Innlegg av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen på årsmøte i Fiskerlaget Sør, Kristiansand 3. november 2006.

Først og fremst vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit til Kristiansand og for å delta på årsmøtet til Fiskarlaget Sør som faktisk feirer 100 år. Jeg vil benytte denne anledningen til å gratulere Fiskarlaget Sør og alle dere som er medlemmer.

Når jeg ser utover forsamlingen her i dag, er det lite som tyder på at de 100 årene har ført med seg alderdomstegn som sakker organisasjonen akterut. Tvert i mot, dere ser opplagte og engasjerte ut – og det er noe som lover godt for diskusjonene og innleggene i dag.

Jeg vil benytte denne anledningen til å snakke om Norges samarbeid med EU, når det gjelder bestandssituasjonen for ulike arter og hvilke forvaltningsmessige utfordringer vi har Nordsjøen og Skagerrak. Tilslutt vil jeg komme inn på kunnskapen som ligger til grunn for forvaltningen.

Som dere sikkert vet førte opprettelsen av 200 mils økonomiske soner i 1977 til at nesten 90 % av havets ressurser ble underlagt nasjonal kyststatsjurisdiksjon. Likevel er det faktisk slik at rundt 80 % av det norske fisket foregår på bestander vil deler med andre land. Dette krever samarbeid.

I Nordsjøen forvalter Norge fiskeriressursene sammen med EU. Med geografiske forhold som grunnlaget for et skjebnefellesskap, arbeider Norge og EU sammen for å opprettholde og videreutvikle en god fiskeriforvaltning.

Bestandssituasjonen i Nordsjøen

Dette samarbeidet om fiskeri med EU på ressurssiden har gitt resultater. Samtidig hersker det ingen tvil om at vi står overfor betydelige utfordringer i årene som kommer.

Situasjonen for noen av bestandene i Nordsjøen er kritisk. Det Internasjonale Råd for Havforskning (ICES) har i flere år anbefalt å stenge alt fiske etter torsk i Nordsjøen. Rådet gjelder både det direkte fisket og fiskerier som tar torsk som bifangst.

Bestandssituasjonen for torsk i Nordsjøen er fortsatt alvorlig, og Norge og EU vedtok derfor i kvoteavtalen for 2006 en reduksjon i kvoten til 23.205 tonn, som er den laveste kvoten noensinne. Av totalkvoten har Norge 17% og EU 83%. Forvaltningstiltak kun i norsk sone vil derfor ha liten effekt for torskebestanden i sin helhet. Dette er noe jeg tror de fleste av oss er enige i.

Men jeg har allikevel registrert at enkelte fiskere er uenige med forskerne, og hevder at torskebestanden er i mye bedre forfatning enn det forskerne antar. Men Norge er en ansvarlig fiskerinasjon som baserer sin forvaltning på de beste tilgjengelige vitenskapelige rådene, samtidig som vi må bruke sunn fornuft. Det er for eksempel er vanskelig å praktisere nulluttak. Vi kan jo få torsk som bifangst i fiske etter hyse eller hvitting. Derfor har vi strenge bifangstregler, og vi har adgangsbegrenset direktefisket for torsk.

Samarbeidet om fiskeriforvaltningen i Nordsjøen har sine utfrodringer. Ta for eksempel utkastforbudet som Norge har innført i NØS. I EU-sonen er det en annen praksis. EUs fiskere er pålagt å kaste ut fisk som enten er under gjeldende minstemål, fisket i strid med gjeldende bifangstregler eller er av en art hvor kvoten allerede er oppfisket. Her er landingene i fokus - ikke faktisk fangst. Fisken som kastes ut registreres heller ikke i fangststatistikken, noe som gir havforskerne et mangelfullt tallgrunnlag å basere sine bestandsestimat på.

Norge har jevnlig tatt opp problemene knyttet til utkastpåbudet med EU, og det skal regjeringa også fortsette med i tiden fremover. Og i andre fora, som Nordsjøkonferansen, har EUs utkastpåbud også blitt tatt opp som et av hovedproblemene knyttet til forsvarlig ressursforvaltning i Nordsjøen. Det er en gledelig utvikling at det norske synet møter økt forståelse fra stadig flere hold. Men denne forsamlingen – med 100 års erfaring – vet at det også er positive ting å si om ressurssituasjonen i Nordsjøen. For eksempel er situasjonen for hyse og sei er positiv i dag.

