Perspektivløst om viktige utfordringer

I Klassekampen gjør Erik Lundesgaard den 12.2 et forsøk på å definere Stoltenberg-regjeringens ettermæle. Han lykkes dårlig. Han tar et oppgjør med regjeringens økte satsing på fellesskapsløsningene - eller "staten" som det gjerne heter. Men han snubler i utgangspunktet - nemlig i beskrivelsen av den norske samfunnsutviklingen.

Fredag la regjeringen fram Perspektivmelding 2013. Den forteller om et Norge som går svært godt. Vi har lykkes i å forene økonomisk vekst og rettferdig fordeling. Men Norge har noen store utfordringer de neste 50 årene. Men dette er helt andre utfordringer enn de Lundesgaard trekker fram. Lundesgaard hevder at statsbudsjettet nesten er doblet fra 2005 til 2013 og at Stoltenberg har etablert en stat som ikke er bærekraftig. Han glemmer åpenbart at de varene og tjenestene staten kjøper stiger i pris, og at pensjonistene kompenseres for lønns- og prisveksten. Når vi tar hensyn dette, har statsbudsjettets utgifter vokst med knapt 170 milliarder kroner fra 2005 til 2013, langt under de 400 milliardene Lundesgaard opererer med. Av dette står utgiftene i folketrygden alene for over 63 milliarder kroner. I tillegg har sterk befolkningsvekst gitt økte utgifter til blant annet kommuner og sykehus.

Målt som andel av Fastlands-Norges BNP har offentlige utgifter ligget relativt stabilt de siste femten årene. Siden 1995 har andelen variert mellom 53 og 60 prosent, med en topp under Bondevik II-regjeringen i 2003. Inndekningsbehovet i 2060 var også større da Per Kristian Foss la fram Perspektivmeldingen 2004 enn det er i dag. Ser vi på oljepengebruken, økte den under Bondevik-regjeringen med over 30 milliarder 2013-kroner på fire år. Under Stoltenberg-regjeringen har bruken av oljeinntekter økt med under 30 milliarder kroner per fireårsperiode.

Lundesgaard etterlyser et alternativ i Perspektivmeldingen der "staten reduseres".  Hadde han lest meldingen, ville han sett at vi legger stor vekt på en effektiv bruk av offentlige ressurser. En av framskrivningene viser at vi ved å bruke ressursene i offentlig forvaltning ½ pst. mer effektivt hvert år mer enn halverer behovet for inndekning i offentlige finanser i 2060, gitt at halvparten av forbedringen tas ut i form av reduserte utgifter.

Svartmaling
Etter å ha jamret over styrkingen av offentlige budsjetter, bruker Lundesgaard paradoksalt nok resten av innlegget på å svartmale det offentlige tilbudet på en rekke områder. Investeringene i samferdsel er fremdeles små, mener han. Han nevner ikke at Stoltenberg-regjeringen startet med å overoppfylle den Nasjonale transportplanen Bondevik-regjeringen hadde lagt fram, før vi la fram en ny plan med en økning på over 100 milliarder kroner. Veiinvesteringene i Norge ligger nå på et høyt nivå sammenliknet med andre land.

Videre hevder han at Norge rangeres lavt i undersøkelser om kvalitet i grunnskolen. Det er riktig at norske elever presterte klart under OECD-gjennomsnittet både i lesing, naturfag og matematikk i PISA-undersøkelsen i 2006. Men etter 2006 snudde utviklingen. Dette bekreftes av undersøkelsene TIMSS og PIRLS som også viser at det har vært betydelig framgang i de tre fagene.

Lundesgaard mener videre at "Regjeringen har sviktet en sunn økonomisk drift" og han er bekymret for at 270 000 står i helsekø. Sannheten er at alle helseregionene nå er i balanse. Til sammenlikning hadde de store underskudd da Stoltenberg-regjeringen overtok i 2005. Samtidig har antall behandlinger økt med 1,7 millioner.

Flere eldre i jobb
Lundesgaard bommer også i beskrivelsen av arbeidsmarkedet. Han viser til at målet med pensjonsreformen var å la flere stå i jobb lenger, og et økonomisk bærekraftig pensjonssystem. Resultatet er det motsatte, påstår han. Men tallene for sysselsettingen blant eldre viser at vi går i riktig retning. Siden innføringen av reformen har sysselsettingsandelen i aldersgruppen 62-66 år økt fra 39 til 42 prosent. Økningen har vært særlig sterk for 62- og 63-åringer, og for ansatte i private AFP-bedrifter.

Pensjonsreformen gir sterke insentiver til å stå i arbeid. Dersom reformen virker slik Statistisk sentralbyrå har anslått, vil den bringe oss et langt skritt i retning av å balansere offentlige utgifter og inntekter i 2060.

Lundesgaard påstår videre at regjeringen ikke har noen verktøy for å løfte de som står utenfor arbeidslivet ut fra utgiftssiden i statsbudsjettet. Han ser åpenbart bort ifra uførereformen som skal gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd og styrkingen av arbeidet med inkluderende arbeidsliv. Det samme gjelder NAV-reformen som legger til rette for tett oppfølging og aktivisering slik at flest mulig kan komme i jobb.

De siste årene har andelen av befolkningen som mottar uføretrygd stabilisert seg, og sykefraværet har gått ned. Vi er ikke i mål, det er en stor utfordring å inkludere enda flere i arbeidslivet. Men vi er på rett vei.

Arbeidskraften vår viktigste ressurs
"Stoltenberg har mislyktes i den økonomiske politikken" oppsummerer Lundesgaard. Vi har lav ledighet, høy sysselsetting, et høyt inntektsnivå og jevn fordeling. Det viser at vår samfunnsmodell virker, og at Lundesgaards svartmaling mangler rot i virkeligheten.

Samtidig har ikke Norge fribillett til fortsatt lav ledighet og høy vekst. Vi må føre en ansvarlig økonomisk politikk som ikke slår beina under våre konkurranseutsatte bedrifter. Vi må tenke langsiktig og holde orden i eget hus.

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs og en nøkkel i å møte framtidas utfordringer. Mens petroleumsressursene og Pensjonsfondet utgjør til sammen 8 prosent av nasjonalformuen vår, utgjør arbeidskraften over 80 prosent. Det viser hvor viktig det er å bygge opp under arbeidslinja. Det er det viktigste budskapet i Perspektivmeldingen.