Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen

Fisk 2005 - (Nasjonal FoU-konferanse for fiskerinæringen), Tromsø – 29. november 2005

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit. Takk til de forrige innlederne for gode innlegg og jeg er glad for å kunne bruke denne anledningen til å presentere regjeringens visjon om en ny og helhetlig kystpolitikk.

Regjeringsskiftet innebærer ny politikk på en rekke områder, også fiskeri- og kystpolitikken. Noen jubler over dette, andre er skeptiske og uttaler at fiskerinæringa trenger lønnsomhet og ikke romantikk.

Jeg er selvsagt enig i at det må være lønnsomhet i alle ledd av næringa. Men det er min klare overbevisning at vi trenger noen visjoner for kysten vår som dreier seg om noe mer enn kroner og ører. Derfor vil regjeringas fiskeri- og kystpolitikk ha et langt bredere perspektiv enn det reint bedriftsøkonomiske.

Den nye fiskeri- og kystpolitikken er forankret i Soria Moria erklæringen. Vi kjenner alle bildet av Soria Moria som lyser i det fjerne. Fiskeripolitikkens Soria Moria er alle vinduene det lyser fra når man reiser med hurtigruta langs kysten en mørk novemberkveld. Regjeringas politikk skal legge til rette for at folk skal kunne utnytte ressursene i fjord og hav og kunne bosette seg der de vil.

Vår politikk skal legge til rette for at folk skal kunne leve gode liv. Og for å si det sånn: dersom vår politikk fører til at romantikken blomstrer langs kysten, så kan jeg ikke se at det skulle være noe problem! Problemet er at vi de siste årene har hatt en fiskeripolitikk som ikke har ivaretatt folk og lokalsamfunn. Resultatet er at ungdom søker lykken andre steder enn i Vardø og på Skjervøy.

Dette må vi snu, og det er i den forbindelse særdeles viktig at folket gjennom sine folkevalgte peker ut målene for fiskeri- og kystpolitikken. Å la markedskreftene bli nærmest enerådende når rammene for framtidig samfunnsutvikling skal legges, er et risikabelt prosjekt. Vi har sett at en slik tilnærming som oftest vil gagne de få på bekostning av de mange. Det fører lett til sentralisering og utarming av store deler av kyst-Norge.

Samtidig vil jeg ile til med å understreke at vi selvsagt skal forholde oss til det markedet som vi skal selge våre sjømatprodukter til. Markedet med sine mangslungne og utfordrende krav, globalisering og økt konkurranse er tema som vi må forholde oss til.

Likeledes ser jeg også at den produktivitetsutvikling som har finner sted har en klar innvirkning på næringas sysselsettingsbehov. Mens filetlinjene før ga jobb til titalls personer, er det nå behov for langt færre hender i de moderne anleggene. Til gjengjeld stilles det ofte høyere krav til formell utdanning og kompetanse. Og samtidig har vår relativt sett unge havbruksnæring - med all mulig tydelighet demonstrert at det faktisk lar seg gjøre å skape ny og omfattende virksomhet på kysten.

Soria Moria er en beskrivelse av regjeringens politiske ambisjoner, og viser samtidig en del av de grepene som skal tas for å nå målene.

På det næringspolitiske området slår Soria Moria fast at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn.

Og ett av de fem satsingsområdene regjeringa har pekt ut på grunn av den kompetansen og de fortrinnene vi besitter, er nettopp marin sektor.

Vår politikk skal baseres på en bærekraftig ressursforvaltning, en rettferdig ressursfordeling og en satsing på forskning og kompetanse for å utnytte vårt markedsmessige potensial.

Bærekraftig ressursforvaltning.

Det er vanskelig å si eller skrive noe om fiskeripolitikk uten å understreke betydningen av bærekraftig forvaltning. Kanskje er det slik at vi tar fiskeressursene i havet som en selvfølge, men den siste tidens hendelser i Barentshavet viser at det bør vi slettes ikke gjøre. Den ene spanske tråleren som ble oppbrakt av kystvakten hadde ulovlig fisket blåkveite tilsvarende 36 blåkveitekvoter for kystflåten.

Overfisket i Barentshavet er et tyveri av inntekter og arbeidsplasser fra dem som forholder seg lojalt til lover og regler. Ulovlig uregulert fiske kan ikke på noen måte aksepteres, og kampen mot overfiske og for en bærekraftig forvaltning vil være et meget høyt prioritert område for meg som fiskeri- og kystminister.

