Innlegg på Norsk Øko-Forums årskonferanse

Kjære deltakere på Norsk Øko-Forums årskonferanse!

Takk for invitasjonen til å komme å holde et innlegg her hos dere i dag. Jeg vil starte med å berømme Norsk Øko-Forum for valg av tema for konferansen. Tittelen for konferansen er “Naive Norge” og den tar opp noe jeg synes er viktig, nemlig at det norske systemet – som er basert på åpenhet og tillit – kan utnyttes av kriminelle. Spørsmålet blir hvordan vi skal bekjempe dette problemet.

La det være sagt. De aller fleste av oss er naturligvis enige i at det er en ubetinget fordel at vi har et åpent og tillitsfullt samfunn. Vi ønsker ikke å legge unødige byrder på de som opptrer lovlig. Det er et mål i seg selv at det skal være enkelt for folk å handle riktig.

Samtidig er det på det rene at et tillitsbasert system er sårbart for misbruk. Med misbruk tenker jeg for eksempel på skatteunndragelser, urettmessig utnyttelse av velferdsordninger, korrupsjon og andre former for økonomisk kriminalitet.

Helt siden Regjeringen tiltrådte, har det vært viktig for oss å forhindre økonomisk kriminalitet. Det går en linje fra initiativet på det nordiske finansministermøtet i 2006 til undertegning av avtale med USA i går – via det nasjonale skatteunndragelsesutvalget nedsatt av finansminister Halvorsen. Noen vil kanskje hevde at økonomisk kriminalitet ikke er så alvorlig fordi det ofte ikke rammer noe enkeltmenneske direkte. Jeg er uenig i dette. Økonomisk kriminalitet er ikke så akutt og dramatisk som for eksempel voldskriminalitet. Økonomisk kriminalitet er mer som djevelen i skaperverket – som bremser fremskritt og noen ganger lykkes med å bryte ned. Økonomisk kriminalitet er urettferdig. Byrdene blir mer urettferdig fordelt. Næringslivet møter urettferdig konkurranse fra “unnalurere”. Økonomisk kriminalitet svekker mulighetene vi har til å styre samfunnet i den retningen vi ønsker. Den fører til at det blir mindre penger til å finansiere fellesgoder og at vi bruker ressursene på feil måte. ”Skatt er nødvendig. Det er prisen vi betaler for sivilisasjon,” som økonomiprofessor Karen Ulltveit-Moe ved Universitet i Oslo skrev i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv for litt over en uke siden.

For oss blir oppgaven å finne effektive virkemidler for å forhindre økonomisk kriminalitet – og å bruke dem på riktig måte. Det kan være utfordrende. For det første er det vanskelig nok i seg selv å finne gode tiltak, og i tilegg må flere hensyn må veies mot hverandre. Jeg skal gi noen eksempler.

• Vi har ulike rapporteringsregler som pålegger næringsdrivende og privatpersoner gi opplysninger til det offentlige. Rapporteringsreglene må være så strenge at myndighetene får de opplysningene de har behov for. Samtidig legger rapporteringskrav beslag på ressurser. Isolert sett er det ikke ønskelig. For Regjeringen er det et mål å redusere de administrative byrdene for næringslivet. Teknologi har gjort innleveringer enklere, men økt kontrollbehov trekker i retning av økt rapporteringsomfang.

• Vi har regler om at myndighetene kan gjennomføre kontroll hos borgerne. Kontrollhjemlene må være omfattende nok til at myndighetene kan forsikre seg om at regelverk etterleves. Men de må ikke gå så langt at de griper unødvendig inn i den enkeltes personlige frihet. Retten til privatliv er viktig, den er en del av selve grunnlaget for at vi ønsker et åpent og tillitsbasert samfunn.

• Til slutt har vi sanksjonsregler, både av administrativ og strafferettslig art, som kan tas i bruk når myndighetene avdekker lovbrudd. Sanksjonsreglene må utformes på en slik måte at vi oppnår formålet med dem, aller helst å hindre at det begås lovbrudd i det hele tatt. De må likevel ikke være strengere enn det vi mener er riktig i et humant samfunn.

