Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen

Foredrag på FHLs årsmøte 4. april 2006, Thon Hotell Bristol, Oslo

(Framført av politisk rådgiver Kari-Anne Larsen)

Kjære alle sammen,

Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening har en viktig stemme i den politiske debatten og er en konstruktiv medspiller for oss som ansvarlige myndigheter. Vi trenger dere.

La meg derfor begynne med å gratulere med valg av tema for årsmøtet.

Bærekraftig forvaltning, verdiskaping og markedsadgang er viktige og aktuelle tema og høyt oppe på Regjeringens dagsorden.

Selvfølgelig er de det.

Vi snakker om en av Norges største og viktigste næringer. Vi snakker om et forvalteransvar som, om vi ter oss riktig, gir muligheter i et evighetsperspektiv.

Dette ansvaret hviler tungt på oss.

Havet er en hovedkilde til ernæring. Havet rommer en biobank som medisinen og andre kan nyttiggjøre seg til beste for oss mennesker.

Behovene vil bli tydeligere i kommende årtier. Og våre muligheter for å nyttiggjøre oss det marine potensialet vil øke.

Dette angår oss alle. Det gjelder vårt livsgrunnlag. I Norge og statene rundt oss.

Vår oppgave er å bringe dette mulighetsrommet videre til også fremtidige generasjoner.

Tall

La meg så få lov til å komme med noen tall som illustrerer fiskeri- og havbruksnæringens betydning. Dette er selvfølgelig kjente opplysninger for dere, men jeg vil ha det med fordi de er med på å synliggjøre hvorfor en ansvarlig ressursforvaltning, nasjonalt og internasjonalt, er viktig for oss og hvorfor vi engasjerer oss så sterkt i dette.

Det samlede fangstuttaket i norske fiskerier har de siste 10 årene holdt seg relativt stabilt mellom 2,6 og 3,1 millioner tonn. Vi er dermed nummer nr. ti i verden med hensyn til høstet kvantum.

Vår havbruksproduksjon øker hvert år. I 2005 blir det produsert ca 600 000 tonn.

Omkring 95 prosent av norske fangster, havbruksproduksjon og produkter eksporteres. Skulle vi spise alt selv, måtte hver nordmann, stor og liten, konsumere 3,5 – 4 kg fisk hver dag!

Norge eksporterer sjømat til ca 150 land og til alle deler av verden. Vi er verdens 3. største eksportør av sjømat.

EU er samlet sett fortsatt vårt desidert største marked med en andel på 61 prosent av vår totale eksportverdi. Eksporten til Russland har økt betydelig de senere år. Ved utgangen av første halvår i 2005 var Russland for første gang vårt største enkeltmarked.

For 2005 ble det eksport sjømat for i overkant av 31 milliarder kroner, mot 28,2 milliarder kroner i 2004.

Samlet sett oppsummerer dette seg til realiteter som gjør oss til en fiskeristormakt.

Vår stemme blir hørt og våre valg lagt merke til.

La dette være bakteppet for mitt hovedtema her i dag: Regjeringens ambisjoner om å stoppe illegalt fiske internasjonalt.

Som denne bolkens hovedoverskrift har dere valgt: ”Norge som verdenspoliti i kampen for å sikre fiskeressursene.”

La meg med en gang få si at vi ikke er og heller ikke ønsker å være et verdenspoliti. Det vi derimot ønsker er å være en pådriver for internasjonalt bærekraftig forvaltning av de marine ressurser. Her er det en vesensforskjell etter min oppfatning og verken jeg eller resten av Regjeringen ønsker å bli assosiert med et ”verdenspoliti”. Jeg ser frem til å høre Sverre Lodgaards refleksjoner omkring dette tema senere i dag.

Vår strategiske utfordring preges av en tid hvor teknologiske løsninger har gitt effektive høstingsmaskiner på havet, og hvor overkapasitet nasjonalt og internasjonal gir et vedvarende press på ressursgrunnlaget.

Hva er omfanget av IUU-fisket?

Internasjonalt er ulovlig, urapportert og uregistrert fiske, såkalt IUU-fiske, et betydelig problem. FNs matvareorganisasjon, FAO, legger til grunn at IUU-fisket står for hele 30 prosent av de totale fangster innenfor noen av de viktigste fiskeriene.

I våre nærområder har vi løpet av årene etter Sovjetunionens fall sett etableringen av et omfattende internasjonalt kriminelt nettverk som organiserer ulovlig fiske, først i russisk fjerne Østen, men etter hvert også i havområder av betydning for oss. Vi har erfart at våre naboer ikke har tilstrekkelig evne og/eller vilje til å stoppe denne aktiviteten.

