Helga Pedersen – Fiskeri- og kystminister

Fiskerikonferansen i Hammerfest - 16. mai 2006

Innledning

Norge er en kystnasjon. Vi er omgitt av et rikt hav - og vi har lange tradisjoner med å utnytte de rikdommene havet gir. Fiske og fangst har vært grunnlaget for bosettingen langs kysten. Det er derfor ikke rart at havet og kysten preger Norges kultur. Nærheten til havet var også bakgrunnen for oppbyggingen av norsk skipsfart, og på 1970- tallet startet oljeeventyret i Nordsjøen.

I invitasjonen til denne konferansen står det bl.a. at:

”Fiskeren er opptatt av miljøet og en lønnsom drift. Kan petroleum- og fiskerinæringen drive bærekraftig og lønnsomt i sameksistens?”

Dette er en interessant problemstilling. Som Fiskeri- og kystminister er jeg både opptatt av at:

• vi fortsatt skal kunne høste av havets levende ressurser når oljen og gassen en gang tar slutt
• og samtidig sørge for at hele kysten kan nyte godt av ringvirkningene fra petroleumsvirksomheten.

Når det gjelder olje- og gassvirksomhet i Barentshavet tenker jeg selvfølgelig på hvilken betydning denne virksomheten kan få for vår nordlige landsdel.

Forvaltningsplan for Barentshavet

Jeg skal i dag snakke om Forvaltningsplan for Barentshavet - som nettopp tar opp disse problemstillingene - nemlig sameksistens mellom ulike næringer og forholdet til miljøinteressene.

Etter det jeg vet så er Norge faktisk den første nasjonen som har lagt frem en helhetlig plan for et havområde – og det er denne Regjeringen stolt av.

Barentshavet har et stort potensial for fremtidig verdiskaping. De nordlige havområdene og Barentshavet har som jeg nevnte innledningsvis hatt fiskere og marin transport som primærbrukere. Dette bildet er i dag i endring. Utvinning av olje og gass, transport av olje langs kysten, økende trafikk med cruiseskip og muligheten for marin bioprospektering er nye virksomheter som krever samordning, interesseavveininger og reguleringer i forhold til tradisjonell virksomhet.

I forvaltningsplan for Barentshavet har regjeringen derfor lagt til rette for:

• plass til utvinning av olje- og gassreservene,
• samtidig som at vi skal kunne høste av havets biologiske produksjon,
• vi legger til rette for en sikker skipstrafikk gjennom området
• og legger opp til en overvåking for å kunne rope et høyt varsku dersom områdene våre blir forurenset

Fellesnevneren for all virksomhet i tilknytning til havet er forholdet til det marine miljø. Som Fiskeri- og kystminister er jeg spesielt opptatt av nettopp forholdet til det marine miljø.

Tilførslen av næringsrikt og varmt Atlanterhavsvann gir grunnlag for den store biologiske produksjonen i Barentshavet. Ingen andre havområder så langt nord, kan høstes som Barentshavet. De siste 40 år har vi fisket mellom 1 og 3,5 millioner tonn årlig. Slik vil vi det skal være også for kommende generasjoner - også etter at et eventuelt oljeeventyr er over.

Men forutsetningen for å kunne høste i et evighetsperspektiv, er at vi forvalter ressursene på riktig måte. For å klare dette må vi anvende prinsipper som ”føre vâr” og bærekraftig bruk, hvis ikke ville havet tømmes for fisk ganske kjapt.

Vi har i dag god kunnskap om de kommersielle fiskebestandene i Barentshavet. Vi trenger imidlertid bedre kunnskap rundt samspillet mellom ulike organismer i næringskjeden for å få til en fullstendig økosystembasert forvaltning, istedenfor å forvalte hver art for seg. Utvidet overvåking og forskning på økosystemet vil gi oss nettopp bedre forståelse av samspillet mellom de forskjellige ledd i de marine økosystemene. Dette vil igjen gi oss grunnlaget for en mer treffsikker ressursforvaltning.

I forvaltningsplanen har Regjeringen derfor sagt at vi vil etablere en rådgivende gruppe for overvåking av Barentshavet. Denne overvåkingsgruppen skal bidra til koordinering av den foreslåtte overvåkingen. Gruppen skal ledes av Havforskningsinstituttet og være bredt sammensatt med deltakelse fra de relevante offentlige institusjonene.

