Tydelighet i forvaltningen av pensjonsfondet

I kronikken "Solidaritet på norsk" i DN 9. mai skriver Karen Helene Ulltveit-Moe at det er uklart om Statens pensjonsfond utland er politisk eller upolitisk, og at dette kan virke uryddig i våre internasjonale relasjoner.

Grensene for politikken er et viktig – og krevende - tema i forvaltningen av fondet. Det overordnede målet med forvaltningen er politisk bestemt: god avkastning over tid, innenfor rammen av moderat risiko. På den måten kan oljeformuen komme både dagens og kommende generasjoner til gode. Beslutninger om investeringsstrategi og rammeverk for forvaltningen tas av Finansdepartementet og er forankret i Stortinget.

Det er også et politisk valg at fondet skal være en ansvarlig investor. Det handler blant annet om å bruke eierskapet i selskaper til å påvirke deres atferd, og å utelukke selskaper med en produksjon eller atferd som er i strid med våre etiske regler.

Selv som det er lagt klare politiske føringer for forvaltningen, er fondet like fullt en finansiell investor. Det er Norges Bank som har ansvaret for den operative forvaltningen. Innenfor rammene som er satt av myndighetene, skal bankens beslutninger bygge på forretningsmessige vurderinger. Fondet skal heller ikke være et instrument i utenrikspolitikken. Også dette har det vært bred politisk enighet om i mange år.

Ulltveit-Moe problematiserer den varslede reduksjonen i andelen fondet investerer i Europa. Hun spør om europeiske land i krise vil forstå at vi på den ene siden har tatt et politisk valg om å være en ansvarlig investor, men på den andre siden ikke vil bruke fondet i utenrikspolitikken – for eksempel til å hjelpe europeiske land.

Burde vi latt være å redusere Europa-andelen i fondet i en tid da mange europeiske land sliter med høy gjeld og lav vekst? Jeg mener svaret er nei. Den geografiske fordelingen av fondets investeringer må baseres på målet om et best mulig forhold mellom avkastning og risiko, ikke hvilke land vi ønsker å hjelpe. Norge bidrar i arbeidet med å hjelpe kriserammede europeiske land med andre virkemidler, i første rekke økte bidrag til IMF.

Fondet vil fortsatt være en betydelig investor i Europa og andelen vil være v esentlig høyere enn det regionens andel av verdens samlede aksjemarked tilsier. Dessuten vokser fondet. Faktiske Investeringene i Europa vil derfor øke over tid selv om andelen reduseres.

Det er naturlig at det stilles spørsmål ved skillene mellom de politiske målene vi har for forvaltningen av fondet og andre politiske mål vi har som stat. Jeg mener likevel forvaltningen ivaretar de ulike hensynene på en god måte.