To handlingsregler bedre enn en?

I de årene vi har hatt handlingsregelen har Norge gått gjennom en økonomisk suksesshistorie etter de fleste økonomiske målemetoder. Folk kan i dag nye godt av lav ledighet, høy reallønn, lav rente, et høyt velferdsnivå og et allsidig og produktivt næringsliv. Med dagens regjering ligger det til rette for at denne utviklingen skal fortsette. Men FrP har erklært seg som sterke motstandere av dagens økonomiske politikk. Hva vil skje dersom FrP får politisk makt?

Velgerne kan ikke kjenne seg trygge på hva slags opplegg for bruk av oljepenger som FrP vil legge opp til. Mens de andre partiene har støttet en jevn og forutsigbar økning i bruken av oljepenger over statsbudsjettene gjennom handlingsregelen, har FrP og Ketil Solvik-Olsen benyttet enhver anledning til å rakke ned på handlingsregelen. Men på helgas landsmøte kom en ny vending fra Fremskrittspartiet. Nå går de fra å være mot handlingsregelen til å være for to handlingsregler: "En for faste utgifter og en for investeringer".

Det er uklart hva disse to handlingsreglene skal gå ut på, bortsett fra at det sies at pengebruken skal være stram for faste (offentlige) utgifter, mens "det ikke skal settes en grense for investeringer". Vi får imidlertid ikke noe mer penger til rådighet av å lage flere budsjettregler. Over tid må alle statlige utgifter finansieres. Hvis FrP har opplevd en handlingsregel som en tvangstrøye, vil de neppe føle det lettere med to.

Regler som skal skille mellom forbruk og investering er neppe holdbare over tid. Det er mye som budsjetteres som offentlig forbruk, men som likevel er svært lønnsomt for samfunnet innenfor utdanning, forskning og helsebehandling. Samtidig er det mye som budsjetteres som investeringer, som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Da er det lite lurt å innføre en regel som gjør at en ny lærebok i skolen automatisk blir mindre viktig enn en bit asfalt i ødemarka. Da er det ikke framtidsretta at "det ikke skal settes grenser" for investeringer som innkjøp av kampfly, mens miljøovervåkning og sikring av naturområder må slåss om stramme budsjettmidler.

I 2012 ligger det an til å bli brukt rundt 120 000 millioner "oljekroner" over statsbudsjettet. Det er mye penger, faktisk er hver 8. statsbudsjettkrone en oljekrone. Det er en myte at dersom det bare brukes litt (eller mye) mer oljepenger enn dette, vil de bli brukt så mye mer fornuftig enn de første millionene. Velgerne må kreve at oljepengene brukes fornuftig uansett om beløpet er stort eller svært stort. Men hva er fornuftig? Det er her de viktige debattene må gå.

Hva vi skal bruke oljeinntektene til bør ikke bestemmes av flere regler. Det bør bestemmes av Stortinget i en offentlig debatt der det tas hensyn både til lønnsomhet og til politiske mål om blant annet fordeling, distriktsutvikling og naturvern.