Beregninger foretatt av norske myndigheter indikerer at så mye som 100 000 tonn norsk arktisk torsk har vært unndratt kvotekontroll i hvert av årene 2002 til 2005. Dette er forsiktige anslag. Det er store mengder fisk. 1/5, kanskje ¼ av den totale torskekvoten. I verdi snakker vi her om ulovlige fangster til minst 1,5 milliard kroner hvert år. (Til sammenlikning: De samlede eksportinntektene fra n-a torsk fisket i Barentshavet er på 8-9 milliarder kr. årlig.)

Hva er konsekvensene av IUU-fisket?

Dette skaper uro, for si det forsiktig, i norsk fiskerinæring og i den lovlydige delen av russisk fiskerinæring - som nødvendigvis må tape på en storstilt svart omsetting av fisk på det europeiske markedet – og som taper fremtidige kvoter! For eksempel: I 2006 ville kvoten blitt ca 100 000 tonn høyere enn det som nå er anbefalt fra Havforskningsinstituttet.

Det svekker tilliten til Norge som en ansvarlig forvalter.

Det svekker tilliten til Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen som forvalter fellesbestandene i Barentshavet.

For Norge som en av verdens største eksportører av fisk står vi i fare for å undergrave forbrukernes tillit til at fisk fra Barentshavet er etisk god mat. Rykte og omdømme håndtering knyttet til norsk sjømat – viktige tema som jeg ser dere skal ta for dere som selvstendige tema senere i dag.

Og ikke minst står vi i fare for å alvorlig skade en av verdens rikeste fiskebestander, den norskarktiske torsken, om det ulovlige fisket får fortsette uhindret.

Dette er med andre ord ikke bare et internasjonalt problem. Det berører oss også direkte. La meg derfor i fortsettelsen konsentrere meg om de utfordringene vi står overfor i Barentshavet.

Barentshavet - et grenseløst problem.

Kriminalitetsbildet i Barentshavet er sammensatt og komplisert:

• Russiske fartøy i hovedsak, med ulike eierinteresser, fisker ulovlig.

• Fangsten omlastes, transporteres, ofte med bekvemmelighetsflaggede fartøy, til europeiske havner.

• Landing skjer i havner i Europa med lite eller ingen kontroll.

Det er ikke småskalakriminalitet vi har med å gjøre i Barentshavet! Med så store kvanta og verdier involvert forutsetter dette organiserte nettverk av eiere som investerer i den kriminelle aktiviteten. Her ser vi ulike europeiske nasjonaliteter involvert.

Det forutsetter fiskere, transportører og kjøpere som gjennom til dels sinnrik organisering av sin aktivitet vinner frem med sin bandittvirksomhet.

Og ikke minst forutsetter dette svake, for ikke å si likegyldige, stater som ikke gir eller vil gi denne type ressurs- og økonomisk kriminalitet tilstrekkelig prioritet. For enkelte europeiske stater er det snakk om opprioritering på kriminalitetsskalaen.

Dette har ikke bare med manglende vilje til aktivitet å gjøre, men ofte med fravær av helt grunnlegende hjemler for kontroll og håndhevelse. Betydningen av et målrettet internasjonalt og nasjonalt regelverksarbeide på ressursforvaltningsområdet må her understrekes.

For stater som selger ”bekvemmelighetsflagg” er det her snakk om en kynisk utnyttelse av en svakhet i folkeretten som snarest bør bøtes på.

Tyvfisket i Barentshavet har et omfag, en karakter og en bestandighet over seg som gjør det svært bekymringsfullt.

For Norge betyr denne erkjennelsen av hvor sammensatt dette kriminalitetsbildet er at vi må arbeide på mange og til dels ulike nivåer for å vinne frem. Kombinasjonen av virkemidler må vurderes i samråd med andre departementer og øvrige offentlige instanser.

Målet vårt er klart: Denne kriminaliteten må stoppes! Dette vil tjene norske interesser og det vil tjene de internasjonale bestrebelsene for en ansvarlig forvaltning av de marine levende ressursene.

Og la meg med en gang, til spekulasjonene fra enkelte hold om at kampen mot det ulovlige fisket i Barentshavet vil komme i skyggen av eventuelle oljekontrakter med Russland, få si: Det kommer ikke på tale! Det er verken i Norges eller Russlands interesse å kjøpslå om arbeidet mot ulovlighetene i Barentshavet. Vi vil fortsette dette arbeidet med uforminsket styrke.

Norge deler brorparten av de bestander vi fangster på, over 90 prosent, med andre stater. Et godt samarbeid om felles forvaltning og kontroll er derfor grunnleggende for at vi skal lykkes også i Norge.

Men det er vel så viktig at vi griper fatt i en annen side av utfordringen:

• Inngåtte avtaler holdes ikke alltid og
• vi har et verifiseringsproblem, det skapes for lett tvil om avtaler overholdes eller ikke.