Bærekraftig forvaltning er en helt grunnleggende forutsetning for lønnsomheta i fiskerinæringa. Dersom overfisket får fortsette, så vil det være med på å undergrave mulighetene for verdiskaping og en positiv utvikling i våre egne kystsamfunn, og i kystsamfunn i alle de andre landene som høster av Barentshavet.

Dette handler om tapte inntekter og om bestander som står i fare for å bli overbeskattet, men det handler også om tillit i markedene våre. Vi ser at et økende antall konsumenter i flere av våre viktige eksportmarkeder blir stadig mer bevisst miljømessige aspekter og nødvendigheten av en bærekraftig beskatning av ressursene. Derfor må vi fra norsk side sørge for å ha orden i eget hus når det gjelder bærekraftig forvaltning, og vi må ha en god dialog særlig med Russland og EU med tanke på felles tiltak.

Norge har et meget godt rykte i internasjonal sammenheng når det gjelder god forvaltning av fiskeressursene. Vi skal være stolte over det vi har klart å oppnå gjennom mange år, men vi skal ikke hvile på laurbærene. Den forvaltningsrettede forskningen er et viktig fundament i det arbeidet vi gjør. Når vi fastsetter kvoter skjer det på bakgrunn av råd fra Havforskningsinstituttet som er verdensledende innen sitt felt.

Den forvaltningsrettede forskning har vært høyt prioritert i Norge, og slik vil det fortsatt være. Vi er avhengig av bestandsforskning av høy og internasjonalt akseptert kvalitet både for å få til gode reguleringer og hensiktsmessige kvotefastsettelser i Norge, men også med tanke på vår gjennomslagskraft internasjonalt. For at Norge skal bli hørt i ulike internasjonale fora er det en klar forutsetning at våre standpunkter underbygges med vitenskaplige data.

Kunnskapsoppbygging vil også være sentralt når vi styrker innsatsen på ressurskontroll. I forslaget til statsbudsjett for 2006 er det i tillegg til en styrking av kystvakta lagt inn en økning på 15 millioner kroner til nasjonal og internasjonal ressurskontroll over Fiskeridirektoratets budsjett. Disse midlene vil blant annet bli brukt til å styrke vår slagkraft på økonomisk analyse og kunnskap om hvordan den svarte økonomien knyttet til ulovlig fiske fungerer.

Kampen mot overfiske skal vinnes gjennom å gjøre en god jobb på hjemmebane, men den må selvsagt også løses gjennom en god dialog med de andre landene som høster av Barentshavet. Under de norsk-russiske fiskeriforhandlingene i Kaliningrad tidligere denne måneden ble vi enige om en rekke felles tiltak for å bekjempe det uregulerte fisket.

I den forbindelse vil jeg nevne:

• opprettelse av et nytt underutvalg av Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, som foruten norske og russiske kontrollmyndigheter også skal omfatte representanter for de to lands politi- og påtalemyndigheter, samt fra skatte- og tollmyndighetene,
• at inspektører fra de to nasjoner skal kunne benytte det andre lands kystvaktfartøy som utgangspunkt for inspeksjoner av egne fiskere i ”Gråsonen” og i Smutthullet,
• videre, tiltak for å skaffe til veie bedre og korrekt informasjon over landinger av uregistrerte fangster fisk i tredjeland, blant annet ved etablering av en felles ”utrykningsenhet” som på kort varsel skal kunne reise til aktuelle havner og observere og avdekke landing av fisk som det er skjellig grunn til å tro er ulovlig fanget.

Det er også enighet om å formidle en felles henvendelse til myndighetene i de relevante havnestater med anmodning om bistand til registrering og kontroll med landinger av fisk fra Barentshavet.

I statsbudsjettet er det dessuten satt av 2,5 millioner kroner til kompetanse- og tillitskapende tiltak som kan benyttes til for eksempel konferansevirksomhet eller utveksling av elever og studenter på fiskerifag. Meningen med disse midlene er å bygge opp felles kompetanse og styrke de fiskerifaglige nettverkene på tvers av den norsk-russiske grensa.

