Nye rammebetingelser for finansnæringen

Med forbehold om
endringer under fremføringen

 

La meg først få takke for invitasjonen.

Innledning – finansmarkedenes rolle
Finansmarkedene forvalter enorme verdier. Forvaltningskapitalen i norske banker og kredittforetak er om lag 5 000 milliarder kroner. Legger vi til forsikringsselskaper, pensjonskasser og verdipapirfond blir det ytterligere 2000 mrd. kroner. Til sammen forvalter altså norske finansinstitusjoner om lag 7 000 mrd kroner.

Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) skal - da han var oppe i muntlig eksamen i jus - ha sagt at «kapital er størkna svette». Han kan ha mye rett i dette. Forvaltningskapitalen i de norske finansinstitusjonene tilsvarer om lag verdiskapingen i Fastlands-Norge over en periode på 3 år, eller rundt 7 statsbudsjett. Det å forvalte slike beløp gir stor innflytelse, enorme muligheter, men også et stort ansvar.

En av de viktigste oppgavene til banker og kapitalmarkedene er å sørge for at vi kan løsrive forbruket fra løpende inntekt. De fleste kjenner sangen om Håvard Hedde. Det eneste han hadde her i verden var to sterke hender og en skog. Den ene halvparten av skogen planla han å hugge når han trengte penger til oppfostring av ungene. Den andre halvparten skulle hugges når han og kona ble gamle.

Fungerer finansmarkedene godt, kan Håvard Hedde hugge skogen når prisene på tømmer er gode. Trenger han penger til alderdommen, kan han for eksempel bruke penger fra tømmersalget til å kjøpe seg en livsforsikring.

Den realøkonomiske situasjonen – internasjonalt
Samtidig med at kapitalmarkedene gir oss store muligheter, må de brukes med fornuft. Hvis ikke kan konsekvensene bli store. Håvard Hedde var en fattig mann. Som jeg har vært inne på, ville godt fungerende kapitalmarkeder ha bidratt til å øke velferden til Håvard Hedde. Han kunne ha solgt tømmeret når prisene var gode, og fått større trygghet for alderdommen. Men faren er hvis Hedde hadde anslått verdien av skogen urealistisk høgt, og tatt opp lån som det senere viste seg at han ikke hadde inntekter til å betjene. Da ville ikke alderdommen for ham og hans kone bli en hyggelig tid likevel.

Eller han kunne ha fått besøk av noen som ville selge ham noen flotte spareprodukter med høy avkastning og liten risiko, i bytte mot skogen. ”Et tilbud han bare ikke kunne si nei til, hvis han hadde omtanke for sine nærmeste”, som rådgiveren ville ha sagt. Hedde hadde kanskje ikke skjønt så mye av produktet, men han hadde jo omtanke for sine nærmeste.

Finanskrisen som ble utløst høsten 2008, og statsgjeldskrisen som Europa er oppe i nå, er eksempler på hva som kan skje når kapitalmarkedene blir brukt på en uansvarlig måte. For mange fikk lån som de egentlig ikke hadde inntekter til å betjene. Samtidig hadde finansinstitusjonene selv en kapitalstruktur  og finansieringsstruktur som bare kunne fungere i gode tider. Men også innen økonomi er det en tyngdekraft som ikke lar seg overstyre over tid. Da misligholdene økte smalt det høsten 2008.

Myndighetene måtte da gå inn med omfattende tiltak og redningsaksjoner for å sørge for at finansmarkedene ikke stoppet opp å fungere. Dette førte til store budsjettunderskudd og økende statsgjeld i mange land, og for flere kom dette på toppen av underskudd og gjeld som allerede var store. Finanskrisen utviklet seg til å bli en statsgjeldskrise. Med en arbeidsledighet som er alt for høy, og utsikter til negativ økonomisk vekst i 2012, er utfordringene i mange europeiske land svært store.

