Klimakvoter reduserer klimagassutslipp

Kyoto-protokollen fra 1997 er den første internasjonale avtalen om forpliktende reduksjoner i utslipp av klimagasser. Avtalen etablerte bl.a. Den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Når Norge og andre avtaleland kjøper CDM-kvoter fra fattige land og framvoksende økonomier gjør vi det lønnsomt å investere i klimavennlig energi eller klimavennlig teknologi i disse landene. Slik kan utslippene av klimagasser bli lavere enn de ellers ville ha vært. Den grønne utviklingsmekanismen har så langt resultert i en samlet reduksjon i utslipp i utviklingslandene på over 1000 mill. tonn CO2. Fram til 2020 anslås CDM-prosjekter som nå er godkjent å føre en reduksjon på rundt 3 000 mill. tonn CO2[1]. CDM har ført til 215 mrd. amerikanske dollar i grønne investeringer i utviklingsland[2], noe som tilsvarer rundt 150 pst. av årlige overføringer til utviklingsland i form av offentlig bistand (ODA). I tillegg til klimaeffekten av disse tiltakene bidrar CDM-prosjekter til oppgang i levestandarden i fattigere land.

I tillegg til disse målbare resultatene har opprettelsen av et internasjonalt marked for klimakvoter basert på Den grønne utviklingsmekanismen gjort det enklere for utviklingsland å se hvordan de selv kan begrense utslippene av klimagasser.

Dette har langsiktige virkninger. For eksempel er store utslippsnasjoner som Kina og Brasil nå i ferd med å prøve ut kvotesystemer som er basert på prinsippet om at forurenser må gjøre opp for sine utslipp ved å levere kvoter.

CDM-prosjekter vurderes og godkjennes av en FN-komité. Komiteen godkjenner også hvor store utslippkutt det enkelte prosjektet gir.

Systemet har med en viss rett blitt kritisert for å ha godkjent noen prosjekter som ikke ansees å ha bidratt til reelle klimagassreduksjoner. Dette gjelder spesielt prosjekter som ble godkjent i en tidlig fase. Systemet er imidlertid gradvis blitt bedre. Det var først i 2007/2008 at den norske staten kom inn som en direkte aktør i dette markedet. Prosjekter som er godkjent etter dette har vært gjenstand for bedre kontroll enn de første prosjektene som slapp gjennom FN-systemet.

Gjennom det statlige kjøpsprogrammet har Norge bidratt til å redusere de globale klimagassutslippene, til å utvikle ny teknologi og til å fremme en bærekraftig økonomisk utvikling. Staten trenger ikke kjøpe kvoter for at Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser under Kyoto-protokollen. Når staten kjøper kvoter er det for å redusere de samlede utslippene av klimagasser i verden utover det som følger av Kyoto-avtalen, ved å overoppfylle Norges forpliktelser under avtalen. Gjennom kjøp av klimakvoter bidrar vi med langt større utslippskutt enn det vi ville gjort om vi brukte pengene til å finansiere utslippsreduksjoner her hjemme.

CDM-systemet er inne i en kritisk fase med svært lave priser og aktører som trekker seg ut av markedet. En viktig grunn til dette er at få land utenfor Europa er villige til å forplikte seg til å være med på å redusere utslipp av klimagasser i et omfang som er forenlig med 2 gradersmålet. Mangler ved kvotesystemet endrer likevel ikke at det for tiden er den beste ordningen vi har for å redusere utslippene av klimagasser internasjonalt. Slike systemer er også en viktig forutsetning for at verden skal klare å få utslippene av klimagasser så mye ned at vi kan unngå farlige, menneskeskapte klimaendringer.

___

[1] ThomsonReuters Poin Carbon (november 2012)

[2] CDM Policy Dialogue: A Call to Action – Report of the High-Level Panel on the CDM Policy Dialogue (september 2012)