Også i forhold til EU har vi behov for å komme fram til mer konkrete og forpliktende tiltak når det gjelder overfiske. Som nevnt vil landingskontroll være et sentralt tema. Å gripe fatte i disse viktige saker anser jeg som en av mine høyest prioriterte oppgaver i tiden som kommer.

I et nylig møte med Spanias ambassadør redegjorde jeg for den norsk holdningen til disse spørsmålene, og i den forbindelse ble det også avtalt et møte mellom meg og min spanske kollega.

For øvrig vil jeg bare nok en gang understreke at den norske holdningen til spørsmålet om vernesonen ligger fast.

En rettferdig fordeling av fiskeressursene

Som jeg innledet med, så legger regjeringa et sterkt samfunnsperspektiv til grunn for sin fiskeri- og kystpolitikk. Soria Moria sier at vi skal sikre en rettferdig fordeling av fiskeressursene. Hva betyr så det? Jo, i det ligger det at vi med utgangspunkt i fiskeressursene skal bidra til å sikre aktivitet og sysselsetting langs hele kysten.

Fisken er fellesskapets ressurs, og derfor må rammebetingelsene for næringen være utformet på en måte som sikrer at de verdiene som skapes med utgangspunkt i fiskeressursene skal komme kystsamfunnene til gode.

Vi skal ta en rekke grep for å sikre levende, attraktive kyst- og fjordsamfunn. Det kan være endring eller revitalisering av tidligere virkemidler, introduksjon av nye og kombinasjon med andre næringer eksempelvis reiseliv.

Fiskerinæringen vil imidlertid være ryggraden for de fleste av våre lokalsamfunn i overskuelig fremtid. Når vi gjør endringer i fiskeripolitikken så skal dette bygges på kunnskap - på gode faglige utredninger og på brede diskusjoner.

Det er mange ulike interesser innen fiskerinæringa, og det er ikke til å unngå at det blir spetakkel når vi skal gjøre ting på en ny måte.

Ingen regjering vil makte å lage en fiskeripolitikk som alle er enige i. Jeg er likevel opptatt at vi skal sikre gode prosesser og en bredest mulig forankring av det vi gjør. Vi skal lytte til eksperter, men vi skal også ta i bruk den kunnskapen som ordførere, næringsaktører og folk flest langs kysten besitter.

Tre store utredninger

• Til neste år vil vi gå i gang med tre store utredninger. Den ene er velkjent og heftig debattert de siste ukene; det er selvsagt den evalueringa vi skal foreta av strukturordningene. Regjeringa ønsker en gjennomgang av både bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske konsekvenser av de strukturtiltakene som er gjennomført, før vi bestemmer oss for den framtidige strukturpolitikken. Vi holder nå på med å utforme mandat og velge ut medlemmer til utvalget.
• Vi skal også utrede rekrutteringskvoter eller andre tiltak for å rekruttere ungdom inn i næringa.
• Og sist, men ikke minst så skal vi følge opp det vedtaket Stortinget fattet i forbindelse med finnmarksloven om å utrede samer og andres rettigheter til fisket utenfor Finnmark. Før vi går skikkelig i gang med dette arbeidet så skal vi konsultere Sametinget og Finnmark fylkeskommune.

Vårt utviklingsarbeid

Forskning og kunnskap er ikke en satsing ved siden av den ordinære fiskeripolitikken eller for den saks skyld transportpolitikken som vi fører i Fiskeri- og kystdepartementet.

Alt det vi gjør må være basert på kunnskap, enten den er et resultat av årelang forskning eller bygger på den erfaring som er lagret i vår forvaltning eller blant fiskere og kystbefolkning.

Fiskeri- og kystdepartementet er ett av de mest forskningstunge departementene. Til sammen utgjør bevilgningen til forskning i 2006 i overkant av en milliard kroner. Dette tilsvarer om lag en tredjedel av departementets 2006 budsjett. I 2006 overføres drøye 250 millioner av departementets forskningsmidler til Norges forskningsråd. Samtidig vet vi at disse midler utløser store midler over andre poster på forskningsrådets budsjett. Den offentlige innsatsen for marin forskning og utvikling er med andre ord svært omfattende.

God forskning krever god infrastruktur og store deler av departementets midler går til vedlikehold, opprusting og nyanskaffelser til fartøyer, bygningsmasse, laboratorieutstyr osv.