Den største trusselen mot bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene, er ulovlig, urapportert og uregistrert fiske – det såkalte IUU fisket. FNs matvareorganisasjon, FAO, legger til grunn at IUU-fisket på verdensbasis står for hele 30 prosent av de totale fangster innenfor noen av de viktigste fiskeriene.

Beregninger foretatt av norske myndigheter indikerer at mer enn 100 000 tonn norsk arktisk torsk årlig har vært unndratt kvotekontroll fra 2002 til 2005. Det er store mengder fisk - 1/5, kanskje 1/4 av den totale torskekvoten. I verdi snakker vi her om ulovlige fangster til minst 1,5 milliard kroner hvert år.

Kriminalitetsbildet i Barentshavet er sammensatt og komplisert:

• vi vet at det i hovedsak er russiske fartøy, med ulike eierinteresser, som fisker ulovlig
• vi vet at fangsten omlastes, transporteres, ofte med bekvemmelighetsflaggede fartøy, til europeiske havner
• vi vet at landing skjer i havner i Europa med lite eller ingen kontroll

Det er ikke småskalakriminalitet!

Regjeringen jobber på mange plan for å få bukt med IUU-fisket. Dette er den politiske saken som har høyest prioritet i mitt departement. Rett og slett fordi hvis vi tømmer havet for fisk, så har det lite for seg å diskutere struktur og levringsdyktighet. I forvaltningsplan for Barentshavet sier Regjeringen at vi vil:

• arbeide for at det internasjonalt ikke kan omsettes eller landes ulovlig, urapportert og uregulert fanget fisk
• samarbeide tettere med særlig Russland og EU, men også med andre lands myndigheter,
• søke å få på plass kontrollavtaler med land hvor det mangler slike avtaler,
• effektiv oppfølging og etterforskning av saker
• opprette en egen innsatsgruppe i Fiskeridirektoratet som skal arbeide for å avdekke økonomisk kriminalitet

Vi har i år satt av 17,5 millioner kroner ekstra for å styrke Fiskeridirektoratets kontrollarbeid - både nasjonalt og internasjonalt. Samtidig er bevilgningene til Kystvakten økt slik at aktivitetsnivået kan opprettholdes.

Videre har man i Den blandete Norsk-Russiske fiskerikommisjonen blitt enige om en rekke tiltak. For eksempel er det innført varslingsplikt for fiskefartøy som vil omlaste fisk til transportfartøy, det er innført satellittsporing av transportfartøy, og det er gitt forbud mot omlasting til andre fartøy enn de som er hjemmehørende i Norge, Russland eller i en stat i den Nordøstatlantiske fiskeriorganisasjonen.

Det er etablert en bredere kontaktflate mellom norske og russiske aktører som er interessert i å få stanset overfisket - for eksempel fiskerimyndighetene, politi- og påtalemyndighet, og skatte- og avgiftsmyndigheter.

Andre tiltak er å stoppe ulovelighetene ved en skjerpet havnestatskontroll. Vi har fått til tosidige kontrollavtaler med alle relevante land i Europa utenom Spania. Vi håper imidlertid at den skal komme på plass.

Kunnskap og kunnskapsbehov

Forvaltningen av norske havområder skal i størst mulig grad bygge på kunnskap om sammenhengene i økosystemet - og om hvordan menneskelige aktiviteter påvirker økosystemet. Kunnskapsoppbygging skjer gjennom forskning, kartlegging, overvåking, annen datainnhenting og rapportering innenfor mange sektorer og institusjoner.

Kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er omfattende. Som eksempler vil jeg dra frem at:

• kunnskapen om fiskebestandene er basert på mer enn 100 års forskning på de levende marine ressursene og det marine miljø
• kunnskapsgrunnlaget er videre basert på svært lang erfaring med sjøtransport,
• vi har 40 år med petroleumsaktivitet på norsk sokkel og 25 års petroleumsvirksomhet i planområdet,
• samt den omfattende kartleggingen, forskningen og overvåkingen som har vært gjort i disse områdene

Høsting av marine ressurser er avhengig av at økosystemene som helhet fungerer - og forutsetter dermed omfattende kunnskap om havmiljøet.

Denne kunnskapsproduksjonen - som i første rekke foregår i regi av Havforskningsinstituttet – er også viktig for miljøspørsmål utover mitt departements ansvarsområde.

