En håndsrekning til en god nabo

I kjølvannet av Icesave-dommen i EFTA-domstolen har enkelte hevdet at Norge behandlet Island dårlig da landet trengte hjelp etter kollapsen i banksystemet, slik som i Ivan Kristoffersens innlegg i Nationen 31/1 og avisas leder dagen før. Dette bygger på flere feil og misforståelser. For å gjøre det klart med en gang: Norske myndigheter/Norge stilte aldri krav om noen Icesave-avtale for å gi lån og har aldri forsøkt å motarbeide at Island skulle få prøvd sin sak rettslig. Tvert imot har vi ønsket en avklaring, og under rettsforhandlingene i EFTA-domstolen holdt Norge  innlegg til støtte for Islands syn. Norge er enig i at det ikke kan utledes krav om statlig garanti for innskuddsgarantiordningen av innskuddsgarantidirektivet, som er inntatt i EØS-avtalen. Et slikt krav ville legge store føringer på nasjonalstatenes budsjetter, og det må være opp til statene selv å ta stilling til om de ønsker dette.

Da krisen var et faktum høsten 2008 var norske myndigheter raske med å ta kontakt med Island. Det ble fort klart at oppgavene var mange og store. Samtidig var usikkerheten stor, blant annet rundt Islands håndtering av krisebankene. Islands internasjonale troverdighet sto i fare. Landet hadde behov for bred internasjonal forankring for sin gjenoppbygging. I samråd med islandske myndigheter tok derfor Norge initiativ til et nordisk samarbeid om å hjelpe Island. Dette ledet blant annet til at de fire største nordiske landene gikk sammen om å gi kriselån.

En hjørnestein i krisehåndteringen var Islands stabiliseringsprogram med IMF - Det internasjonale valutafondet. Uten denne støtten fra det internasjonale samfunnet ville oppryddingen i økonomien vært mye vanskeligere. Et IMF-program må imidlertid være fullfinansiert før det kan settes i verk, og det islandske lånebehovet var mye større enn det IMF kunne dekke selv. De nordiske lånetilsagnene høsten 2008 på til sammen 2,5 milliarder amerikanske dollar dekket derfor over halvparten av det internasjonale lånebehovet til Island.

Stabiliseringsprogrammet og de nordiske lånene forutsatte at Island oppfylte sine internasjonale forpliktelser, slik som EØS-forpliktelser. Samtidig understreket de nordiske långiverne gjentatte ganger at de hadde full tillit til at Island ville ivareta disse forpliktelsene. Verken IMF, Norge eller de andre bilaterale långiverne la føringer på hva disse forpliktelsene konkret innebar med tanke på Icesave-saken. Kravet var ikke til hinder for at Island kunne prøve saken for en internasjonal domstol. Vi er heller ikke kjent med at noen på långiversiden på annen måte prøvde å forhindre en slik prøving.

Snuoperasjoner av den type Island har vært igjennom er kompliserte. Islands rød-grønne regjering har foretatt en imponerende opprydning, og har nå Nordens nest laveste ledighet. Norges agenda har hele tiden vært at Island skulle få hjelp til å komme på fote igjen på en ryddig og skikkelig måte etter den krisen landets finansnæring hadde ført dem ut i. Norge har gitt en håndsrekning til en god nabo.