I 1997 ble Norge og EU enige om en avtale om forvaltning og fordeling av nordsjøsild. Avtalen løste ett av de tyngste problemene i fiskerisamarbeidet med EU og skal legge til rette for å sikre et rasjonelt mønster for beskatning og for stabile uttak. Nå har bestanden har vokst seg til gamle høyder. Men ICES melder nå om at bestanden har hatt svak rekruttering i fire år på rad og anbefaler å redusere kvoten for 2007 kraftig. Dette altså på tross av at bestanden er i god forfatning.

Det er store utfordringer vi har å arbeide med. Jeg kan ikke forskuttere resultatet av kvoteforhandlingene med EU, men vi får håpe på en god årsklasse.

Det står imidlertid igjen noen viktige utfordringer. Det er en målsetting å få til felles forvaltning og fordeling av disse bestandene. Som dere vet har Norge og EU gjennomført flere forhandlingsrunder med spesielt fokus på tobis og øyepål. Arbeidet med å få på plass en avtale om tobis og øyepål har ennå ikke lyktes. Men vi har mye informasjon om disse bestandene og arbeidet forsetter. Det er spesielt viktig å få på plass felles kriterier for åpning av fisket etter tobis.

Norge og EU har bedt ICES om råd for en slik felles forvaltning. Jeg kan heller ikke her forskuttere resultatet av høstens forhandlinger med EU. Men jeg kan forsikre dere om at denne saken står høyt på dagsorden.

Tobis og øyepål

Som i 2006 anbefaler ICES også for 2007 et nullfiske på tobis inntil det foreligger sikker informasjon om at bestanden kommer opp på et føre- var nivå i 2008. ICES er spesielt bekymret for situasjonen i norsk sone. For å innhente denne informasjonen vil det bli gjennomført norske og danske tokt og et forsøksfiske i april neste år. Disse aktivitetene vil forhåpentligvis gi oss verdifull kunnskap om tobisen, og det er mitt håp at bestandssituasjonen vil endre seg i positiv retning.

Når det gjelder øyepål var fiske kun tillatt som bifangst i år. Dette endret seg imidlertid etter EU’s ensidige fastsettelse av en kvote, og Norge åpnet derfor for et direkte fiske etter øyepål. Også for øyepål anbefaler ICES at fisket bør lukkes inntil man har ny informasjon som tilsier at gytebestanden vil komme over føre- var- nivået i 2008.

Kontrollsamarbeidet blir stadig utvidet og utvikler seg fortløpende

Spørsmålet om veiing og vanntrekk for pelagisk fisk har det vært arbeidet med lenge. På dette feltet har vi kommet langt. I flere år har arbeidsgruppen mellom Norge, EU og Færøyene arbeidet for å få på plass veiesystemer som er sikret mot at det kan jukses ved pelagiske landinger. Fiskeridirektoratet har utviklet et godt samarbeid med spesielt skotske og irske myndigheter i denne saken.

Det viser seg nå at arbeidet gir resultater. Jeg kan blant annet nevne at EU har redusert Irland og Skottlands makrellkvoter med 35.000 tonn for inneværende år. Dette er viktig for å sikre aktørene i næringen like konkurransevilkår.

Det er også slik at dersom man skal oppnå en høy langsiktig avkastning av fisket, så er det helt avgjørende at alle overholder de vedtatte kvotene. Fra norsk side vil vi fortsatt holde fokus på denne saken.

Makrell er jo et viktig fiskeri i dette distriktet og alle fiskere tjener på at kontroll med uttaket er tilfredsstillende. Den økte kvoten for makrell i 2007 er også et signal til dere om at god kontroll også skal lønne seg for fiskerne på sikt.

Arbeidsgruppen som jeg nettopp nevnte, har fått utvidet sitt mandat til også å gjelde kampen mot det ulovlige, uregulerte og urapporterte fisket – også kalt IUU-fisket. I tillegg skal de arbeide for å få bedre kontroll med landinger av hvitfisk rundt Nordsjøen. På grunn av det sterke fokuset på pelagisk kontroll har ikke dette arbeidet fått prioritet, men det skal vi så absolutt tak i.

