Regjeringens skattestimulans

Den dyktige professor, Karen Helene Ulltveit-Moe, roser det norske skattesystemet. Det er hyggelig, men nå er hun skuffet. For henne ble alt endret med Regjeringens vekstpakke 5. mai. Det hele minner om salige Trygve Bratteli som da han gikk av som statsminister ble spurt om han trodde han ville få et godt ettermæle. –Ja, i den grad det kan skade min etterfølger, svarte han.

Ved siden av handlingsregelen og forvaltningen av oljepenger er det faktisk skattesystemet Norge får mest ros for i kontakten med internasjonale økonomiske institusjoner og eksperter. Det er hardt arbeid å vedlikeholde et bredt skattesystem som kan gi store inntekter uten store vridninger i tilpasninger og administrative kostnader. Derfor syns vi nok rosen er på sin plass. Min minister hadde gleden av å bringe i havn skattereformen i 1992, og vår regjering sluttførte den neste store reformen i 2006.

Endringene 5. mai er ikke en reform som endrer dette bildet. De er tiltak som svarer på noen utfordringer vi står ovenfor. Stadig tiltakende skatteplanlegging i multinasjonale selskaper bidrar til å svekke skattegrunnlagene i Norge. Finansdepartementet har derfor sendt på høring et forslag om å stramme inn i mulighetene til å flytte overskudd til lavskatteland. Disse innstrammingene gir en skatteøkning for næringslivet som det er riktig å tilbakeføre til næringsdrivende gjennom lavere selskapsskattesats. Det vil styrke bedrifter i Fastlands-Norge som ikke driver slik tilpasning. Lavere selskapsskatt er helt i tråd med hva Scheel-utvalget er bedt å utrede.

Selskapsskatten må ses i sammenheng med personskatten. Den foreslåtte justeringen i selskapsskatten gir kun en liten satsforskjell mellom personer og selskaper. Stimulansen vi nå gir norsk næringsvirksomhet ved å sette ned skatten kun for bedrifter, vil derfor neppe ha nevneverdige bivirkninger. Sammenhengen mellom skatt på selskaper og personer står uansett sentralt i Scheel-utvalgets mandat, og jeg regner med at det blir grundig behandlet i utvalgets rapport.

Prinsippet om at faktisk verdifall bør ligge til grunn for avskrivningssatsene er ikke endret. Avskrivningsreglene bør ikke brukes som virkemiddel for å stimulere til visse typer investeringer. Det kan gi skjevheter i kapitaloppbyggingen som over tid har samfunnsøkonomiske kostnader. Etter en samlet vurdering har Regjeringen likevel kommet til at det kan forsvares å gi en moderat stimulans til investeringer i landbasert kapitalintensiv virksomhet. Denne typen moderat stimulans er heller ikke noe nytt i Norge. Startavskrivninger for maskiner ble også brukt som tiltak under finanskrisen.

Jeg mener at skattetiltakene Regjeringen nå gjennomfører, er viktige og riktige for å svare raskt på enkelte utfordringer vi står ovenfor nå. Så skal Scheel-utvalget gjennomgå selskapsbeskatningen grundig, både de internasjonale utfordringene, sammenhengen mellom bedrifts- og personbeskatningen og avskrivningssystemet. Jeg har stor tillit til at utvalget vil gi et godt grunnlag for løsninger som samlet sett gir en effektiv selskapsbeskatning. Den må være tilpasset nye internasjonale rammevilkår og gi færrest mulig tilpasningsmuligheter. Vi kan fortsatt være stolte av det norske skattesystemet.