Et annet område som er viktig er kunnskapen om det undersjøiske landskapet, økosystemene og det biologiske mangfoldet knyttet til sjøbunnen. Jeg er derfor veldig stolt over at Regjeringen har fått MAREANO- programmet opp å gå. MAREANO er et tverrsektorielt initiativ som har som mål å gjøre grunnleggende studier av havbunnens fysiske, biologiske og kjemiske miljø. Dataene skal systematiseres i en arealdatabase for norske kyst og havområder. Dette kan gi oss mye ny og nyttig kunnskap for flere områder.

Trygg sjømat

Kunnskap er også helt sentralt i forhold til et annet tema som er omtalt i forvaltningsplanen, og som også er svært viktig for mitt departement, nemlig trygg sjømat.

I forvaltningsplan for Barentshavet sier Regjeringen at:

”Fisk og annen sjømat skal være trygg og oppleves som trygg av forbrukeren i de ulike markedene”.

En samordnet og utvidet overvåking av fremmedstoffer som forvaltningsplanen foreslår vil sikre dokumentasjon for at fisken vi fanger kommer fra et rent hav. I dag er det heldigvis slik at forurensningsnivået er lavt i fisk og andre marine arter - men det er målinger som viser svært høye nivåer i arter på toppen av næringskjedene. Spesielt er dette synlig hos polarmåke og isbjørn. Fremmedstoffene kommer langveis fra med luft og havstrømmene, og samles i toppen av næringskjedene. Det er derfor en viktig politisk oppgave å jobbe gjennom internasjonale organer for å få stoppet utslippene andre steder i verden.

Sjøsikkerhet/ oljevernberedskap

Forvaltningsplan for Barentshavet omhandler også risikoen forbundet med transport av olje- og gassprodukter.

Forebyggende sjøsikkerhet og oljevernberedskap er et av Fiskeri- og kystdepartementets viktige ansvarsområder.

I forvaltningsplanen sier Regjeringen at det skal:

”etableres et forum for samarbeid om miljørisiko knyttet til akutt forurensing i havområdet for å styrke arbeidet med miljørisikovurderinger”

Forumet skal ledes av Kystverket og skal ha bred deltakelse fra relevante offentlige institusjoner.

Den økende transporten av olje fra Nordvest-Russland gir oss utfordringer med hensyn til risiko for oljeforurensning. Det er allerede gjennomført en rekke forebyggende tiltak innenfor sjøsikkerhet oljevernberedskap i forbindelse med den økte sjøtransporten i dette området.

Regjeringen ønsker å opprettholde dagens lave risikobilde. Som et ledd i dette arbeidet er det nylig sendt søknad til FNs sjøfartsorganisasjon IMO om etablering av påbudte seilingsleder utenfor territorialfarvannet på strekningen Vardø – Røst. IMO skal behandle søknaden i sommer. Forslaget innebærer at alle tankere, og godsfartøy over 5000 tonn, som er i internasjonal fart vil seile lenger ut fra kysten. For å unngå at næringsvirksomhet kommer i konflikt med leden vil avstanden mellom innerste trafikksone og grunnlinjen variere noe. Ved Ingøy i Finnmark vil avstanden fra land over en kort strekning være ca 14,3 nautiske mil, mens den ved Røst vil være over 52,5 nautiske mil. Avstanden mellom yttergrensen for hele separasjonssystemet til grunnlinjen vil variere fra 25 nautiske mil ved Sletnes utenfor Båtsfjord til 58,5 nautiske mil ved Røst.

Avslutning

Til slutt vil jeg nevne tre saker som jeg er spesielt godt fornøyd med i forvaltningsplanen:

1. Vi skal videreføre arbeidet med sjøsikkerhet og oljevernberedskapen, og da tenker jeg spesielt på etableringen av en seilingsled på strekningen Vardø – Røst
2. Videre skal vi ha en styrket overvåking av økosystemet og fremmedstoffer. Dette er viktig for å sikre trygg sjømat - og for å videreutvikle en økosystembasert ressursforvaltning

Og sist, men ikke minst - vi har fått et faglig godt kompromiss mellom petroleumsvirksomhet og fiskeriene - som gir grunnlag for at to viktige næringer skal kunne danne grunnlaget for videre vekst og bosetting her i nord.