Langsiktige forvaltningsplaner for torsk, hyse, sei og sild

En bærekraftig forvaltning av alle fiskebestandene i våre farvann er ikke bare et overordnet mål, men også en forutsetning for at næringen oppnår stabil lønnsomhet. Behovet og ønsket om en bedre forvaltning gjør at Norge og EU har blitt enige om forvaltningsstrategier for flere av de ulike bestandene. Vi har nå på plass langsiktige forvaltningsplaner for torsk, hyse, sei og sild.

Disse forvaltningsplanene skal ivareta hensynet til en forsvarlig forvaltning, men også bidra til stabile rammebetingelser for næringen. Dette er gledelig.

Skagerrak

Norske fiskerier i Skagerrak, får nok ikke like stor oppmerksomhet gjennom medieoppslag som våre fiskerier i Barentshavet og til dels i Nordsjøen. Derfor vil jeg understreke at jeg og mitt embedsverk er fullt ut oppmerksom på, og opptatt av, de fiskeriene som foregår i Skagerrak, også de som bedrives av andre lands fiskere.

Derfor var vi så raske til å reagere da vi sent i fjor høst fikk kjennskap til den voldsomme økning i det danske fisket etter skolest i norsk sone. Jeg tok da initiativ til forhandlinger med EU, som ble gjennomført i januar i år, og som resulterte i en vesentlig reduksjon i dette fiskeriet. Andre fiskerier vi nøye følger utviklingen i, inkluderer blant annet sjøkreps og sild.

Vedrørende fisket i Skagerrak, bygger jo dette på historisk samarbeid med særlig dansker og svensker. Dette sikrer fiskere fra respektive land en gjensidig adgang til fiske i Skagerrak og Kattegat. Selv etter at Sverige og Danmark er blitt medlemmer av EU, mens Norge står utenfor, er det helt spesielle regler som gjelder for gjennomføring av fiskeriene i dette området.

Kunnskap om Nordsjøen

Men hva er så grunnlaget for vår kunnskap i forvaltningen? Når dere nå feirer et hundreårs jubileum som organisasjon er det kanskje også på sin plass å nevne at det skjedde mye både nasjonalt og internasjonalt med hensyn til fiskeriene og kunnskap om havet for om lag hundre år siden.

Norges Fiskeriundersøkelser som senere ble til Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet ble etablert i 1900. Det internasjonale råd for havforskning, ICES ble formelt etablert som organisasjon i 1902.

Et viktig argument for å etablere ICES var et påtrengende behov for å finne årsaken til de store svingningene i fiskebestandene. Den gang var folk i ennå større grad avhengig av fisken i havet enn tilfellet er i dag. Uår i fiskeriene førte ofte til fattigdom og nød hos kystbefolkningen, så det lå mye politisk tyngde bak etableringen av ICES.

Mange ønsket å gjøre noe for å bøte på uheldighetene skapt av svingningene i fiskeriene. Her i sør var kaptein Dannevig en foregangsmann da han startet sitt klekkeri i Flødevigen ved Arendal ved slutten av 1800-tallet. Han mente at ved å sette ut fiskeyngel i fjordene rundt om så ville dette bidra til en jevn rekruttering. Forskningsstasjonen i Flødevigen er i dag, som dere vet, en viktig del av Havforskningsinstituttet.

Mye har nok forandret seg på de hundre årene som har gått, men mange spørsmål er fortsatt ubesvart. Tradisjonelt har fiskeri og sjøfart vært enerådende på sjøen. Men for snart førti år siden kom en ny aktør på banen.

Norsk oljevirksomhet startet med utbyggingen av Ekofisk-feltet. Nå er oljevirksomheten etablert nærmest på alle deler av våre havområder og er en svært viktig del av norsk økonomi.

Når all oljen og gassen en gang er hentet opp skal vi fortsatt høste av havets levende ressurser. Derfor må vi også forvalte havområdene våre slik at vi sikrer fremtidens fiske. Kunnskap om livet i havet og alt det som påvirker eller kan påvirke dette er en forutsetning for en god forvaltning.

