Klimakvoter – viktige for klimaet

I et innlegg i Nationen kommer Naturvernforbundets leder Lars Haltbrekken og klimarådgiver Anders Haug Larsen med sterk kritikk av Den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Innlegget krever et svar.

Det hadde ikke vært nødvendig for Norge å kjøpe CDM-kvoter for å oppfylle Kyoto-avtalen (2008-2012). Vi har kjøpt kvoter fordi vi på frivillig basis har valgt å overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 prosent.

Norsk klimapolitikk bygger imidlertid på at vi både skal kutte utslippene i Norge og bidra til en klimavennlig økonomisk utvikling i fattige land. Dette handler både om rettferdighet og nødvendighet: Rettferdighet, fordi det er de rike landene som har hovedansvaret for klimaproblemet fram til nå. Nødvendighet, fordi det ikke finnes noe alternativ til å redusere utslippene også i fattige land: De globale utslippene må kuttes med 50-85 prosent innen 2050 skal verden ha mulighet til å nå 2-gradersmålet. Allerede i dag står utviklingsland og framvoksende økonomier for om lag 60 prosent av verdens utslipp av klimagasser. Det er dessuten i disse landene utslippene nå vokser. Da kan du gjøre matten selv. Det vil rett og slett ikke være mulig å nå 2-gradersmålet uten at utslippene reduseres også i fattige land og framvoksende økonomier.

Norges hovedvirkemiddel for å bidra til en klimavennlig utvikling i andre land er regjeringens klima- og skogprosjekt og kjøp av CDM-kvoter. CDM er et kvotesystem som bidrar til utslippsreduksjoner gjennom å gjøre klimavennlige investeringer lønnsomme. Systemet er prosjektbasert, det vil si at hvert prosjekt vurderes og godkjennes av en FN komité. Komiteen godkjenner også hvor store utslippskutt det enkelte prosjektet gir. Regleverket for godkjenning av CDM-prosjekter har flere ganger blitt skjerpet de siste årene. Norge kjøper bare kvoter i prosjekter som er godkjente av FN. Om lag 2/3 av CDM-prosjektene er i fornybar energi, vannkraft og vindkraft. Alternativet til disse prosjektene er ofte enda mer kullkraft.

Vi legger stor vekt på at prosjektene vi deltar i skal være godkjente. For eksempel er vannkraftverket Nongling, som ofte har blitt kritisert, godkjent av FN og dessuten dokumentert og verifisert av Det norske Veritas.

Virker dette systemet? En uavhengig utredning i regi av FN, som ble presentert på klimakonferansen i Doha i dag, viser at CDM hittil har levert dokumenterte reduksjoner på godt over 1 milliarder tonn. Prosjekter som allerede er godkjent, anslås å levere utslippsreduksjoner på ytterligere 2 milliarder tonn fram til 2020. Videre viser studien at CDM har mobilisert mer enn 215 milliarder USD i investeringer i utviklingsland. Dette tilsvarer om lag 150 prosent av verdens offentlige bistand i løpet av ett år.

CDM-systemet blir ofte kritisert her hjemme. Men fra politikere fra utviklingsland kritiseres ordningen derimot ofte for at den i for liten grad utløser klimavennlige investeringer i deres land.

Men skal heller ikke undervurdere effekten CDM-systemet har hatt ved å sette klima på dagsorden i mange land. CDM har bidratt til at klima blir et tema både hos myndighetene og i privat sektor i utviklingsland og framvoksende økonomier fordi CDM er en måte å tiltrekke seg investeringer på.

CDM–systemet er ikke perfekt, men det er dette systemet vi har i dag. Det er dette felles regelverket verden har klart å bli enig om så langt. Og det er bare gjennom felles arbeid verden kan klare å løse den globale klimautfordringen. Derfor har vi valgt å benytte CDM-systemet. Samtidig jobber vi for å få på plass enighet om bedre og bredere kvotesystemer.