I euroområdet er nå hver tiende arbeidstaker uten arbeid. Land som Hellas, Irland, Portugal og Spania er særlig dårlig stilt. Unge i EU er hardt rammet. I aldersgruppen mellom 16 og 24 år er hver femte uten arbeid. Det er et høyt tall i seg selv. Men situasjonen er verre i Spania og Hellas, der halvparten av de unge er rammet. I Italia er ungdomsledigheten 30 prosent.

Arbeidsledigheten har store menneskelig og sosiale kostnader. Jo lengre ledigheten varer ved, jo større blir risikoen for fattigdom og helseproblemer. Jo større blir utfordringene både for den enkelte og for samfunnet. Barns vilkår og muligheter i skolen og samfunnet ellers påvirkes av foreldrenes ledighet. De sosiale ulikhetene øker, og samtidig blir utsiktene for godt betalte og produktive jobber mindre. Felleskapsfølelsen blir lavere, og det sosiale limet i samfunnet blir svakere.

Det påhviler europeiske myndigheter et stort ansvar å få opp den økonomiske veksten, redusere arbeidsledigheten og få statsfinansene inn på et bærekraftig spor. Jeg vil imidlertid benytte anledningen til å understreke at også flere bør føle et slikt samfunnsansvar, også i finansnæringen. Blant de lærdommer vi kan trekke fra de siste tre og et halvt årene, er at jakten på kortsiktige gevinster kan føre til store problemer i realøkonomien. Kostnadene bæres av samfunnet og av de mange som nå har mistet muligheten til arbeid.

Et viktig mål for politikken er å ivareta den enkeltes trygghet i et sterkt fellesskap. Som følge av den økonomiske situasjonen trues denne tryggheten og fellskapstanken mange steder i Europa. Det pågår et omfattende arbeid i eurolandene for å bedre situasjonen og for å bygge opp igjen en tillit som har gått tapt.

Så langt i 2012 er det tegn til at uroen i euroområdet har avtatt noe siden i fjor høst. Statsobligasjonsrentene i Italia og Spania har falt noe tilbake fra toppnivået i november, og aksjekursene har tatt seg opp. Den europeiske sentralbanken har gitt et viktig bidrag gjennom å tildele treårs likviditetslån til banker i euroområdet, med lav rente sammenlignet med kravene til lånesikkerhet. I tillegg har EU, IMF og enkelte kriserammede land gjennomført viktige tiltak. Hellas har inngått avtale med private kreditorer om å få slettet betydelige deler av gjelden.

Kraftige finanspolitiske innstramminger og fortsatt svak konkurranseevne peker i retning av negativ vekst i euroområdet i år. Og arbeidsledigheten vil trolig holde seg høy en god stund framover. Situasjonen er krevende.

Utviklingen i USA har overrasket positivt de siste månedene. Veksten har tiltatt og arbeidsmarkedet har vist tegn til bedring. Også i Kina tror man på en fortsatt høy vekst, selv om den kan bli noe lavere enn de siste årene.

Den realøkonomiske situasjonen – Norge
Norge har klart seg bedre enn de fleste andre land gjennom finans- og gjeldskrisen de tre siste årene. En aktiv økonomisk politikk har bidratt til dette. Vi hadde mulighet til å bruke finanspolitikken aktivt, og gjorde det. Samtidig satte Norges Bank renten ned til et rekordlavt nivå (1,25 pst.).

BNP for Fastlands-Norge har nå vokst i ni kvartaler på rad, og for 2011 sett under ett ble veksten 2,6 pst., bare litt under det historiske gjennomsnittet.

Også i arbeidsmarkedet er utviklingen positiv. Sysselsettingen har økt sammenhengende siden 3. kvartal 2010, og for økonomien sett under ett er sysselsettingen nå høyere enn før finanskrisen. De siste kvartalene har sysselsettingen tatt seg markert opp også i privat sektor, som stod for nesten 2/3 av oppgangen i sysselsettingen i 2011. Arbeidsledigheten er lav både i et historisk og internasjonalt perspektiv.

