Av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen

Forvaltningsplanen for Lofoten – Barentshavet ble presentert i en stortingsmelding sist fredag. Samtidig ble også Regjeringens beslutning om blokktildeling i den 19. konsesjonsrunde offentliggjort. I forhold til olje-fisk-problematikken er disse to begivenhetene viktige. Det har vært knyttet stor spenning og forventning til forvaltningsplanen og i media har det foregått en heftig debatt. Spesielt gjelder det framtidig petroleumsvirksomhet i Nord-Norge, men de utlyste kystnære oljeblokkene utenfor Møre har også fått stor medieoppmerksomhet, særlig fra fiskerihold.

Regjeringen vil sikre at vi fortsatt kan høste av havets levende ressurser når oljen og gassen en gang tar slutt. Samtidig ønsker vi å medvirke til at kysten kan nyte godt av ringvirkningene fra petroleumsvirksomheten.

Da jeg i høst startet som fiskeri- og kystminister sa jeg at en viktig oppgave er å sikre at det er ”lys i husan” langs kysten og i fjordene. Selv med rike fiskeressurser rett utenfor stuedøra vil ikke fiskeriene alene kunne sikre bosettingen langs kysten, derfor er det viktig at også andre næringer får utvikle seg. Jeg mener at en olje- og gassvirksomhet vil kunne gi ringvirkninger i mange store og små samfunn.

Petroleumsindustrien har vært aktiv på norsk sokkel i snart 40 år, i områder hvor fiskeriene i et tusenårs perspektiv nærmest har fått råde grunnen alene. En konflikt mellom høsting av fornybare ressurser og utnytting av de ikke fornybare olje- og gassressursen kan slik sett synes åpenbar. At det til tider har vært konflikter skal det ikke legges skjul på, men med dialog og respekt for hverandres interesser har som oftest akseptable løsninger blitt funnet. Jeg mener det må være riktig å hevde at Norge er et foregangsland i arbeidet med sameksistens mellom disse to viktige næringene.

Samarbeidet begynte alt på 1960-tallet. I den første Stortingsmeldingen som drøftet norsk petroleumsvirksomheten i et samfunnsperspektiv, St.meld. nr. 25 (1973 – 1974) Om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn, var et helt kapittel viet livet i havet. Stortingsmeldingen pekte ikke bare på de rene fysiske hindringene fra oljeaktivitetene, men i like stor grad på faren for skader på det marine miljø og på indirekte effekter på fiskeriene. Med andre ord hadde en allerede da en økosystembasert tilnærming.

Fra starten av det norske oljeeventyret har vi i Norge hatt internasjonalt anerkjent marin miljøfaglig kompetanse. Fordi fiskeriene er en så viktig næring for Norge og fordi det fantes solid fagkompetanse på det marine miljø og fiskebestandene, så ble fiskeriforvaltningens råd tatt hensyn til i den gradvise oppbyggingen av norsk petroleumsaktivitet.

Vi vet mye om olje og oljeforurensning og hvordan de forskjellige oljetypene oppfører seg på sjøen. Blant annet har oljeutslipp rundt om i verden gitt viktig kunnskap. Noe fordamper og en god del blandes ned i vannet der mange prosesser hjelper til å bryte ned oljen. Undersøkelser på 1970-tallet viste for eksempel at ”oljespisende” bakterier er like aktive i Barentshavet som i Nordsjøen. Men før oljen er brutt ned eller er fortynnet i vannmassene kan oljen gjøre skade.

Olje på havoverflaten skader særlig sjøfugl og det er gjerne slike skader vi ser presentert i media i forbindelse med oljesøl. Men det som lever nede i vannet ser vi ikke, og her kan skadeomfanget bli størst dersom uhellet er ute og nedblandede oljekomponenter treffer store konsentrasjoner av de kritiske stadiene av viktige fiskeslag. Fordi de store bestandene av blant annet sild, lodde og torsk også er dominerende i økosystemet både som mat for andre og som konsumenter så påvirker svingninger i disse bestandene hele økosystemet. Svingninger er normalt, men en ekstrabelastning som følge av en oljeforurensning kan gi betydelige ringvirkninger.

De kystnære områdene utenfor Møre er viktige gyteområder for silda. Silda gyter på bunnen, men ikke på hvilken som helst bunn. Hensynet til disse viktige gyteområdene, samt at områdene nær kysten utenfor Møre er viktig for fiskeriene gjorde at Regjeringen valgte ikke å tildele de kystnære blokkene som var lyst ut i 19. konsesjonsrunde.

Eksperimenter utført på Havforskningsinstituttet har vist at fiskeegg og fiskelarver er de mest sårbare/kritiske stadiene i en fisks liv. Eksperimentene viste også at det er forskjeller mellom fiskeslagene på hva en fiskelarve tåler. Sei- og torskelarver tåler minst, mens sildelarvene er mer robuste. Loddelarvene befinner seg midt i mellom. Forsøkene viste også at når fiskelarvene blir over en viss størrelse har de en egenbevegelse som gjør at de kan unngå en forurenset vannmasse.

Flere av de viktigste fiskeslagene i Nordøst-Atlanteren har gyteområder fra Stad og nordover. Herfra driver fiskeegg og -larver konsentrert som et ”larvetog” til oppvekstområdene i nord. Områdene nord for Stad skiller seg vesentlig fra Nordsjøen der både gytetidspunkt og gyteområder er langt mer spredt. At fiskens kritiske stadier er så konsentrert gjør områdene nord for Stad langt mer utsatt enn områdene i Nordsjøen.

Kunnskap om fordelingen av fiskeegg og -larver blir ekstra viktig i forbindelse med oljevirksomheten, og overvåking av fiskeegg og -larver, sammen med registrering av mattilbudet til fiskelarvene har vært og er en viktig del av Havforskningsinstituttets virksomhet på sjøen. Bankområdene fra Røst til Tromsøflaket (Nordland VI og VII, samt Troms II) der sokkelen er smal og kyststrømmen konsentrert er det området der mengden av egg og larver til tider av året veldig høy. Derfor er også dette området spesielt verdifullt i økosystemsammenheng.

Når det gjelder Barentshavet så har havforskerene rådet til at dette området kan åpnes for petroleumsvirksomhet under den absolutte forutsetning at det skal være null fysiske utslipp ved normal drift. I den framlagte stortingsmeldingen påpekes dette skjerpede kravet til olje- og gassvirksomheten. Dette betyr at utslipp av produsert vann, som med sitt mangfoldige innhold av oppløste komponenter kan påvirke økosystemene, ikke skal forekomme.

Mange har hevdet at vi vet veldig lite om Barentshavet, men her vil jeg si at dette området sannsynligvis er det havområdet vi har mest kunnskap om. Økosystemet er forsket på og overvåket i en lang rekke år gjennom internasjonale forskningsprogram, det er gjennomført en mengde utredninger knyttet til mulige konsekvenser av oljeaktivitet både før åpningen i 1989 og i forbindelse med forvaltningsplanarbeidet. I tillegg har særlig det meget lange og nære samarbeidet mellom Havforskningsinstituttet og havforskningsinstituttet PINRO i Murmansk brakt fram mye kunnskap om det marine miljø og de levende marine ressursene i Barentshavet.

Jeg føler meg derfor temmelig trygg på at de beslutningene som er tatt i forvaltningsplanen bygger på solid kunnskap – en kunnskap vi skal videreutvikle i årene som kommer.