Vi har et økende behov for sikkerhet for at de avtaler som inngås om kvotedeling, adgang til å fiske i norske områder mv. har et reelt innhold.

Dette har med pålitelige kontroll med ressursuttaket å gjøre - veiing, registrering og fysisk kontroll - og myndigheter som vil og kan leve opp til sine forpliktelser.

Hva gjør vi?

Norske myndigheter har i en årrekke arbeidet på mange plan for å få dette til.

Denne Regjeringen fikk bevilget 17,5 millioner kroner ekstra på 2006-budsjettet for å styrke ressurskontrollarbeidet. Midlene har finansiert en styrket kontroll i Norge fra Fiskeridirektoratets side og økt aktivitet internasjonalt. Flere folk er satt inn i dette arbeidet. Trykket økes.

Samtidig er det viktig at Kystvaktens aktivitetsnivå opprettholdes. Det sørget vi for gjennom bevilgning over forsvarsdepartementets budsjett.

I Den blandete Norsk-Russiske fiskerikommisjonen har det ulovlige fisket i Barentshavet vært et tilbakevendende tema.

I samarbeid med Russland er vi enige om viktige tiltak for å stoppe det ulovlige fisket. Vi har innført varslingsplikt for fiskefartøy som vil omlaste til transportfartøy slik at denne operasjonen kan kontrolleres. Vi har innført satellittsporing av også transportfartøy. Og vi har satt forbud mot omlasting til andre fartøy enn de som er hjemmehørende i Norge, Russland eller i en stat i den Nordøstatlantiske fiskeriorganisasjonen.

Vi har videre etablert en bredere kontaktflate mellom norske og russiske kontrollmyndigheter. Tanken er at vi bør søke å involvere alle de myndigheter på russisk side som kan ha interesse av å bringe det russiske fisket inn i ordnede former. Politi- og påtalemyndighet, skatte- og avgiftsmyndigheter med flere skal kunne møtes og opprette tillit og forståelse for et problemområde som er felles.

Fra et norsk ståsted er imidlertid problemet for stor avstand mellom den enighet vi oppnår på papiret og den virkeligheten vi opplever. Det foregår rent faktisk et storstilt ulovlig fiske i Barentshavet og russiske forvaltningsmyndigheter mangler vilje og/eller evne til å leve opp til sine forpliktelser.

Det registreres fremdeles at russiske fiskefartøy laster om til bekvemmelighetsflaggede transportfartøy, uten at russiske myndigheter reagerer.

Ulovlig russisk fiske og omlasting i Barentshavet har ved flere anledninger og over flere år blitt tatt opp på embetsnivå og på høyt politisk nivå med russiske myndigheter. Dessverre har vi vært nødt til å trappe opp denne aktivitene hvert år.

Fra norsk side opplever vi nå at de øverste sentrale russiske myndigheter tar problemstillingen på alvor, og vil arbeide for å bekjempe ulovlighetene. Det gir oss grunn til forsiktig optimisme.

Det er nødvendig at Norge og Rusland arbeider videre med å avdekke uregistrerte fangster. Vi må evne å befeste et kontrollregime som skaper tillit til at vi i felleskap forvalter ressursene på en ansvarlig måte.

For oss er det av største betydning at Russland har en marin næring og forvaltning som kan utvikle seg i en positiv retning og bli en medspiller i arbeidet for en ansvarlig fiskeriforvaltning.

Vi ønsker å bidra til dette.

Jeg gjør meg imidlertid ingen illusjoner om at vi skal se raske løsninger. Dette er et langsiktig arbeid hvor initiativet ligger på Norges side.

Behovet for havnestatskontroll

Hovedproblemet er og blir flaggstatens manglende vilje og evne til å ta reelt ansvar for egne fartøy. Uten en slik medvirkning fra flaggstaten vil det ulovlige fisket ikke kunne bekjempes effektivt. Dette er et problem for folkerettssamfunnet.

Som sagt landes den ulovlige fiske i europeiske havner. I store kvanta. Det er derfor tvingende nødvendig, også for å kompensere for manglende tiltak fra flaggstater, at fangstene kontrolleres ved landing i Europa og at ulovlig fisk avvises.

Norge har i lang tid arbeidet for effektive ordninger for havnestatskontroll. På det globale plan gjennom FN og FNs matvareorganisasjon FAO. I FAO er det nå utarbeidet retningslinjer for hva en slik kontrollordning bør inneholde.

Regionalt, i Nordøst-Atlanteren, har vi fra norsk side fremmet et forslag om et kontrollregime gjennom fiskeriorganisasjonen for Nordøst-Atlanteren, NEAFC. Denne organisasjonen, som har Eu, Russland og andre relevante stater som medlemmer, arbeider nå med å få de nødvendige brikkene på plass for at en havnestatskontrollordning kan innføres.

