Uansvarlig oljepengebruk

Under overskriften ”ansvarlig pengebruk” tar tre stortingspolitikere i hvert sitt innlegg i DN 18. februar til orde for å endre handlingsregelen. Fellesnevneren er et ønske om å bruke mer penger over statsbudsjettet. ”Ansvarligheten” ser ut til å bestå av at dette er greit, så lenge merbruken kan få merkelappen investeringer.

Investeringer gir grunnlag for økt framtidig forbruk, men bare dersom de gir mer tilbake enn det vi legger inn. Dette gjelder også for vei- og jernbaneinvesteringer. I tillegg må vi ta hensyn til at også investeringer må innpasses innenfor et forsvarlig aktivitetsnivå i økonomien.

Christian Tybring-Gjedde er inspirert av sentralbanksjef Øystein Olsens forslag til endring av handlingsregelen. Med tanke på at FrP i alle år har ønsket å bruke mer oljepenger enn handlingsregelen gir rom for, er det overraskende at et budskap om å redusere oljepengebruken vekker slik begeistring. Jeg lar imidlertid det ligge.

Ketil Solvik-Olsen gjentar sin kritikk av at statens investeringer på norsk sokkel ikke regnes som en del av oljepengebruken, mens veiinvesteringer finansieres innenfor statsbudsjettets rammer på linje med andre utgifter til for eksempel helse, skole og politi. Han mener dette viser at handlingsregelen er ”full av hull”.

Oljeinvesteringene og annen etterspørsel fra oljevirksomheten fastlegges av selskapene selv, basert på lønnsomhet. Jeg har tidligere pekt på at oljeinvesteringene gir fellesskapet enorme inntekter, mens andre investeringer ikke er i nærheten av å gi staten tilsvarende inntekter. Dette er en viktig årsak til at vi behandler investeringene ulikt. Enten har Solvik-Olsen ikke fått dette med seg, eller så forstår han ikke den forskjellen.

Staten har store eierinteresser i oljevirksomheten. Jeg antar likevel at Solvik-Olsen ikke ønsker å tette de påståtte ”hullene” i handlingsregelen ved å flytte oljeinvesteringene inn på statsbudsjettet. Derimot kan det se ut til at både han og Tybring-Gjedde ønsker å holde andre statlige investeringer utenfor budsjettets rammer. Siden disse investeringene utgjør rundt ti prosent av statens kjøp av varer og tjenester, vil det svekke statsbudsjettet som verktøy for å stabilisere den økonomiske utviklingen. Resultatet vil bli enda verre dersom vi også skulle knytte veksten i statens forbruk til veksten i BNP, slik Tybring-Gjedde ønsker. Med en slik regel vil staten øke sin etterspørsel når det går godt i økonomien og bremse når det går dårlig. Det er ingen oppskrift for å sikre en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, slik handlingsregelen legger opp til.

Ingen systemer er perfekte. God lønnsomhet og høy aktivitet i oljevirksomheten skaper mange arbeidsplasser og store inntekter, men bidrar også til press på tradisjonell industri. Det er en utfordring. Likevel er det systemet vi har valgt langt bedre enn Fremskrittspartiets alternativ, som er et ønske om å bruke mer oljepenger ved å omgå handlingsregelen.

Handlingsregelen er en regel for gradvis økt bruk av oljeinntekter. Innenfor denne rammen prioriterer regjeringen også samferdselsformål. I Nasjonal transportplan for perioden 2010-2019 har Regjeringen lagt opp til en historisk økning i investeringene i vei og bane på 100 milliarder kroner. Det er legitimt å mene at en slik økning ikke er nok. Og hvis man ønsker å bruke mer, er løsningen enkel: Man kan simpelthen foreslå større bevilgninger. Men da må man også være villig til å bruke mindre på noe annet. Det er jo nettopp det politikk handler om, å prioritere mellom ulike formål. Å prøve å unngå de vanskelige valgene gjennom endringer i budsjettsystemet er ingen god løsning.