Dette er en gledelig utvikling. Den må imidlertid ikke forlede oss til å tro at vi er skjermet fra den uroen vi ser. Norge har ikke fribillett til lav arbeidsledighet. En utfordring vi står overfor i tiden som kommer, er situasjonen for konkurranseutsatt sektor. Vi ser tydelige tegn til en todeling av industrien, der tradisjonelle utekonkurrerende næringer har problemer med lønnsomheten, mens veksten for bedrifter som leverer til oljenæringen, fortsatt er høy.

Oppgang i prisene på viktige eksportprodukter har bidratt til ganske god utvikling i bedriftenes inntekter over flere år. Sammen med vekst i produktiviteten har dette også gitt grunnlag for betydelig reallønnsvekst for husholdningene de siste 10 årene. I samme periode har reallønnsveksten vært lav hos mange av våre viktigste handelspartnere.

Et motstykke til dette er at lønnsnivået har økt mye raskere i Norge enn hos våre handelspartnere. I året 2011 var de gjennomsnittlige timelønnskostnadene for ansatte i industrien over 55 prosent høyere i Norge enn hos våre handelspartnere i EU. Svake vekstutsikter og store statsfinansielle utfordringer peker i retning av relativt lav lønnsvekst hos våre handelspartnere også de neste årene. Det høye kostnadsnivået i Norge gjør bedriftene sårbare for fall i prisene eller en sterkere krone.

Vi har et godt rammeverk for den økonomiske politikken i Norge. Dette har bidratt til en stabil utvikling fram til nå. Handlingsregelen for budsjettpolitikken, pengepolitikken, Statens pensjonsfond utland og inntektspolitikken er viktige pilarer i dette rammeverket. I tillegg spiller regulerings- og tilsynsordningen med finansmarkedene en helt sentral rolle.

Erfaringer fra tidligere kriser
Den finans- og gjeldskrisen vi har erfart internasjonalt de siste årene, er ikke den første krisen av sitt slag. Det vil trolig heller ikke bli den siste. Vi må imidlertid lære av tidligere kriser og feil, og vi må forsøke å redusere risikoen for at det skal skje igjen. Jeg tror at Norges lærdom fra vår egen bankkrise på tidlig 1990-tallet har bidratt til at vi har kommet så pass godt ut nå.

Bankkrisen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet kom blant annet som følge av at dereguleringen av kredittmarkedet gjennom første halvdel av 1980-tallet. Utover på 1980-tallet steg låneopptaket til husholdningene og i mange bedrifter kraftig. Også eiendomsprisene steg.

Vi så en tilsvarende utvikling i forkant av finanskrisen i blant annet USA, Irland og Danmark. Som i Norge fikk ubalansene i bolig- og eiendomsmarkeder store realøkonomiske konsekvenser.

I Norge unnslapp vi et kraftig realøkonomisk tilbakeslag i kjølvannet av den internasjonale finanskrisen i 2008. Vi må likevel ikke glemme at også norske banker var avhengig av tiltak fra myndighetene høsten 2008, og i tiden etterpå.

Mange utenlandske banker ble rammet av tillitssvikt både blant innskytere og blant mer profesjonelle långivere. Den norske innskuddsgarantiordningen, som er blant de beste i verden, var trolig en årsak til at tillitssvikten ikke rammet norske banker på like bred front.

En av de felles lærdommene fra bankkrisa i Norge og den internasjonale finanskrisa er at dersom boligprisene faller sterkt, og husholdningen sliter med å betjene boliggjelda, går det utfor bakke også for bankene. Botemiddelet er å sørge for at vi holder orden i norsk økonomi, og ta faresignaler på alvor. Dèt kan høres enkelt ut, men i praksis kan det være vanskelig.

Utfordringer framover – generelt
I et deregulert kredittmarkedet er det bankene selv som må avgjør hvilke lån som skal gis, og hvilke vilkår som skal settes. Myndighetenes oppgave er først og fremst å regulere soliditeten gjennom å fastsette kapitalkrav og stille krav om at bankene selv har rutiner og systemer som gjør at de kan vurdere risikoen de tar på seg.