Det gjelder med andre ord hele tiden å finne den rette balansen mellom det å finne effektive virkemidler for å bekjempe kriminalitet på den ene siden, og på den andre siden passe på at det ikke går utover verdier som vi vil ta vare på. Jeg vil bruke mesteparten av innlegget mitt til å snakke om en del enkeltsaker og -temaer som illustrerer de avveiningene vi står ovenfor.

Før jeg går i gang med det, vil jeg helt kort si at de materielle skattereglene bør også utformes slik at de reduserer interessen for omgåelser eller tilpasninger. Store satsforskjeller mellom skatt på ulike inntekter gir for eksempel insitament til å omdanne eller flytte inntekter. I Norge så vi det tidligere under delingsmodellen, som ga store fordeler ved å omdanne inntekt fra personinntekt til kapitalinntekt. Dette ble i hovedsak løst under skattereformen 2004-2006, som økte den samlede skatten på selskapsoverskudd tatt ut som aksjeutbytte.

Flere land, blant annet Sverige, Finland og Storbritannia, har redusert selskapsskattesatsene de siste årene. Mange har også vedtatt innstramminger i reglene for rentefradrag. I Norge er selskapsbeskatningen høyere enn i våre naboland. Til gjengjeld er fradragsmulighetene større. Det kan ha gjort oss mer sårbare for aggressiv skatteplanlegging. Blant annet på denne bakgrunn har vi satt ned et skatteutvalg, som skal vurdere hvordan vi også framover kan ha skattesystem som er robust overfor den internasjonale utviklingen. Men vi starter nå: På fredag sendte vi på høring et forslag om å begrense rentefradraget i konserner.

Så over til Regjeringens arbeid mot økonomisk kriminalitet og konkrete saker på Finansdepartements område.

Det styrende dokumentet for Regjeringens arbeid er handlingsplanen mot økonomisk kriminalitet som kom i begynnelsen av 2011. Vi har valgt å organisere oss på denne måten – med et helhetlig plan som fundament – fordi vi forstår at arbeidet mot økonomisk kriminalitet krever kontinuerlig og koordinert innsats fra mange departementer.

Når jeg holder foredrag som dette i dag, pleier jeg ofte å fortelle om innholdet i planen for å gi tilhørerne en oversikt over det Regjeringen gjør for å forhindre økonomisk kriminalitet. Men jeg regner med at planen er godt kjent for mange av dere som er her, jeg skal derfor ikke bruke mye tid på å snakke om den som sådan. Jeg begrenser meg til å si at vi jobber med å følge opp de tiltakene som står der, og flere av temaene jeg kommer inn på etter hvert, er en del av oppfølgingen.

Advokaters taushetsplikt
Jeg begynner med spørsmålet om advokaters taushetsplikt overfor skattemyndighetene. Den viser på en god måte at det kan være ulike oppfatninger om hvor langt myndighetene skal gå i å føre kontroll, og at kontrollhensynet kan komme i konflikt med andre viktige samfunnshensyn.

Saken er dessuten svært tidsaktuell. Som mange av dere vet har vi nettopp hatt på høring et forslag om unntak fra advokaters taushetsplikt overfor skattemyndighetene.

Advokaters taushetsplikt er et viktig rettssikkerhetsprinsipp. Advokater har taushetsplikt om opplysninger de blir kjent med som en del av sin virksomhet. Taushetsplikten er begrunnet i at det må være tillitsforhold mellom advokaten og klienten. Borgerne skal kunne kommunisere fritt med sin advokat, og få råd, uten å frykte at det som blir sagt, blir kjent for uvedkommende.

Samtidig er det slik at skattemyndighetene i praksis har erfart at det er stort behov for opplysninger som advokater besitter.

