Klimakvoter i et endret marked

Den norske staten kjøper klimakvoter av tre grunner: For bidra til å utvikle de internasjonale karbonmarkedene, for å bidra til en mer klimavennlig økonomisk utvikling i fattige land, og for å oppfylle våre egne internasjonale klimaforpliktelser.

I årene 2008-2012 (Den første perioden av Kyotoavtalen) hadde vi ikke behov for å kjøpe kvoter for å oppfylle våre klimaforpliktelser. Men vi valgte å gjøre det likevel. Skal verden lykkes i klimapolitikken de neste tiårene, må vi lykkes med å etablere omfattende og velfungerende internasjonale karbonmarkeder. Det ønsker vi å bidra til.

1.januar i år begynte den andre perioden av Kyotoavtalen (2013-2020). Norge skal kutte globale utslipp av klimagasser i 2020 til 30 prosent under norsk utslippsnivå i 1990. Regnet som et årlig gjennomsnitt skal utslippene være 84 prosent av utslippene i 1990. Differansen mellom norsk utslippsnivå og forpliktelse må vi dekke gjennom kvotekjøp.

Hva slag kvoter skal staten kjøpe framover? Tre hensyn må balanseres på en god måte:

Det ene er hensynet til å opptre kommersielt. Vi ønsker å bidra til å utvikle verdens karbonmarkeder. I et marked opptrer folk kommersielt. Da må vi være villige til å gjøre det selv også.

Det andre er hensynet til karbonmarkedenes legitimitet. Med de lave prisene som er nå, stiller mange spørsmål ved om CDM markedet bidrar til å redusere utslipp. Flere prosjekter har blitt kritisert. Med Norges høye ambisjoner i klimapolitikken, er det i vår interesse at de internasjonale karbonmarkedene har høy grad av legitimitet.

Det tredje hensynet er at siden klimaproblemet er et globalt fellesproblem, må vi arbeide innenfor et felles regelverk. Et bredt framforhandlet regelverk vil nødvendigvis avvike noe fra om vi fikk bestemme alt selv. Det må vi tole.

I Revidert nasjonalbudsjett for 2013 varslet Regjeringen at framover vil vi kjøpe kvoter fra:

1) Eksisterende prosjekter som står i fare for å bli nedlagt med dagens lave kvotepriser. Dette kan for eksempel være prosjekter ved oppsamlingsplasser for gjødsel/søppel som produserer elektrisitet av den sterke klimagassen metan. Med dagens lave kvotepriser er slike prosjekter ofte ikke lønnsomme. Da legges de ned og utslippene av klimagasser øker.

2) Nye prosjekter. På grunn av de lave prisene har CDM- markedet nesten stoppet helt opp. Få nye prosjekter blir utviklet. Vi ønsker å bidra at det fortsatt iverksettes nye prosjekter som bidrar til en mer klimavennlig økonomisk utvikling i uland.

3) Kvoter fra Tilpasningsfondet. Tilpasningsfondet er et FN-fond som disponerer et tverrsnitt på 2 prosent av CDM kvotene. Inntektene fra kvoteslagene går til tilpasningstiltak i land som rammes av klimaendringer. Ofte er dette de fattigste landene.

Som før vil vi ikke kjøpe kvoter fra kullprosjekter eller direkte fra såkalte HFK prosjekter. Vi vil framover heller ikke kjøpe kvoter fra prosjekter som ikke er avhengige av fortsatt kvotekjøp for å drive videre. Det er nytt.

Vi mener vi kan vi bidra bedre framover ved å konsentrere kvotekjøpene til slik som beskrevet i de tre punktene over. Vi mener med at vi med dette har funnet en god balanse mellom hensynet til å opptre kommersielt, bidra til å styrke karbonmarkedene legitimitet, og samtidig stå opp for et felles framforhandlet regelverk.