Fra myndighetenes side legger vi vekt på å regulerer lik risiko likt, uavhengig av hvor og i hvilket marked den oppstår. På denne måten unngår vi en opphopning av risiko der den er minst regulert.  Det er en stor fordel å ha ett felles finanstilsyn for hele finansnæringen. Bare et slikt tilsyn har gode forutsetninger for å føre et helhetlig og konsistent tilsyn.

Så til noen utfordringer. For å møte utfordringene ved en demografisk utvikling som gjør at det blir færre yrkesaktive per pensjonist, bør vi spare i dag. Samtidig gir de lave rentene insentiv til å låne, ikke til å spare.

I Norge har vi solide statsfinanser og en god forvaltning av store naturressurser som gir oss gode forutsetninger for å møte disse utfordringene. Vi har også nylig gjennomført en reform av folketrygden. Reformen stimulerer til å stå lenger i arbeid. Den er et viktig grep for å opprettholde vår gode økonomiske stilling fremover.
 
Utfordringer – livsforsikring
Folketrygdreformen har konsekvenser for det private skattesubsidierte pensjonssystemet.

Banklovkommisjonen har levert sin første utredning om oppfølging av folketrygdreformen for de private kollektive skattestimulerte pensjonsordninger. De lovforslag som der ble lagt fram, er allerede fulgt opp og vedtatt som lov av Stortinget.

Banklovkommisjonen leverte for et par måneder siden en ny utredning om ulike spørsmål knyttet opp til fripoliser. Denne utredningen er nå på høring, og Finansdepartementet vil følge den raskt opp.

Etter oppdrag fra Finansdepartementet arbeider Banklovkommisjonen nå med en ny utredning for å tilpasse pensjonsordningene i privat sektor til ny folketrygd, og med å utvikle en ny type pensjonsordning, ofte omtalt som en «hybridordning», som ligger et sted mellom de nåværende ytelses- og innskuddsordninger. Bakteppet her er at mange bedrifter opplever at de nåværende foretakspensjonsordninger er alt for dyre, og at det er for stor usikkerhet om fremtidige kostnader

Ved utformingen av et godt pensjonssystem må en foreta vanskelige avveiinger. For eksempel må systemet sikre at eldre arbeidstakere gis insentiver til å stå i jobb, men også forhindre at pensjonspremien for eldre arbeidstakere blir for høy.

Arbeidet i Banklovkommisjonen er krevende også fordi tjenestepensjonsordningene regulerer et trepartsforhold: De forsikrede, bedriften som betaler premie, og forsikringsselskapet/pensjonskassen som forvalter ordningene.

Det er fra min side et sterkt ønske at Banklovkommisjonen skal komme fram til en god og omforent løsning for det nye pensjonsproduktet det arbeides med. Jeg håper også at Banklovkommisjonen vil greie å komme fram til gode overgangsløsninger ved overgang fra nåværende foretakspensjonsordninger til den nye ordningen som Kommisjonen utreder.

Det viktigste signalet jeg nå kan gi, er derfor at alle parter må være villige til å gi og ta for at Banklovkommisjonen skal kunne skape et godt og omforent pensjonsregelverk. Omforente løsninger i Banklovkommisjonen vil også gjøre det mulig for departementet å foreta en raskt oppfølging av utredningen, i form av et lovframlegg for Stortinget.

Utfordringer – bank
Lærdommene fra den internasjonale finanskrisa er i ferd med å endre soliditetsregelverket. Vi ser nå konturene av et regelverk hvor minstekravet til ren kjernekapital kan bli i overkant av 9 prosent av beregningsgrunnlaget. Norske banker ligger allerede godt an til å oppfylle disse kravene. Ifølge Finanstilsynets tall for 2011 hadde bankene og boligkredittforetakene i snitt en ren kjernekapitaldekning på nesten 11 prosent. De større bankene ligger noe lavere, men samlet sett ser det ut til at bankene vil greie de nye minstekravene til kapitaldekningen.