Og selv om taushetsplikten er viktig, gjelder den ikke uten unntak. I Den europeiske menneskerettighetskommisjon (EMK), verner advokaters taushetsplikt men det fremgår det i artikkel 8 at det kan gjøres inngrep i vernet når det anses nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til blant annet offentlig trygghet eller landets økonomiske velferd. I Norge har vi for eksempel et slikt unntak i hvitvaskingsloven hvor advokaters rapporteringsplikt til ØKOKRIM i utgangspunktet går foran taushetsplikten.

Vi mener at skattemyndighetenes behov for opplysninger om pengeoverføringer er et legitimt og tungtveiende hensyn - “landets økonomiske velferd” - som tilsier at det også på dette området må gjøres unntak i advokaters taushetsplikt. Hvorfor er det det? Jo, fordi en sentral del av skattemyndighetenes kontrollarbeid består av å følge pengestrømmer. Den oppgaven blir vanskelig dersom penger går inn på en klientkonto, og det ikke er mulig for skattemyndighetene å få opplysninger om partene i en transaksjon. Manglende innsyn gjør det mulig for skatte- og avgiftspliktige som bevisst ønsker å unndra penger fra beskatning, å holde disposisjoner og plasseringer skjult for myndighetene ved å bruke advokat.

Skattemyndighetene har ment at opplysninger om pengeoverføringer til og fra en advokats klientkonto, ikke er noe advokaten har blitt kjent med i kraft av sin stilling som advokat – og at opplysningene dermed ikke var taushetsbelagte. Skattemyndighetenes erfaring var også at advokater normalt la fram opplysninger om betalingsoverføringer når de ble bedt om det. At banker har opplysningsplikt om slike overføringer, er til sammenligning helt på det rene og noe som de færreste stiller spørsmål ved. Regler om det har vi hatt lenge.

I 2010 kom det en høyesterettsdom som sier at det å overføre av penger til eller fra klienter via en klientkonto, kan være en helt ordinær del av en advokats egentlige advokatvirksomhet. Opplysninger om overføringen vil da være taushetsbelagte.

Etter dette har det blitt et økende problem for skattemyndighetene at de ikke lenger kan innhente opplysninger fra klientkonti. Dette er etter vår oppfatning en svært uheldig rettssituasjon. I realiteten mener vi at det her er behov for å tette et hull i lovgivningen. Gjennom skatteavtalene vi møysommelig har arbeidet frem, har norske skattemyndigheter nå innsyn i norske borgeres konti på de fjerneste øyer på verdenshavene. Skulle vi da godta at det oppstår nye bortgjemmingsmuligheter i advokatkontorer i Oslo?

Regjeringen opprettet i januar i år et lovutvalg som skal lage forslag til nytt regelverk for advokater. Utvalget skal foreta en bred vurdering av reglene om advokaters taushetsplikt. Jeg ser at det er hensiktsmessig med en samlet vurdering av i hvilke tilfelle advokaters taushetsplikt bør vike for offentlige myndigheters behov for opplysninger. Men utvalgsarbeidet vil nødvendigvis ta lang tid og det er behov for så raskt som mulig å få lovhjemler som gir skattemyndighetene adgang til å innhente en del opplysninger.

Forslaget vi sendte på høring i januar går nærmere bestemt ut på at advokater plikter å gi opplysninger om innskudd og gjeld, pengeoverføringer og midler som er plassert på klientkonto eller andre konti i advokatens navn. Opplysningsplikten omfatter også dokumentasjon som viser hvem som virkelig er parter i overføringene. Opplysningene skal gis når skattemyndighetene krever dem utlevert. Det er altså ikke snakk om en plikt til å gi opplysninger ukrevet.

Skattemyndighetene skal kunne gjennomføre kontroll hos advokatene for å forsikre seg om at opplysningsplikten overholdes. Reglene vil i tillegg gjøre det mulig for myndighetene å kreve de samme opplysningene utlevert fra de skattepliktige når de foretar kontroll hos dem.

Jeg vil understreke at vi ikke på noen måte mener at det å bruke advokat til å foreta pengeoverføringer, i seg selv er kriminelt eller tegn på at man ønsker å unndra midler fra beskatning. Det skal bare være den samme opplysningsplikten for advokater som for andre som formidler betalinger på vegne av skatte- og avgiftspliktige, for eksempel banker.

