Ikke et veddemål mot klima

I VG 23. april hevder Anders Bjartnes, daglig leder i Norsk klimastiftelse, at hvis verden lykkes i klimapolitikken, kan det "ødelegge den oljefyrte idyllen" i Norge. Bjartnes mener at Norge er svært sårbar for en ambisiøs klimaavtale der prisen på fossile ressurser vil falle.

Jeg mener Anders Bjartnes sin analyse har store mangler.

Ja, i Norge er petroleumsnæringen stor og dominerende. En stor ikke-varig næring i en liten økonomi innebærer selvsagt risiko. Men dette er Regjeringen seg veldig bevisst. I den nylig framlagte Perspektivmeldingen heter det: "Petroleumsressursene på norsk sokkel er begrenset og faller med uttaket. Produksjonen har trolig allerede passert toppen og vil etter alt å dømme begynne å avta mer markert i løpet av de neste 10 -20 årene". Videre: "Dersom nedgangen skulle komme brått eller følge en ujevn bane, vil kravene til god omstillingsevne bli betydelige. Vi kan ikke utelukke en slik utvikling."

I utformingen av den økonomiske politikken har vi derfor lagt stor vekt på å redusere risikoen ved en stor petroleumsnæring.

Først, vi setter alle petroleumsinntektene rett inn i Statens pensjonsfond som så investerer dem bredt i en rekke sektorer i store deler av verden. Slik omplassering av formue bort fra petroleum reduserer risikoen. Formuen vår blir da mindre eksponert for endringer i oljeprisen.

Videre vi bruker ikke petroleumsinntektene løpende over statsbudsjettet, vi bruker bare den forventede avkastningen fra fondet (handlingsregelen). Dermed blir de årlige statsbudsjettene mindre risikoutsatt for svinginger i oljeprisen.

Sist, for at også framtidige generasjoner med høy sannsynlighet skal få glede av petroleumsinntektene, investerer vi dem med moderat risiko.

Vurderinger av ulike typer risiko er sentralt i utformingen av den økonomiske politikken.

Norges klimapolitikk er ikke basert på snevre nasjonale interesser, men på hensynet til klima og kommende generasjoner. Norge arbeider aktivt for en bred og omfattende klimaavtale. Dette gjør vi selv om det, isolert sett, kan redusere våre fremtidige inntekter fra salg av olje og gass.

Skal verden nå sine klimamål, trenger vi internasjonale høye karbonpriser for å stimulere til omstilling. Med høye karbonpriser vil lønnsomheten i fossile næringer gå ned, særlig i kull. Lønnsomheten – og dermed produksjonen – av fornybar kraft vil derimot gå opp. For gass, som utgjør en stadig større del av Norges petroleumsproduksjon, er bildet mer uklart.

Men selv i et scenario der verden lykkes med klimapolitikken vil fossil energi være dominerende de neste par tiårene. I Det internasjonale energibyråets (IEA) 2 graders scenario utgjør fossil energi i overkant av 60 prosent av verdens energibruk også i 2030. Men gass vil være viktigere enn i dag, kull vil være mindre viktig. IEA anslår at oljeprisen vil være om lag 100 USD per fat i 2 graders scenariet. I Perspektivmeldingen har vi lagt til grunn en langsiktig oljepris på 90 USD, altså lavere enn i IEAs 2 graders scenario. Vi har også lagt til grunn moderate gasspriser. Norges økonomiske politikk kan derfor vanskelig sies å være basert på at verden mislykkes i klimapolitikken.

Betyr dette at alt er såre vel, og at det er ingen grunn til bekymring? Slett ikke. Den sterke tendensen til todeling av økonomien gir grunn til uro. Den sterke kostnadsveksten på sokkelen og virkningene dette har for fastlandsindustrien er også bekymringsfull. Og selvsagt kan det komme sjokk og uventede hendelser. Det kan komme store teknologiskift, både i petroleumsnæringen og i fornybar energi. Petroleumsprisene kan bli høyere eller lavere enn vi har lagt til grunn. Petroleumsnæringen kan vare kortere eller lengre enn vi har regnet med. Det uventede skjer hele tiden.

Men å hevde at vi baserer den økonomiske politikken på idyll og høye petroleumspriser i all framtid, er feil.