Som en stor og mangesidig forskningsaktør vil Havforskningsinstituttet legge beslag på store deler av departementets forskningsmidler. Andre viktige aktører i så måte er NIFES, Veterinærinstituttet og Fiskeriforskning.

Departementet bidrar også til finansiering av en rekke prosjekter og programmer, både av tradisjonell art og av mer eksperimentell og fremtidspreget karakter.

Marbank er ett eksempel på det. Verdens første biobank med et særlig fokus på marine organismer fra nordlige havområder. I kombinasjon med Marbio vil disse to laboratorier ha en nærmest komplett infrastruktur for marin bioteknologisk forskning.

Det er mitt håp at virksomheten her vil generere kommersialiserbare resultater og gi grunnlag for ny, fremtidsrettet virksomhet også i lokalsamfunn fjernt fra de store byene.

På vårt område – i marin sektor – er den offentlig forskningsinnsatsen spesielt omfattende og viktig for næringens videre utvikling. I næringslivet generelt utgjør den offentlige andel av forskningsfinansieringen 42 pst mens den i marin sektor står for om lag 70 pst. En årsak til den høye offentlige andelen ligger i den omfattende forvaltningsrettede forskningen.

Fiskeri- og havbruksnæringens struktur med en rekke små og mellomstore bedrifter har blitt fremholdt som en annen vesentlig årsak til den forholdsvis beskjedne egeninnsatsen. Næringens eget forskningsforum – Fiskeri- og havbruksnæringens Forskningsfond (FHF) har siden etableringen i 2001 utviklet seg til å bli en viktig aktør og finansieringskilde for marin forskning. Med en et årlig disponibelt beløp på 90-100 millioner blir FHF en aktør som kan ta oppgaver de mange små hver for seg ikke vil makte.

Når vi skal ut i markedet med nye produkter er forskningsinnsatsen vår en forutsetning for å lykkes. Soria Moria slår fast at regjeringen skal arbeide for økt kunnskap om internasjonale markedsmuligheter, drive markedstilpasset utviklingsarbeid og styrke markedsarbeidet i Norge og internasjonalt.

Nærhet til ressursene er et fortrinn fordi det gir oss muligheter til å tilby det kjøpekraftige forbrukere etterspør, nemlig et bredt sortiment av ferske sjømatprodukter.

Det ønsker denne regjeringa å bidra til ved at vi tar vare på muligheten til å skape verdier der vi har de beste forutsetningene for å gjøre det. Norge kan ikke konkurrere på prisen på arbeidskrafta, men vi kan konkurrere på kvalitet og kompetanse.

Dette dreier seg om produktutvikling, teknologi og logistikk, men også om ting vi ikke kan se og ta på. Kjøpevillighet og oppfatninger om høy kvalitet er i mange sammenhenger ikke lenger kun et spørsmål om produktets mer objektive egenskaper og kvaliteter knyttet til begreper som sunn, trygg og velsmakende.

Det handler også om krav til informasjon knyttet til miljøhensyn og bærekraftig forvaltning, og til etikk – herunder spørsmål vedrørende fiskehelse og næringens respekt for regelverk og standarder. Dette er en utvikling som har kommet for å bli, som sikkert vil styrkes og som vi må forholde oss til. FoU er verktøyet som setter oss i stand til å gi forbrukere og kunder svar er objektiv informasjon.

Norsk marin forskning skal være i den internasjonale eliteserien – helt i teten i premier league – for å bruke fotballspråket. Og i eliteserien kommer man når man får internasjonal erfaring. Samarbeid med forskere i andre land er viktig. For å lære, skape nettverk og for å bli en attraktiv partner på den internasjonale arena.

Jeg har sett gode eksempler på slikt internasjonalt samarbeid bare i den korte tiden jeg har vært statsråd. Vi samarbeider godt med USA og Canada. Minst like viktig, er kontaktene og samarbeidet med EU – nå i forbindelse med utforming av EUs sjuende rammeprogram for forskning.

Jeg har nevnt havbruksnæringen – en viktig bidragsyter for å skape lys i husene langs kysten. Hvor ville vår oppdrettsnæring vært uten aktive forskningsmiljøer som fant svar på de utfordringer produksjonsvekst og ekspansjon medførte.