Slik situasjonen er i dag kan Advokaters klientkonti brukes til å overføre penger til lukkede finanssentra, såkalte skatteparadiser, som det er vanskelig for norske skattemyndigheter å få informasjon fra. Det bringer meg over på det neste temaet jeg skal snakke om, det nordiske skatteparadisprosjektet.

INTERNASJONALT ARBEID – SKATTEPARADISER
Det er liten tvil om at det på verdensbasis er plassert svært store pengesummer i såkalte skatteparadiser. Hvor mye strides de lærde. Men det er ingen tvil om at plasseringer i lavskatteland er en integrert del av verdens finansmarkeder. Og at noen jurisdiksjoner tilbyr ikke bare lav eller ingen skatt - men også hemmelighold. Og der penger gjemmes øker også sjansen for at de er knyttet til skatteunndragelse eller annen kriminalitet. Mitt inntrykk er at det lenge har vært god forståelse blant verdens beslutningstagere om at skatteparadis og bortgjemmingsland er skadelig. De er en trussel mot velfungerende markeder – at det er de som kan produsere mest eller best til lavest mulig pris som skal vinne fram i næringslivet - , mot finansiering av statene, mot alminnelig moral i samfunnet. Viljen og koordineringsevnen har vært langt svakere – finanskrisen ga ny vilje og framgang. Særlig for ressursrike utviklingsland er alle disse tre faktorer tydelig. For noen har naturrikdom blitt til forbannelse i stedet for glede.

Men om forståelsen hos beslutningstakerne var god, var noen ganger viljen og alltid koordineringsevnen langt svakere. Finanskrisen ga ny vilje og ny framgang, særlig gjennom erklæringen fra G8.

Initiativet mot skatteparadiser startet i 1998 som et OECD-prosjekt for å motvirke skadelig skattekonkurranse mellom medlemslandene. Etter hvert lyktes man å avvikle skadelige skatteregimer i OECD-landene, men så at man også måtte treffe tiltak mot skatteparadisene, først og fremst å få adgang til opplysninger om eierskap til ”postkasseselskaper”.

For å oppnå dette måtte OECD få til å inngå innsynsavtaler ned skatteparadisene som ga tilgang til slike opplysninger og tilsidesatte banksekretessen. Dette arbeidet gikk trådt. I 2006 etablerte derfor de nordiske finansministrene et nordisk skatteparadisprosjekt for å få mer makt bak forhandlingene om slike avtaler.

Vi har nå signert informasjonsavtaler med omtrent 40 jurisdiksjoner, og vi er i sluttfasen med forhandlinger med et mindre antall resterende jurisdiksjoner som OECD mener er lukkede finanssentra, eller skatteparadiser. Lykkes vi med det vil det ikke lenger være land der norske skattytere risikofritt kan gjemme bort midler.

For nordiske skattemyndigheter har informasjonsavtalene vist seg å være et meget nyttig verktøy. Store beløp i unndratt skatt er blitt avdekket, men kanskje viktigst er den allmennpreventive effekt som ikke kan måles.

Informasjonsavtalene er begrenset til å gjelde opplysninger når mottakerlandet ber om det. Det er altså ikke snakk om automatisk utveksling av masseopplysninger. Målet må være automatisk utveksling. Det vil sterkt øke effektiviteten i kontrollarbeidet

Internasjonalt arbeid – FATCA
Nå har vi fått en sak som kan føre til et gjennombrudd for automatisk utveksling som den nye globale standard. USA vedtok i 2010 regler som innebærer at utenlandske finansinstitusjoner pålegges en rapporteringsplikt til amerikanske skattemyndigheter om amerikanske skattytere. De institusjonene som ikke rapporterer opplysningene det er snakk om, risikerer å bli underlagt 30 prosent skatt på bestemte betalinger som kommer fra en kilde i USA. Reglene kalles gjerne FATCA som står for ”Foreign Account Tax Compliance Act”.