Forslaget fra Norge er en videreutvikling av den modell som legges til grunn av FAO.

Får vi et havnestatskontrollregime på plass i Europa vil dette ha tre effekter:

• Det virker preventivt, jo flere stater som gjennomfører pålitelige regimer for havnestatskontroll, jo vanskeligere blir det å få landet ulovlige fangster. Vi ønsker oss et Schengen-system med felles yttergrenser for landing av fangst i Europa. Ulovlige fangster skal på denne måten kunne jages fra havn til havn.

• Dernest vil effektiv havnestatskontroll legge til rette for at flaggstaten, gjennom påvisning av ulovligheter og dokumentasjon fra havnestatens side, kan oppfylle sine forpliktelser vis-a-vis egne fartøy.

• Norge, som kyststat, vil videre kunne bruke havnestatens registreringer av landinger fra norske havområder og fra bestander Norge deler med andre stater til å få et bilde av i hvilken grad kvoteavtaler mv overholdes.

Jeg har av disse grunner lagt stor vekt på å arbeide for oppslutning om et havnestatsregime i møter med EU, EUs enkeltmedlemmer, Russland og øvrige stater.

Tosidige kontrollavtaler

Kontroll med ressursuttaket på felles fiskebestander forutsetter et nært samarbeid mellom de berørte staten på det praktiske plan. Det er inngått avtaler om samarbeid på kontrollområdet med en rekke stater rundt Nord-atlanteren (England, Skottland, Irland, Færøyene, Island, Sverige, Danmark, Nederland, Frankrike, Tyskland, Canada, Polen, Portugal og Russland.)

Innenfor EU må vi gjøre det slik fordi det er de enkelte medlemsstatene som har ansvaret på kontrollområdet.

Jeg inngikk tidligere i år en kontrollsamarbeidsavtale med den portugisiske fiskeriministeren, har også tatt opp arbeidet med IUU-problematikken med min spanske motpart, noe også utenriksministeren gjorde til et viktig tema under sitt besøk denne måneden.

Spanske myndigheter har under disse møtene gitt uttrykk for at de ønsker å inngå en kontrollavtale med Norge. Dette er viktig fordi Spania er EUs største fiskerinasjon og fordi Spania nå er det siste landet av betydning som ikke har en slik samarbeidsavtale med Norge.

Vi ser for oss at om ikke alt for mange år vil vi kunne gjøre slike avtaler betinget av at den aktuelle staten har pålitelige og ansvarlige regimer for ressurskontroll. Vi vil dermed sikre oss at avtaleparten bidrar til en bærekraftig forvaltning og overholder inngåtte avtaler.

Vi arbeider også med øvrige tiltak. Blant annet vil vi sikre oss det juridiske verktøyet for å kunne nekte utenlandske fartøy som tidligere har deltatt i ulovlig fiske adgang til å lande fisk i norske havner. Det samme gjelder i forhold til å iverksette tiltak for å nekte slike fartøy å få bunkers og andre havnetjenester i Norge. Vi vil gjøre det vanskelig for disse fartøyene. Kort og brutalt: Det skal ikke lønne seg å drive ulovlig fiske med tilknytning til Norge!

Spørsmålet om opprinnelsesmerking som et verktøy for å bekjempe IUU blir også vurdert.

Denne regjeringen er svært opptatt av disse problemområdene. Statsministeren, Utenriksministeren og jeg er i dialog med EU, EUs enkeltstater, Russland mf. for å skape forståelse og positiv utvikling på et område som vi har felles.

Vi arbeider med å få til et Nord-atlantisk fiskeriministermøte i Norge til sommeren hvor oppmerksomheten nettopp vil være rettet mot spørsmål knyttet til flagg- og havestatens rolle og bidrag i arbeid mot en bærekraftig fiskeriforvaltning.

Vi vil ha rene næringer. Vi vil ha rene markeder og vi har en like opplagt interesse av at vi som forbrukere får akseptable matvarer.

Barentshavsproblematikken er som sagt dessverre bare en av flere eksempler på ulovlig, uregistrert og urapportert fiske på verdenshavene.

Dette angår oss alle. Havområdene er, uavhengig av hvilke politiske grenser som er trukket, en felles arv til kommende generasjoner.

Men vi må være realistiske. Her finnes ikke felles løsninger over natten.

Men en ting er sikkert. Norge skal gjøre sitt til at vi beveger oss i positiv retning.

Vi må imidlertid passe oss. Ikke slå oss på brystet selv om mye er på godt stell her i landet. Det er nemlig flere enn meg som vil mislike og se det som lite gagnlig om vi skulle fremstå som et ”verdenspoliti” med enerett på gode løsninger.

Takk for oppmerksomheten.