Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen

FHLs generalforsamling 5. april 2006

Kjære forsamling!

Aldri har eksportverdien av norsk fisk og fiskeprodukter vært høyere, og aldri har havbruksnæringas andel vært større. Jeg er imponert over utviklinga, og stolt over å være statsråd for næringa!

Samtidig står utfordringene i kø. For eksempel ulovlig fiske, importstoppen av fersk fisk til Russland, advarsler mot å spise oppdrettslaks i USA, bruk av nitritt i røkelaks, alt for mange rømmingstilfeller, debatt om rensing av fôr – og senest om GMo i fôr.

Mange av utfordringene er på en eller annen måte knyttet til omdømmet til næringa, og noen bidrar til å skape usikkerhet om det er trygt og sunt å spise norsk fisk.

Økende fokus på mattrygghet og mer bevisste brukere, er en global trend. Mange land har derfor etablert systematiske, myndighetsbaserte opplegg for vitenskapelige vurderinger av pluss og minus knytta til konsum av alle slags matvarer. Et eksempel på det er at den norske Vitenskapskomitéen for mattrygghet nettopp la frem rapporten: ”Et helhetssyn på fisk og annen sjømat i norsk kosthold”.

Her heter det at den halvdelen av befolkningen som spiser minst fisk, og de som spiser lite fet fisk, bør øke sitt konsum av feit fisk. Dette gjelder mange barn og ungdom, og unge kvinner. Og med dagens nivå av dioksiner og dioksinliknende PCB, er det ikke betenkeligheter knyttet til å spise fisk og annen sjømat 4 ganger eller mer i uken når konsumet er variert. For feit fisk bør konsumet ikke overskride mer enn 2 måltider per uke, sier komiteen.

Men det viktigste budskapet er fortsatt at konsum av norsk fisk, mager eller feit, har en positiv helseeffekt. Vi bør spise mer fisk. De som spiser lite fisk bør av helsemessige grunner spise mer: ”Et fesk, så holder du dæ fresk….”

1. Matvaretrygghet og omdømme

De siste månedene har det vært et enormt fokus på mattrygghet i Norge. Det har handla mye om E.coli og kjøtt, men det stilles også spørsmål om tryggheten og sunnheten ved å spise norsk fisk og fiskeprodukter – og i Nationen i går om GMO i fiskefôr har betydning for mattryggheten. Samtidig er folk opptatt av etiske problemstillinger knyttet til miljø, ressursforvaltning og fiskevelferd.

Forbrukerkravene om mattrygghet og kvalitet, vil øke på. Da er viktig at vi kan dokumentere hva som er den reelle status på dette området, og at vi er i stand til å møte kommende utfordringer for å ivareta og videreutvikle det gode omdømmet til norsk fisk og fiskeprodukter. En oppgave som både næringa og myndighetene må ta på alvor, men der vi har ulike roller.

Norske myndigheter arbeider systematisk gjennom forskning, tilsyn og overvåkning for å dokumentere tilstanden til norsk fisk og sjømat. Heldigvis kan vi med tyngde si at norsk fisk er trygg, at den er sunn og at den er av god kvalitet. Som myndighet skal vi kunne svare generelt, vi skal kunne oppfylle berettigede krav fra mattilsynsmyndigheter i andre land, og vi skal kunne svare raskt og konkret når enkeltsaker oppstår. Og vi må være absolutt ærlige!

Norsk oppdrettsnæring har vært gjennom en turbulent tid. Jeg vet at Mattilsynet og de ansvarlige kunnskapsinstitusjonene behandler kritiske spørsmål om sjømattrygghet grundig og saklig; det skal og må de gjøre – og de skal gjøre det uavhengig av både politikere og næringsinteresser. Matmyndighetene skal sikre at vi har regelverk, kontroll og tilgjengelig informasjon som gjør at fiskeelskerne trygt skal kunne fortsette med å spise fisk – uten å engste seg.

Myndighetene fastsetter minimumskrav og sørger for at regelverket for mattrygghet inneholder de internasjonale aksepterte kravene til mattrygghet og handel med sjømat. Reglene er basert på uavhengige risikovurderinger fra ansvarlige kunnskapsinstitusjoner både nasjonalt og internasjonalt.

Bestemmelser om nivåer av fremmedstoffene dioksin og dioksinlignende PCB i sjømatkjeden er en del av EØS-avtalen. EUs regelverk blir fortløpende vurdert og tatt inn i norsk regelverk etter fastsatt prosedyre. Man har gjennom de siste årene senket og skal fortsatt senke grenseverdiene for dioksiner og dioksinlignende PCB. En milepæl i denne planen er at det ved utgangen av 2008 er forutsatt en markant senking av grenseverdiene for dioksiner og dioksinlignende PCB i fôrråstoff og fiskefôr ned mot de verdier som det da vil være teknisk mulig å oppnå.

Mattilsynet, Vitenskapskomitéen for mattrygghet og de ansvarlige kunnskapsinstitusjonene bidrar til at fakta rundt sjømat og fremmedstoffer kommuniseres på en objektiv og god måte til forbrukerne i de ulike markedene. I de internasjonale matvaremarknadene er det mange aktører som er ute for å påvirke konsumentene, ut fra høyst ulike interesser.

Norske myndigheter arbeider derfor med å gi bred informasjon om fisk og sjømat. Ett eksempel på det: I begynnelsen av desember i fjor holdt amerikanske myndigheter en stor konferanse ”Seafood & Health’05” i Washington D.C. for å dokumentere betydningen av å spise fisk og sjømat. Norge støttet konferansen økonomisk og vi deltok.