Bakgrunnen for at reglene ble innført er at amerikanske myndigheter har innsett at den frie bevegeligheten av kapital har økt mulighetene til å gjemme unna inntekter og formue i utlandet – og at de ønsker å gjøre noe med dette.

FATCA-reglene innebærer at utenlandske finansinstitusjoner, for eksempel norske banker, meglerforetak, fond og livsforsikringsselskaper, skal gi opplysninger om aktiva som de forvalter for amerikanske skattytere. Vi begynte etter hvert å få en del henvendelser fra norske aktører om FATCA. For dem er det naturlig nok viktig å få avklart hvordan de vil bli berørt av reglene. Er det sånn at de få plikt til å gi opplysninger direkte til amerikanske skattemyndigheter? Og hvis de ikke oppfyller plikten, vil det da bli slik at alle utbetalinger de får fra en amerikansk kilde vil bli skattlagt?

Vi tok derfor kontakt med amerikanske myndigheter og signerte igår en avtale med dem om hvordan reglene skal gjennomføres. Slik jeg ser det, har avtalen flere fordeler. For det første skal opplysingene rapporteres via norske skattemyndigheter. Norske banker slipper dermed å forholde seg direkte til amerikanske myndigheter og amerikanske lovgivningen, det er tilstrekkelig at de gir opplysninger til Skatteetaten etter de lover og regler som gjelder internt her hos oss.

For det andre fører avtalen til at norske skattemyndigheter automatisk skal få opplysninger fra USA om norske skattytere. Avtalen vil derfor være et nyttig verktøy også for norske skattemyndigheter.

FATCA-avtalen har detaljerte regler om hvem som har opplysningsplikt og hvilke opplysninger de skal gi. Det betyr at vi i Norge må vi lage regler som sørger for at de institusjonene det gjelder, skal rapportere den informasjon som avtalen krever. Avtalen skal gjelde allerede fra og med inntektsåret 2013, Denne saken er noe vi har jobbet for fullt med i det siste Vi sendte faktisk på høring et forslag om regelendringer kl. 15.20 i går.

Vi har ambisjoner om merverd fra avtalen! Rapporteringsplikten gjelder bare amerikanske personer, og Norge skal bare utlevere opplysninger til USA. Vi tar imidlertid sikte på at de norske reglene etter hvert skal gjelde generelt, altså uavhengig av hvilket land skattyterne kommer fra. Og det er her muligheten ligger for at vi her hos også kan komme videre i arbeidet med å bekjempe skatteunndragelser.

Det er mulig å se for seg en utvikling der vi inngår avtaler om automatisk utveksling av skatteopplysninger med andre land enn USA. Hvis vi greier å inngå slike avtaler med mange land, så tror jeg det vil være et stort skritt i retning av å kunne håndtere de utfordringene som den internasjonale økonomien skaper for nasjonale skattemyndigheter.

Og det er ikke bare jeg som mener dette. Svensken Torsten Fensby, som leder forhandlingene i det nordiske skatteparadisprosjektet, har sagt at FATCA-lovgivning er et verktøy “som på sikt kan få slutt på skatteparadisproblematikk på global basis.” Han mener at FATCA-lovgivning først bør innføres og fungere mellom høyindustrialiserte land som er positive til automatisk informasjonsutveksling og at det deretter bør utvides til nye land. Til slutt skal skatteparadisene “tvinges” til å være med for å unngå at betalinger til slike jurisdiksjoner ikke skal skattlegges ved kilden.

 
Hakket før skatteunndragelse kommer aggressiv skatteplanlegging. Grensen er ofte flytende og skatteplanlegging er uansett en aktivitet som vi bør stimulere minst mulig til. I flere land har det den siste tiden vært diskusjoner knyttet til at tilsynelatende lønnsomme multinasjonale konsern som Amazon, Google, Starbucks m.fl. betaler svært lite skatt. Dette kan selskapene oppnå ved å bruke kjente og lovlige metoder for skatteplanlegging som utnytter forskjellene i ulike lands skatteregler. I OECD pågår nå et intensivt arbeid med å utarbeide en handlingsplan for å motvirke og avbøte problemer med uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting (på engelsk omtalt som Base Erosion and Profit Shifting – BEPS). Forslag til en slik handlingsplan skal fremmes for Skattekomiteen i OECD i juni, og deretter meddeles G20 før møtet i juli i år. Finansdepartementet deltar aktivt i arbeidet med OECDs handlingsplan. Og vi vil også ha det med som tema når finansminister Johnsen skal lede OECDs ministermøte 5. mai.