I dag står vi foran nye muligheter. Oppdrett av nye marine arter vil gi ny virksomhet på kysten. Vi fikk en smakebit i går kveld – oppdrettet torsk, kveite, steinbit og sjørøye. Nye arter stiller nye utfordringer – til teknologi, til fôr, til vaksiner, til markedskunnskap.

I tillegg ser vi flere eksempler på bioteknologiske muligheter og bruk av marint råstoff til langt mer en mat og næringsmidler. Og på dette området kan vi vel i beste fall kun ane omfanget av fremtidens muligheter.

Forskningsmiljøene her i Tromsø og ellers i landet har fått det privilegerte oppdrag å identifisere nye muligheter og å bidra til at folk fortsatt kan bo og trives i små og større lokalsamfunn langs kysten.

Regjeringa vil utforme en nasjonal strategi for videre utvikling av fiskernæringen som bygger på vårt fortrinn med tilgang på ferskt råstoff av høy kvalitet. Vi må selvsagt bruke noe tid på å utforme denne strategien, men en slik strategi bør etter min mening bygge på minst tre pilarer.

For det første må vi gjennom fiskeripolitiske grep sikre at videreforedlingsbedrifter som baserer produksjonen sin på ferskt råstoff får stabile helårige leveranser av ferskt råstoff. Eksempler på slike grep er leveringsforpliktelser og distriktskvoter.

Ferskfiskstrategien må for det andre bygge på markedsrettet innovasjonsarbeid og de særskilte forskningsbehovene som er knyttet til en satsing på fersk fisk.

Utsalgsstedene er for eksempel opptatt av hylletid – av at produktene holder høy ferskhetsgrad og kvalitet over tid. Dette fordrer fokus på forpakningsteknologi – på prosesser og på emballasje. Jeg vet at flere forskningsmiljøer i Norge har stor oppmerksomhet rundt dette tema. Norconserv, NIFES og Fiskeriforskning samarbeider om prosjekter for økt holdbarhet ved forpakning i modifisert atmosfære.

For det tredje må ferskfiskstrategien bygge på god logistikk og infrastruktur; der føringstilskudd kan være et element og flyfrakt et annet. Poenget må iallfall være at vi får den ferske fisken ut i markedet mens den ennå er fersk.

Innledningsvis tok jeg opp nødvendigheten av god og tillitsvekkende forvaltningsrettet forskning. Da med utgangpunkt i ressursene. I den andre enden av verdikjeden sitter forbrukeren – deg og meg. Og vi stiller stadig større krav til at dokumentasjon av sjømatproduktene kvalitet og positive helsemessige effekt.

Å ligge i forkant også på dette felt er en viktig forskningsoppgave. På dette området blir forbindelseslinjene mellom forvaltningsrettet og næringsrettet forskning kanskje aller tydeligst.

I statsbudsjettet for det neste år ligger det inne 40 millioner kroner til et nytt marint verdiskapingsprogram (”innovasjonsprogram”). Markedsrettet utviklingsarbeid og en helhetlig verdikjedetilnærming er sentrale begreper her.

La meg stikkordsmessig si noe om hva verdiskapingsprogrammet skal ha som mål og innhold:

• markedsrettet innovasjon skal stå i fokus, det vil si at vi tar utgangspunkt i markedets krav,
• det skal anlegges en arbeidsform sikrer at kompetansen som bygges primært skal forankres i bedriftene,
• programmets innretting skal være åpent tilgjengelig i forhold til ulike deler av næringen, men baseres på de områder der markedsmessig potensial er størst og hvor vi har bedrifter som ønsker å styrke sin strategiske innretting mot markedet,
• nettverk skal være en sentral arbeidsform - kunnskaps- og kompetansedeling vil stå sentralt, likeledes utvikling av forpliktende (strategiske) allianser og samarbeid.

Og, som jeg har vært inne på tidligere – vi skal gjøre mer for å trekke veksler på vårt klare komparative fortrinn – med andre ord: det skal satses særlig på tiltak relatert til fersk sjømat.

Vi har alle forutsetninger for å skape suksesshistorier i årene som kommer. Historier som handler om store kulinariske opplevelser med norsk sjømat på bordet. Historier om forskere som gjør nye gjennombrudd og ikke minst historier om mennesker som med utgangspunkt i våre fiskeressurser kan etablere seg akkurat der de ønsker å være – på kysten.