere blir det dessuten å bruke budsjettet til å holde orden i økonomien.

Investering i mennesker
I debatten om hvordan vi skal sikre framtidig vekstkraft, blir det ofte skapt et kunstig skille mellom drift og investeringer, der investeringer i infrastruktur ses som vekstskapende, mens driftsutgifter for eksempel til utdanning og forskning framstilles som rent forbruk. Investering i arbeidskraften er imidlertid den viktigste investeringen vi gjør. Innenfor de budsjettrammene handlingsregelen setter har regjeringen de siste årene derfor gjennomført et kraftig løft, ikke bare for veg og jernbane, men også i barnehager, skole og forskning. På den måten legger vi til rette for en fortsatt god utvikling i norsk økonomi som kommer hele befolkningen til gode.