 
Land for land-rapportering
Et virkemiddel overfor multinasjonale selskapers aggressive skatteplanlegging er LLR. Det har også en viktig side til utviklingspolitikken der bekjempelse av kapitalflukt fra utviklingsland er et viktig mål for regjeringen.”Land-for-land rapportering”, eller LLR, er en rapporteringsstandard som skiller seg fra tradisjonell finansiell rapportering. Den pålegger selskaper å gi opplysninger om virksomhet i hver av de jurisdiksjoner der de selv eller gjennom avhengige selskaper er etablert.

Det finnes i dag ikke egne norske regler eller EU-lovgivning som pålegger

selskaper å rapportere operasjonell informasjon på landnivå, eller at de synliggjøring betalingsstrømmer til myndigheter i landene de utfører sin virksomhet. Dersom ikke disse opplysninger oppgis på frivillig basis – noe som er det er sjelden at det gjør – er slik informasjon ikke offentlig tilgjengelig ut over det som fremkommer av selskapenes konsoliderte årsregnskaper.

I oktober 2011 la EU-kommisjonen frem forslag til regler om LLR. Forslaget innebærer at store selskaper og alle børsnoterte selskaper innen utvinningsindustrien og skogindustrien på årlig basis i en egen rapport må opplyse om utbetalinger til myndigheter i det enkelte land hvor slik virksomhet drives, og med informasjon om utbetalingene er relatert til enkeltprosjekter, dvs. rapportering på prosjektnivå i tillegg til på landbasis.

EU-kommisjonen anser forslaget sitt for å være sammenlignbart med kravene til LLR i den amerikanske «Dodd-Frank Act». Disse reglene er hyllet som en av de viktigste anti-korrupsjonstiltak i amerikansk lovgivning i nyere tid.

EU-Kommisjonens forslag ligger for tiden til behandling i Rådet og Europaparlamentet. Etter det jeg skjønner tas det sikte på plenumsbehandling av forslaget i mai 2013. EU-kommisjonens forslag er EØS-relevant og vil måtte inntas i EØS-avtalen.

Den norske regjeringen ønsker det europeiske og det amerikanske LLR-regelverket velkomment. LLR vil definitivt ha størst gjennomslagskraft dersom det gjennomføres internasjonalt.

Vi har spilt inn våre synspunkter på hvordan reglene bør utformes til EU-kommisjonen, Rådet og diverse EU-parlamentsmedlemmer.

Den norske regjeringen mener det er viktig med et så godt og robust regelverk som mulig som kan være til nytte også for våre lands skattemyndigheter, samtidig som det må tas hensyn til at rapporteringskravene i så liten grad som mulig bør påføre næringslivet ekstra administrative byrder. Norsk innspill med forslag til et europeisk LLR-regelverk ble oversendt til EU-siden i juni 2012.

Vi er spente på den endelige utformingen av LLR-regelverket i EU. Samtidig har vi en pågående prosess i departementet, hvor vi tar sikte på å innføre norske LLR-regler innen 1. januar 2014. Finansdepartementet nedsatte blant annet en interdepartemental arbeidsgruppe i desember 2012 til å utrede norske LLR-regler. Arbeidsgruppen skal avgi sin rapport innen 1. mai 2013. Rapporten vil bli sendt på offentlig høring så snart den er mottatt av departementet.

MERVERDIAVGIFTSSVINDEL
Så over til en sak hvor virkemidlene er hovedsakelig nasjonale nemlig bekjempelse av merverdiavgiftskriminalitet. Det er viktig blant annet fordi merverdiavgiften gir store inntekter til statskassen, faktisk så utgjør den så mye som ca. 27,5 prosent av all skatt og avgift fra Fastlands-Norge.

