Av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen

Regjeringas fiskeripolitikk bygger på at fiskeriene og havbruksnæringen er viktige i distriktspolitisk sammenheng for å sikre og utvikle arbeid og bosetting langs kysten. En visjon for den nye fiskeripolitikken er at det skal lyse i husene langs kysten. For å få til dette er det viktig med bedriftsøkonomisk lønnsomhet både på fangstsida, i industrien og i havbruksnæringa. Vi har sånn sett kunnet glede oss over mange hyggelige tall den siste tiden, som det er all grunn til å glede seg over. Samtidig er det en kjensgjerning at mange av lokalsamfunnene langs kysten sliter tungt. Bedriftsøkonomisk lønnsomhet er en forutsetning, men er altså ikke alene noen garanti for å sikre aktivitet og optimisme i de mest fiskeriavhengige lokalsamfunnene.

Kampen mot ulovlig fiske har selvsagt meget høy prioritet i regjeringas fiskeripolitikk. Det skyldes den enkle årsak at dersom overfisket i Barentshavet får fortsette vil det kunne ende i kollaps av de rike fiskebestandene, og dermed ramme hele norskekysten svært hardt. En bærekraftig forvaltning er forutsetningen for at dagens og morgendagens generasjoner kan høste av det havet gir, og ta i bruk de fantastiske mulighetene som finnes langs kysten. Derfor jobber regjeringa både nasjonalt og ikke minst internasjonalt for å få stoppet det ulovlige fisket i Barentshavet.

Soria Moria-erklæringa slår fast at verdiskapinga av våre nasjonale fiskeressurser i størst mulig grad skal komme kystsamfunn som er avhengige av fiskeriene til gode. Regjeringa mener at strukturtiltak for fiskeflåten må utformes i tråd med målene om å sikre fiskeressursene som felles eiendom, sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet langs hele kysten og samtidig sikre en flåte som er moderne, variert og lønnsom. Vi har satt ned et eget utvalg som skal se på hvordan de strukturtiltakene som er gjennomført virker i forhold til disse målene. Utvalget skal levere sin rapport rett etter sommerferien.

Det har de siste årene vært rettet mye kritikk mot at ordninga med leveringsplikt for trålerne ikke har fungert etter hensikten. Derfor har regjeringa foreslått endringer i leveringsplikten slik at fisken i større grad skal leveres og bearbeides og dermed også danne grunnlag for bosetting og arbeidsplasser i spesielt fiskeriavhengige kommuner. Vi legger også opp til en mer aktiv bruk av distriktskvoter med samme begrunnelse.

Fiskeri- og havbruksnæringen er en av Norges største eksportnæringer. Hvert år genererer norsk sjømateksport betydelig verdiskaping for landet. Slik ønsker vi at det skal være også i framtida. En bærekraftig forvaltning skal sørge for at vi kan høste av havets rikdommer i generasjon etter generasjon. Men for å sikre optimisme, inntekter og attraktive arbeidsplasser er det viktig at vi også forvalter og videreforedler kunnskap knyttet til de marine næringene.

Regjeringen har som mål at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier innenfor de områder der vi har fortrinn, og vil satse bevisst på forskning innen næringer med stort verdiskapingspotensial. En sterk marin forskningsinnsats er viktig for å legge til rette for utvikling av nye produkter og marin teknologi, og marin forskning er et prioritert område i den nasjonale forskningspolitikken.

Konkurransen i globale sjømatmarkeder blir stadig hardere. Økt kunnskap om utfordringene og innovasjon basert på kundenes preferanser er nødvendig for at norsk fiskeri- og havbruksnæring skal kunne utvikles videre. I år starter vi derfor et nytt marint innovasjonsprogram (med et budsjett på 40 mill kr), der hensikten er å fremme kunnskapsheving i og forpliktende samarbeid mellom norske marine bedrifter. Vi vil legge til rette for at nettverk av bedrifter skal arbeide planmessig mot moderne sjømatmarkeder og sammen kunne hente ut større verdier i et mer langsiktig perspektiv.