Clemets feilskjær

Ifølge Clemet har utgiftene på statsbudsjettet økt med 400 milliarder kroner – eller 65 prosent – siden den rødgrønne regjeringen tok over i 2005. Det er i og for seg riktig, men Clemet glemmer at også de varene og tjenestene staten kjøper, stiger i pris, og at pensjonistene kompenseres for lønns- og prisveksten. Når vi tar hensyn dette, har statsbudsjettets utgifter vokst med knapt 170 milliarder kroner fra 2005 til 2013. Hun glemmer også mange av disse kronene går til å betale for rettighetsfestede ordninger i folketrygden. I tillegg har sterk befolkningsvekst gitt økte utgifter til blant annet kommuner og sykehus. Det reelle handlingsrommet i budsjettet har altså vært langt mindre enn det Clemet prøver å gi inntrykk av.

Målt som andel av verdiskapingen i Fastland-Norge har offentlige utgifter ligget relativt stabilt de siste femten årene. Siden 1995 har andelen variert mellom 53 og 60 prosent, med en topp under Bondevik II-regjeringen i 2003. Ser vi på bruken av oljepenger, økte den under Bondevik-regjeringen med over 30 milliarder 2013-kroner på fire år. Under Stoltenberg-regjeringen har bruken av oljeinntekter økt med under 30 milliarder kroner per fireårsperiode.

Som det framgår av Regjeringens perspektivmelding, står vi overfor store utfordringer i finanspolitikken de neste 50 årene, men ikke så store som Clemet tror.

Clemet hevder at vi allerede om 12 år igjen vil ha underskudd på budsjettet. Også her tuller Clemet med tall. Framskrivingene i meldingen viser at de offentlige utgiftene vil kunne finansieres med dagens skattenivå og den anslåtte avkastningen av pensjonsfondet helt fram mot 2035. Det er en lang vei fra disse framskrivingene til situasjonen i Hellas, som Clemet viser til i sitt innlegg.

Analysene i Perspektivmeldingen viser at arbeidskraften er vår viktigste ressurs og en nøkkel til å møte framtidas utfordringer. Derfor er pensjonsreformen så viktig. Pensjonsreformen gir sterke insentiver til å stå i arbeid. Dersom reformen virker slik Statistisk sentralbyrå har anslått, vil det i vesentlig grad styrke vår evne til å bære velferdsordningene i tiårene framover.

Sysselsettingen blant eldre går i riktig retning. Selv om reformen bare har virket kort tid, tyder utviklingen så langt på positive effekter. Bare de siste par årene har sysselsettingsandelen i aldersgruppen 62-66 år økt fra 39 til 42 prosent. Økningen er sterkest for 62- og 63-åringer, og for ansatte i private AFP-bedrifter, ifølge tall fra NAV. De siste årene har også andelen av befolkningen som mottar uføretrygd stabilisert seg. Vi er ikke i mål, det er en stor utfordring å inkludere enda flere i arbeidslivet. Men vi er på rett vei.

Også på andre områder investerer regjeringen i framtiden, helt i tråd med hva Stortinget la vekt på da Handlingsregelen ble innført. Forskning er et eksempel. Her har vi hatt en realvekst på over 30 prosent siden 2005. Vi har også sørget for et kraftig løft innen samferdsel. Siden 2005 har realveksten vært over 60 prosent, tre ganger så mye som veksten i statsbudsjettets samlede utgifter. I tillegg har Regjeringen akkurat lagt fram en ny NTP med en styrking på ytterligere 50 prosent.

Resultatene kan tale for seg selv. Få andre land har kommet seg bedre gjennom finanskrisen enn Norge. Vi har høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og jevn inntektsfordeling. Ifølge OECD er produktiviteten nær toppen i OECD-området, og da holder de oljevirksomheten utenom. Regjeringens strategi i den økonomiske politikken har gitt resultater. Og de er gode.