Kronikk av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen — publisert i Nordlys 22. april 2006

Sjøvegen har fra de eldste tider vært vår viktigste ferdselsåre. Som kystminister er jeg så heldig å ha et særlig ansvar for sjøvegen, det vil si infrastrukturen for sjøtransport og havner. Fiskeri- og kystdepartementet er derfor en aktiv deltaker i utformingen av transportpolitikken i Norge, blant annet gjennom Nasjonal transportplan.

Trygg og effektiv transport er viktig for utvikling av næringslivet, for arbeidsplassene og for å kunne frakte gods til markedene. I tillegg kan sjøtransporten avlaste det overbelastede vegnettet i Europa.

Her i nord er det tatt flere interessante initiativ til å utvikle internasjonale intermodale transporter (som omfatter flere transportformer), blant annet med jernbane over Narvik havn. Vi kan vente en økende transportaktivitet i nordområdene i årene framover, også med behov for transportkorridorer videre til markeder i USA og Europa. EU er i ferd med å sette intermodal transport høyere på agendaen og dette er et arbeid regjeringen engasjerer seg i.

Det er mange miljøutfordringer knyttet til transport. Sjøtransport bruker mindre energi per tonnkilometer og har mindre skadelige konsekvenser for miljøet enn for eksempel vegtransport. Regjeringen la 31. mars frem Stortingsmelding om helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Denne forvaltningsplanen står sentralt for meg både som fiskeriminister og som kystminister. Forvaltningsplanen understreker behovet for å videreføre arbeidet med sjøsikkerhet og oljevernberedskap.

I forvaltningsplanen går regjeringen inn for å etablere et forum for samarbeid om miljørisiko. Kunnskap om miljørisiko, knyttet til akutte utslipp av olje eller andre kjemikalier, danner utgangspunktet for de sjøsikkerhets- og beredskapstiltakene vi iverksetter. Analyser slår fast at risikoen for akutt forurensning fra petroleumsvirksomheten og sjøtransporten er lav i Barentshavet og i havområdene utenfor Lofoten. Når petroleumsvirksomheten og dermed også sjøtransporten øker, krever det god risikostyring slik at faren for akutt forurensning fortsatt holdes lav.

Samarbeid mellom petroleumsnæringen og sjøtransporten fører til gjensidig læring og forbedring av risikostyringen. Det gir bedre overvåking og styrket håndtering. På denne bakgrunnen varsler forvaltningsplanen at det skal opprettes et forum for samarbeid om miljørisiko. Det skal ledes av Kystverket og får bred deltakelse fra relevante offentlige institusjoner. Forumet skal utarbeide en første arbeidsrapport i 2010.

I slutten av mars undertegnet vi en avtale med Russland om styrket samarbeid om sjøsikkerheten i Barentshavet. Vi vil opprette et felles norsk-russisk overvåkings- og informasjonssystem som gir bedre oversikt over fartøyene i området og hvilken type last de fører. Gjensidig informasjonsutveksling fremmer sjøsikkerheten i hele Barentsregionen.

Trafikksentralen i Vardø blir også en sentral del av det norsk-russiske samarbeidet om sjøsikkerhet og oljevern når den står ferdig i 2007. Trafikksentralen vil i tillegg gi gode muligheter for ny næringsutvikling i regionen gjennom samarbeid mellom offentlige og private aktører. Fiskeri- og kystdepartementet har dratt i gang et prosjekt som legger til rette for en næringsklynge for sjøsikkerhet og oljevern i tilknytning til trafikksentralen.

Som et ledd i å styrke det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet er det etablert en statlig slepebåtberedskap fra Vesterålen og opp til Grense Jakobselv. Arbeidsoppgavene ivaretas i samarbeid mellom Kystvakten og Kystverket, og er en god illustrasjon på effektiv bruk av offentlige ressurser. Vi ser også på samarbeidsmulighetene med private ressurser knyttet til Melkøya og annen ny aktivitet i de nordlige farvann.

Økt trafikk gjør det etter min mening nødvendig å etablere påbudte seilingsleder utenfor territorialgrensen. Før påske sendte Norge derfor en søknad til FNs sjøfartsorganisasjon IMO om å få opprette seilingsleder på strekningen Vardø-Røst. Forslaget innebærer at transporten av farlig og forurensende last flyttes lenger ut fra kysten, til omkring 30 nautiske mil. Dette gir bedre tid til å nå fram med assistanse dersom et fartøy skulle komme i drift. Det er også viktig at seilingsledene legges slik at trafikken kan overvåkes fra trafikksentralene. Leden plasseres derfor innenfor dekningsområdet til Kystverkets AIS-kjede.

I tillegg til sjøtransporten utgjør petroleumsaktivitet, skipsvrak og annen kystbasert virksomhet en risiko for akutt forurensning. Samspillet mellom den statlige, kommunale og private beredskapsplikten er lovregulert. Poenget er å beskytte miljøet mot skade eller begrense skaden som følge av akutt forurensning. Det overordnede ansvaret for den nasjonale oljevernberedskap er tillagt Fiskeri- og kystdepartementet. Et av de viktige beredskapstiltakene for å begrense skadevirkningene av et oljeutslipp er oppsamling av olje i strandsonen. En vellykket strandsoneaksjon er derfor avhengig av en effektiv organisering av alle deler av arbeidet, når det gjelder bemanning, arbeidsledelse og opplæring.

Vi ønsker å styrke strandsoneberedskapen, og Fiskeri- og kystdepartementet inviterte i begynnelsen av 2006 statlige, private og frivillige beredskapsaktører til å delta i ei prosjektgruppe for å samarbeide om kompetanseheving på dette området. Kystverket har det overordnede koordineringsansvaret for prosjektgruppa. Målet er å forbedre og effektivisere eventuelle strandsoneaksjoner i framtida.

Det viktigste poenget i forbindelse med sjøtransport og beredskap er å sikre trygg og effektiv ferdsel og hindre ulykker. Skjer det likevel ei ulykke er oppgaven å begrense skadevirkningene mest mulig. Dette er utfordringer denne regjeringen tar. Nordområdet skal fortsatt være er lavrisikoområde.