Nordsjøen og Skagerrak er kanskje av de marine områdene i verden der det foreligger mest kunnskap. Her har vi tidsserier for utviklingen som går hundre år tilbake i tid slik at havforskerne kan se kortsiktige endringer i et lengre perspektiv. Dette er viktig både for å se sammenhenger og for å kunne forutsi og dermed planlegge. Økosystembasert fiskeriforvaltning er et begrep som ofte brukes i dag og som kanskje er blitt et slags motebegrep. Egentlig betyr det å kunne se sammenhenger i naturen og å benytte den samlede kunnskapen som grunnlag for forvaltningstiltak. Viktig er det også å utvikle modeller som kan hjelpe oss til å forutsi. Kunnskap om alle ledd i økosystemet er viktig for å forstå årsaker til endringer, men det er ikke alt vi kan gjøre noe med.

Temperaturen i Nordsjøen øker og raudåta erstattes av en artsfrende som ikke er like attraktiv for fiskelarver. Dette kan vi gjøre lite med. Kanskje er denne endringen årsaken til rekrutteringssvikt hos viktige fiskebestander. Men her trengs mer kunnskap – og det kan vi gjøre noe med.

Men det er mange andre ting som påvirker Nordsjøen og Skagerrak. Både tilførsler fra land, fra oljevirksomheten og fra luften kan vi gjøre noe med. Men for å kunne gjøre noe må vi ha god dokumentasjon for at de forskjellige typer tilførsler gir uønskete effekter.

Og det nytter. Det viste Oslo-konvensjonen mot dumping til havs og som ble undertegnet i 1972. Den ga umiddelbare resultater. I dag er denne internasjonale forurensningskonvensjonen kjent som OSPAR (Oslo – Paris konvensjonen) og regulerer både utslipp fra land og utslipp til havs.

NOx-avgift

Det er etter hvert etablert mange internasjonale konvensjoner som har som formål å minske den menneskelig belastningen på naturen. I denne forbindelse vil jeg benytte anledningen til å si noen ord om våre internasjonale forpliktelser knyttet til utslipp av NOx (nitrogenoksider).

Mange av dere som ferdes på sjøen har sikkert observert på stille dager at det kan ligge en gul dis over vannet. Noen ganger river denne disen i nesa, da er det NOx-en som river.

Norge har gjennom den såkalte Gøteborg-protokollen fra 1999 forpliktet seg til å redusere utslippene av NOx med 30 % innen 2010. Den forrige regjeringen, Bondevik-regjeringen, gjorde ingen ting for å følge forpliktelsene, og nå begynner det å haste.

Fra 2007 innføres det derfor NOx-avgift på fartøy med maskinkraft større enn 1020 hestekkrefter (eller 750 kw). Det er anslått at kysttrafikken og fiske i dag står for 40 % av de norske utslippene og disse har i motsetning til andre sektorer ikke vært pålagt særskilte utslippskrav.

Det er foreslått at det skal innføres et eget tilskudd som skal kunne dekke inntil 100 % av kostnadseffektive NOx-reduserende tiltak. Dette betyr at fiskefartøy kan få dekket hele investeringen knyttet til NOx-reduserende tiltak.

Verken forurensninger, fisk eller andre levende marine organismer vet at vi mennesker har trukket noen linjer på et kart som vi kaller grenser. Derfor må forvaltningen av havet baseres på internasjonalt samarbeid. Vi høster av bestander som flytter seg og som påvirkes av alt som skjer i havet. Det er kun gjennom samarbeid at vi kan oppnå målene om bærekraftig forvaltning av alle bestander som er viktige for norske fiskere, men som vi samtidig deler med andre land.

Jeg er fullt på det rene med at Nox-avgiften ikke er møtt med jubel i næringa. Samtidig vil jeg understreke at regjeringa har satt av betydelig med midler til Nox-reduserende tiltak som vil bidra til å redusere belastningen på næringa. Jeg vil også vise til at finansministeren har invitert til en dialog med næringa med hensyn til innretting av avgifta. Et høringsnotat vil snart bli sendt ut fra Finansdepartementet. Tiltakene som settes i verk når det gjelder NOx reduksjoner og forvaltning av fiskebestandene i Nordsjøen og Skagerrak skal være med på å sikre at Fiskarlaget Sør også kan feire sitt 200 hundreårs jubileum med aktive medlemmer som fortsatt kan høste av havets rikdommer.