Oljeformuen og velferdssamfunnet

I en kommentarartikkel 23. mars stiller Tom Hetland spørsmål ved handlingsregelen for statens bruk av petroleumsinntekter og dens funksjon. Det er bra og viktig at det blir stilt spørsmål ved politikk som føres.Hetland stiller seg undrende til særlig to aspekter ved handlingsregelen og den økonomiske politikken: For det første hvorfor egenkapitaltinnskudd i statsforetak og utgifter til oljevirksomheten ikke omfattes av regelen, mens for eksempel veiinvesteringer gjør det, og for det andre hvordan vi tar hensyn til at blant annet oljenæringen skaper press i norsk økonomi.

La oss aller først se litt bakover. Det første oljefunnet på slutten av 60-tallet, innledet en ny epoke i Norge. Aktiviteten på norsk sokkel har vokst raskt, og næringen har utviklet seg til å bli en svært viktig del av norsk økonomi. Dyktig arbeidskraft både i Stavanger og andre deler av landet har gjort denne rivende utviklingen mulig. De teknologiske framskrittene har vært grensesprengende. På mange områder er Norge i front i verden.

Hva betyr dette for oss? Oljeformuen gir oss et utgangspunkt som er få andre land forunt. Et gunstig startpunkt er imidlertid ikke nok, mulighetene må også forvaltes forsvarlig. Flere regjeringer og storting har bidratt til dette, ved å bygge opp et godt system for håndtering av statens oljeinntekter. Statens pensjonsfond og handlingsregelen for budsjettpolitikken er bærebjelker i dette systemet.

De høye inntektene staten får fra oljevirksomheten er forbigående. For at også framtidige generasjoner skal få glede av inntektene overføres de i sin helhet til Statens pensjonsfond utland. Der skal formuen forvaltes i et evighetsperspektiv.

Uten oljeinntektene går imidlertid staten med underskudd, og dette underskuddet dekkes ved en overføring tilbake fra fondet til statsbudsjettet. Størrelsen på overføringen styres av handlingsregelen. Regelen sikter mot at denne bruken av oljeinntekter over tid skal tilsvare forventet realavkastning av fondet. Oljeformuen blir dermed som en skog, hvor vi kun hogger tilveksten.

Fondet vokser fortsatt fordi vi tilfører stadig nye petroleumsinntekter, men denne veksten vil etter hvert avta og til slutt vil det ikke være mer olje å hente opp. Handlingsregelen legger dermed opp til en gradvis økning i bruken av oljeinntektene over statsbudsjettet, til et nivå som kan opprettholdes over tid. Dette bidrar både til at våre etterkommere får ta del i oljeinntektene også når oljen tar slutt, og at vi ikke unødig svekker grunnlaget for andre konkurranseutsatte virksomheter i Norge.

Krittstreken for bruk av oljepenger sørger altså for at vi ikke bruker opp formuen, og at det offentlige ikke bruker så mye penger at det skaper for sterkt press i økonomien.

For at regelen skal kunne oppfylle sitt formål, kan ikke statlige utgifter holdes utenfor budsjettet. Statsgjeldskrisen i Europa er en ekstra påminning om betydningen av å holde orden i offentlige finanser, dersom vi skal videreføre velferdssamfunnet. Alle utgifter må regnes med, og det gjelder også samfunnsøkonomisk lønnsomme formål som for eksempel utdanning, forskning, helse og infrastruktur.

Hetland spør videre hvorfor handlingsregelen ikke omfatter egenkapitalinnskudd i statsforetak eller etterspørsel fra oljesektoren. Det er gode grunner til at det er slik.
Egenkapitalinnskudd i statsforetak er en omplassering av formue, en finansinvestering. Slike finansinvesteringer gir inntekter til statsbudsjettet framover. Det er derfor ikke rimelig å se på dette som bruk av oljeinntekter. Aktivitet i selskaper som mottar kapitalinnskudd fra staten som eier kan selvfølgelig påvirke norsk økonomi, slik Hetland påpeker. Men vi tar hensyn til dette i den økonomiske politikken, som vi også gjør med etterspørselen fra oljevirksomheten.

Oljeinvesteringene og annen etterspørsel fra oljevirksomheten fastlegges av selskapene selv, basert på lønnsomhet. Gjennom statens direkte økonomiske engasjement finansierer også staten investeringer på norsk sokkel. I budsjettet for 2012 er disse utgiftene anslått til 25 milliarder kroner. Dette er om lag det samme som for ti år siden, og utgjør en mindre del av den samlede aktiviteten i oljevirksomheten.

Utgiftene til oljevirksomheten er en forutsetning for de høye inntektene fra denne sektoren, og ikke en bruk av penger som vi uansett ville ha fått. Utgiftene til oljeinvesteringene trekkes derfor fra når vi regner ut nettoinntektene fra oljevirksomheten.

Likevel kan etterspørselen fra oljevirksomheten stille den økonomiske politikken overfor utfordringer. I perioder der høy aktivitet på sokkelen gir høy samlet etterspørsel for norsk næringsliv, kan det være nødvendig å holde igjen på andre områder for å stabilisere samlet produksjon og sysselsetting. I tråd med dette åpner handlingsregelen for at vi holder igjen i finanspolitikken når aktiviteten i økonomien er høy og ledigheten lav. Motsatt kan det være riktig å øke etterspørselen som finansieres over budsjettet når ledigheten er høy og kapasitetsutnyttelsen lav. Slik sett retter handlingsregelen oppmerksomheten mot hele samfunnsøkonomien.

Vi trenger en helhetlig regel for de beslutningene som Stortinget fatter om inntekter og utgifter på statsbudsjettet. Handlingsregelen er en slik regel. De siste ti årene har vi i tråd med handlingsregelen økt bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet med 90 milliarder kroner. Disse pengene går til viktige formål som utdanning, forskning, helse og samferdsel. I budsjettet for 2012 er det lagt opp til å bruke over 120 milliarder oljekroner. Det tilsvarer om lag 10 prosent av de samlede offentlige utgiftene i 2012, inkludert kommuner og fylkeskommuner.

Rammeverket vi har etablert for den økonomiske politikken har bidratt til en god utvikling for norsk økonomi, med god økonomisk vekst, høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Handlingsregelen har tjent oss vel, og den vil tjene fremtidige generasjoner vel.