Merverdiavgiftssystemet er bygd opp på en slik måte at det gir en effektiv innkreving ettersom det er de næringsdrivende som er ansvarlig for å kreve inn, deklarere og innbetale avgiften. Men det innebærer samtidig også at systemet er sårbart overfor illojale aktører som ønsker å misbruke det tillitsforholdet det bygger på, med andre ord er det et godt eksempel på akkurat de utfordringene som denne konferansen forsøker å belyse. Tillit til momspliktige nødvendig for effektiviteten, men hvordan unngår vi at det slår over i naivitet som kan utnyttes av de med kriminelle hensikter?

Det er etter hvert omfattende erfaring fra kontrollarbeidet som viser at merverdiavgiftsunndragelser skjer i organiserte nettverk, gjerne med internasjonale forgreininger.

Unndragelsene skjer både i tilfeller der det er snakk om reelle salg av varer og tjenester og såkalt fiktiv fakturering der det ikke skjer noen omsetning i det hele tatt.

Merverdiavgiftssystemet er særlig sårbart når det er snakk om varer og tjenester som er lett omsettelige. Et eksempel på dette er den såkalte klimakvotesaken, der det falt dom i tingretten like etter nyttår. Det ble idømt ubetinget årelange fengselsstraffer for fem av de tiltalte. Det ble idømt inndragning av ca. 70 millioner kroner i beslaglagte midler, samt 50 millioner i direkte utbytte til de tiltalte. I tillegg er det beslaglagt ytterligere 50 millioner kroner som skal inndras ved inndragningsforelegg.

Alle fem har anket til lagmannsretten, men det må likevel være lov til å si at her har det blitt gjort en – og jeg antar at det er noen av dere i salen som har jobbet med denne saken – god jobb.

Vi ser at såkalt missing-trader-fraud beveger seg videre til nye områder både innen EU og i Norge. I Norge har det det den siste tiden blitt avdekket en rekke nettverk der gull blir brukt i denne type svindel.

Finansdepartementet har signalisert overfor Stortinget at vi i samarbeid med Skattedirektoratet vurderer materielle regelverksendringer direkte rettet mot merverdiavgiftssvindel med gull. De tradisjonelle og kanskje mest nærliggende regelverksendringene man tyr til stilt overfor såkalt missing trader fraud – unntak, fritak og omvendt avgiftsplikt – har imidlertid alle klare ulemper, selv om de kan sies å være effektive.

Vi må derfor tilnærme oss denne utfordringen, ikke bare ved målrettet kontroll, men også ved å se nærmere på hva vi kan gjøre med hensyn til andre preventive regelverksendringer. En slik prosess pågår i EU og vi er også i gang med dette i Norge.

Det er også et spørsmål om vi ikke bør se på de generelle reglene om opplysningsplikt på merverdiavgiftsområdet. I handlingsplanen står det helt konkret at vi skal vurdere om de næringsdrivende bør få utvidet opplysningsplikt, både i forbindelse med registrering i Merverdiavgiftsregisteret og i den terminvise omsetningsoppgaven.

Foreløpig er det ikke mulig for meg å ha noen klar oppfatning om hva som bør bli utfallet av denne saken, men vi kan for eksempel merke oss at det er stor forskjell mellom omfanget av de opplysninger en skattyter skal gi i forbindelse med selvangivelsen og det et avgiftssubjekt skal gi omsetningsoppgaven når det deklarer merverdiavgift. Opplysningsplikten på skatteområdet er mer omfattende.

I første omgang venter vi på anbefalinger fra Skattedirektoratet om hva som bør gjøres. To sentrale spørsmål blir hvilken gevinst myndighetene kan få av at de næringsdrivende må gi flere opplysninger, og hvor stor denne gevinsten er målt opp mot de kostnadene det vil få for næringslivet. Igjen ser vi altså at behovet for kontroll og rapportering må veies opp mot andre hensyn vi ønsker å ivareta. Som vi alltid gjør når vi vurderer tiltak.

