Sigbjørn surrer ikke

Stein Lier-Hansen skriver i Dagbladet 19/3 at Sigbjørn Johnsen surrer i klimapolitikken. Det angivelige surret skyldes at finansministeren ikke er for et klimafond som går utenom statsbudsjettet. Et slikt standpunkt det motsatte av å surre. 

Det er nødvendig å rydde litt i argumentene om klimafond. Vi må skille mellom Norges ambisjonsnivå i klimapolitikken og måten vi finansierer politikken på.

Lier-Hansen og finansministeren er nok ganske enige om ambisjonsnivå: Norge skal føre en ambisiøs klimapolitikk; teknologiutvikling er nøkkelordet skal vi lykkes; og det er meningsløst å føre en klimapolitikk som bare flytter utslipp til andre land.

Men hvordan finansiere myndighetenes innsats? Her er vi uenige. Lier-Hansens vil føre inntektene fra CO2-avgiften på sokkelen rett til næringslivet. Dermed er det felleskassen som betaler for klimapolitikken. Prinsippet om at ”forurenser betaler” snus på hodet.

Forslaget bryter tvert med handlingsregelen for bruk av oljeinntekter. Den sier at inntektene fra sokkelen skal gå inn i Pensjonsfondet. Avkastningen skal så gå til felleskassen og videre til formål som sykehus, jernbane og klima.

Handlingsregelen har bidratt til forutsigbarhet og stabilitet i den økonomiske utviklingen. Samtidig sikrer den at ulike gode formål blir underlagt politisk prioritering. Klimapolitikken blir ikke billigere av at den finansieres direkte fra oljesektoren. Forskjellen er bare at den slipper å konkurrere med andre formål. 

Klimasaken er viktig. Det er et argument for at den bør prioriteres, ikke at den skal unndra seg prioriteringer. Den vanskelige statsfinansielle situasjonen flere land er i viser hvor galt det kan gå når man tar snarveier i budsjettpolitikken. 

Ingen sektor i Norge er mer tjent med trygghet og forutsigbarhet i den økonomiske politikken enn konkurranseutsatt næringsliv. Ingen sektor vil lide mer om vi gir etter for lettvintheter i budsjetteringen. Det er synd, og spesielt, at industriens egen representant ikke synes å se det.