Bankmarkedet har de siste årene hatt en utvikling i retning av økt konkurranse. Forskjellen mellom gjennomsnittlig innlånsrente og utlånsrente (rentemarginen) har siden begynnelse av 1990-tallet falt fra om lag 5 prosentpoeng til i underkant av 2,5 prosentpoeng. Isolert sett tilsier dette altså en halvering av bankens inntekter fra kjernevirksomheten. Likevel har norske banker de siste årene hatt svært gode resultater sammenlignet med banker i mange andre land. Dette henger dels sammen med en god realøkonomisk utvikling i Norge, men også med at norske banker har vist seg dyktige til å omstille og rasjonalisere virksomheten. Over tid er det markedsutviklingen og bankenes egen tilpasningsdyktighet som er avgjørende for norske bankers konkurransekraft.

Med markedsutviklingen følger nye forretningsområder, og igjen nye ansvarsområder. Jeg har allerede snakket om viktigheten av at finansmarkedene og finansinstitusjonene har tillit. Tradisjonelt har de hatt det, men paradoksalt nok har utviklingen i retning av mer rådgivning overfor kundene i enkelte tilfeller utfordret dette tillitsforholdet. For at rådgivningen skal bli bra, er det viktig at de som gir råd, vet nok om det de gir råd om. Næringen har gjennomført viktige tiltak for å heve kompetansen hos sine rådgivere. Jeg vil i denne sammenhengen benytte anledningen til å rose det arbeidet som er gjort med autorisasjonsordningen for finansielle rådgivere.

Til tross for det arbeidet som myndighetene og næringen har gjort, tyder en relativt nylig undersøkelse foretatt av Forbrukerrådet på at ikke alle salg av spareprodukter til forbrukere foregår slik de bør. Undersøkelsen tyder dessverre på at det ofte blir gitt råd som ikke er i kundens interesse. Svært få ble anbefalt å nedbetale gjeld. I nær halvparten av tilfellene ble kunden anbefalt å lånefinansiere investering i spareprodukter, men bare i ett tilfelle ble kunden informert skriftlig om hva lånefinansieringen innebærer.

Jeg vil derfor oppfordre næringen til å fortsette arbeidet med å legge til rette for en rådgivnings- og kundebehandlingspraksis som ivaretar kundenes interesser på beste mulige måte.

For mange husholdninger kan god tilgang til kreditt være en fristelse. Kortbaserte utlån og andre forbrukslån utgjør en liten del av husholdningenes samlede gjeld, om lag 2 pst. ved utgangen av 2011. Renten er ofte høy. Misligholdet og tapene på slike lån er også høyere enn på andre typer lån.

Det bør holdes et skarpt øye med markedsføring og praksis for innvilgelse av forbrukslån. Også på dette området gjelder långivers frarådningsplikt. Det er viktig at Finanstilsynet nøye overvåker, og om nødvendig griper inn mot, denne delen av finansmarkedet.
 
Myndighetene og næringen bør samarbeide om å ivareta forbrukerinteressene i finansmarkedet. I Norge er det Finanstilsynet som har et klart ansvar for å ivareta forbrukernes interesser på finansmarkedene. Slik skal det også fortsette å være, og et av Finanskriseutvalgets forslag var at Finanstilsynets ansvar på dette området bør lovfestes. For å følge opp Finanskriseutvalgets forslag sender jeg i dag på høring et forslag om å presisere Finanstilsynets forbrukeransvar i finanstilsynsloven.

 
Avslutning
Norske banker må også framover være både robuste og konkurransedyktige. Vi bør ikke overdrive konkurranseulempene ved soliditet. Jeg er nokså sikker på at det i det lange løp vil være en stor konkurransefordel for norske banker at kunder og kreditorer kan stole på at soliditeten er god og reell.

Jeg vil avslutte med å invitere til et fortsatt godt samarbeid med finansnæringen. Sammen kan vi legge til rette for velfungerende finansmarkeder som dekker viktige behov.