Samarbeid mellom offentlige myndigheter
Et underliggende tema for denne foreningen og konferansen er samarbeid mellom offentlige myndigheter.

Det å samle kreftene i arbeidet mot økonomisk kriminalitet blir mer og mer avgjørende I invitasjonen til denne konferansen stilles spørsmål ved om vi i dag har de virkemidlene som er nødvendige, eller om vi må tenkte nytt, både når det gjelder arbeidsmetodikk og organisering.

I handlingsplanen vår er samarbeid fremhevet spesielt. Det står blant annet at vi skal se nærmere på hvordan man kan bruke arrest og beslag som virkemiddel i samarbeidet mellom kontrollmyndighetene og politi- og påtalemyndighet.

Vi ser at godt samarbeid gir resultater i praksis. Jeg har merket meg at en av sakene jeg var innom, den såkalte gullsvindelsaken, ble avdekket etter samarbeid mellom skattemyndighetene, toll- og avgiftsmyndighetene og andre berørte myndigheter.

På internasjonalt nivå arbeider vi for å utvikle nye samarbeidsformer, blant annet i OECD-sammenheng. Under skattekomiteen i OECD er det opprettet en arbeidsgruppe som arbeider med forholdet mellom skatte- og avgiftsunndragelser og annen økonomisk kriminalitet, for eksempel hvitvasking og korrupsjon. Skattemyndighetene er kanskje den kontrollmyndigheten som kan få et best innblikk i virksomheters regnskaper. De kan dermed oppdage annen kriminalitet enn skatte- og avgiftsunndragelser og rapportere om dette til de riktige myndighetene.

De to siste årene har arbeidsgruppen jobbet med et prosjekt for å fremme en

”whole of government”-tilnærming til arbeidet med å motvirke økonomisk kriminalitet. I 2011 var Norge vertskap for dette prosjektets åpningskonferanse. Det er bakgrunnen for at OECD kaller denne prosessen for “The Oslo Dialog”, til forvirring for meg som Palestina-venn første gang jeg hørte betegnelsen brukt i internasjonal skattesammenheng. På en konferanse i Roma i fjor lanserte OECD-gruppen en rapport med tittelen “Effective Inter-Agencey Co-operation in Fighting Tax Crimes and Other Financial Crimes”, den såkalte Roma-rapporten. Rapporten beskriver og analyserer modeller for samarbeid mellom ulike myndigheter som arbeider for å bekjempe skattekriminalitet og annen økonomisk kriminalitet i 32 land. I rapporten identifiseres tre hovedgrupper av hindre for et effektivt myndighetssamarbeid – juridiske hindre, operasjonelle hindre og politiske hindre.

I Norge er det i dag få juridiske hindre for samarbeid mellom etater. Noen av lovendringene vi har fått vedtatt de senere årene, som tillater utveksling av informasjon mellom kontrollmyndigheter og politi og påtalemyndighet, er av stor betydning i denne sammenheng. Et eksempel er adgangen til å gi hvitvaskingsmeldinger til skattemyndighetene.

Selv om det er gode juridiske muligheter for samarbeid, må vi nok erkjenne at det på enkelte områder er mulig å bli bedre på det praktisk samarbeidet. Gruppen skal holde et nytt møte i Istanbul i november. Fra Norge bidrar vi med våre erfaringer, men vel så viktig er det derfor at vi fanger opp innspill, slik at vi ytterligere kan forbedre vår egen innsats på området.

Enda viktigere er det med innspill fra dere! Finansdepartementet vil også gjerne ha innspill fra dere om det er noe politiske myndigheter kan gjøre for å styrke det viktige samarbeidet mellom ulike etater som har ansvar for kriminalitetsbekjempelse. Denne konferansen og forening i seg selv er viktig både for å utveksle erfaringer, dele refleksjoner, utvikle nye ideer og ikke minst styrke personlige kontakter på tvers av etater. Lykke til!

Takk for oppmerksomheten!