En riktig innstramming

Regjeringen foreslår å stramme inn i den ekstra avskrivingen (friinntekten) i petroleumsskatten. Friinntekten har vært for høy. Mens inntekter og utgifter føres mot 78 % skattesats, har investeringer hatt høyere skattedekning enn 78 %. Denne skjevheten har gjort at staten tar en for høy del av kostnadene ved investeringer på sokkelen. Kostnadsbevisstheten hos selskapene kan da bli for lav.

Professor Petter Osmundsen er kritisk til innstrammingen (DN 13.5). Osmundsen mener at skattereglene på sokkelen bør tilpasses slik selskapene selv hevder de vurderer risiko.

Dette er for det første et pussig prinsipp. Om to selskaper – med ulik kjennskap til norsk sokkel og rammevilkår – vurderer risikoen ulikt, skal de da få ulike, særlig tilpassede skatteregler?

For det andre stemmer det ikke med virkeligheten. Et skattefradrag som den norske stat garanterer, er ikke risikofylt slik som framtidige petroleumspriser. Det bør et riktig utformet skattesystem ta hensyn til. Dette synet har tung faglig støtte, og prinsippet ligger også til grunn for den bredt refererte britiske skatterapporten Mirrlees Review fra 2011 og IMFs råd fra 2012 om hvordan land bør skattlegge naturressurser.

Det er i selskapenes egen interesse å danne seg et best mulig bilde av risiko. De må selv avgjøre om de likevel vil regne mer grovkornet. Praksis varierer nok en del mellom selskaper. Myndighetene bør uansett basere skattesystemet på en riktig metode.

Instrammmingen i friinntekten er riktig uavhengig av konjunktursituasjonen. Men endringen vil nok likevel bidra til å øke kostnadsbevisstheten i næringen. Det er også meningen. Dette er likevel en liten og udramatisk endring. Fremdeles vil petroleumsskattesystemet vårt være investeringsvennlig.