Jeg tror det blir viktig fremover å ha jevnlig faglig oppdatering med det siste og viktigste på forskningsfronten om helseeffektene av å spise sjømat, og om sjømatproduktenes plass i et riktig kosthold. Vi har derfor sagt at Norge vil holde en internasjonal oppfølgingskonferanse, våren 2008, altså om 2 år i Bergen. NIFES 1NIFES = Nasjonalt Institutt For Ernærings- og Sjømatforskning vil være ansvarlig for det faglige programmet.

Myndighetene skal altså sikre mattrygghet gjennom regelverk, kontroll, kunnskapsbygging og at folk har tilgang til denne kunnskapen. Myndighetsarbeidet skal sikre trygghet for forbrukerne, samtidig som dette er en del av fundamentet for å sikre omdømmet til norsk sjømat. For å sikre dette ”omdømmefundamentet” er det avgjørende at matmyndighetene opptrer objektivt, uavhengig og basert på strengt vitenskapelig kunnskap. Det er vårt ansvar.

Så er det først og fremst er næringas ansvar å sikre at norsk sjømat og norsk sjømatnæring har et så godt omdømme at forbrukerne i de ulike markedene velger norsk sjømat framfor andre alternativer. Jeg synes for øvrig gårsdagens debatt var både god og veldig interessant, og jeg har ikke mye å legge til i forhold til det gårsdagens utmerkede innledere sa. Gårsdagens debatt er etter min mening et veldig godt utgangspunkt for det videre arbeidet.

2. Rømming

Før jeg forlater næringas miljø- og omdømmeutfordringer vil jeg stoppe litt ved rømming: Jeg har tidligere sagt at antallet rømt oppdrettsfisk skal holdes på et absolutt minimum og at enhver rømt oppdrettsfisk er én for mye! Da jeg var på Laksedagene på Hell i januar, var mitt råd til næringa at oppdretterne skulle sørge for at anleggene snarest er i samsvar med NYTEK-forskriften – og ikke bruk tida unødvendig på søknader og klager som gjelder dispensasjon. Denne oppfordringa nådde kanskje ikke helt fram, og direktorat og departement har etter den tid brukt mye ressurser på søknads- og klagebehandling.

Også når det gjelder rømming kan det være interessant å skille mellom myndighetenes og næringas ansvar. Det er den som har fisk i sjøen som har ansvar for:

• å forebygge og forhindre rømming;
• å melde fra til myndighetene hvis rømming skjer;
• å iverksette tiltak for å fange den rømte fisken; og
• å bruke erfaringene til å forebygge og forhindre ny rømming.

Myndighetenes rolle ligger i:

• å sette mål og vedta regelverk;
• å føre tilsyn og kontroll med at regelverket overholdes og at oppdrettsanleggene holder mål;
• å sanksjonere med brudd på regelverket – ved overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt, eventuelt ved politianmeldelse; og
• å lære av havarier og rømminger og skjerpe og endre regelverket og standardene.

De høye rømmingstallene vi har hatt i høst og vinter er helt uakseptable, og jeg anser det derfor som nødvendig å øke trykket og innsatsen for å begrense rømming av oppdrettsfisk. FHLs initiativ med et eget rømmingsutvalg er prisverdig, fordi det er viktig at næringa selv viser ansvar og ikke aksepterer at det rømmer en fisk her og en fisk der.

Fra fiskeriforvaltningens side vil innsatsen mot rømming bli trappet opp. For det første så har jeg bedt Fiskeridirektoratet om å etablere en fast kommisjon for rømming av oppdrettsfisk Den viktigste oppgaven for Rømmingskommisjonen blir å foreta undersøkelser knyttet til alvorlige rømminger og å drifte et system for offentlig erfaringsdeling for å sikre at flest mulig kan trekke lærdom av hendelsene.

For det andre har Fiskeridirektoratet utarbeidet en tiltakspakke på 29 punkter mot rømt oppdrettsfisk. Tiltakene omfatter blant annet arbeid med et bedre regelverk, økt og mer målrettet kontrollinnsats og bedre samhandling med politi og påtalemyndighet, Kystvakten og andre aktører. Tiltaksplanen omfatter også flere utredninger og en styrket dialog med andre offentlige etater, næringa og andre interesseorganisasjoner. Seinere denne uka møtes for eksempel Riksadvokaten og Fiskeridirektoratet for å gå nærmere inn på spørsmålet om hvorfor så mange av rømmingene som er anmeldt av Fiskeridirektoratet og andre er blitt henlagt eller trekker ut i tid.

Oppsummert så handler innsatsen om

• bedre regelverk
• bedre forvaltningsverktøy
• større innsats
• bedre kommunikasjon
• bedre samarbeid

Målet er nullflukt, og det må både næring og forvaltning bestrebe seg på å nå. Det handler om miljøhensyn og det å handle i forhold til føre var-prinsippet, og for næringa handler det om å ha et godt omdømme i opinionen.

3. Internasjonalt arbeid – ikke-tollmessige forhold ved markedsadgangen

95% av fisken vår eksporteres. Hvis vi skal klare å øke verdiskapinga i fiskeri- og havbruksnæringa, så må vi ha markedstilgang. Vi må fortsette arbeidet med å få fjernet tollbarrierer og andre handelshindringer.

Etter hvert som man har lykkes med å fjerne og redusere handelshindringer som toll, kvantitative restriksjoner og subsidier, har trollet også tatt en annen form: ikke-tollmessige handelshindringer. Dette gjelder for eksempel veterinærbestemmelser, kvalitets- eller miljøstandarder, og krav til hygiene, helse og trygg mat.

Her vil jeg presisere at det er selvsagt er viktig at vi har internasjonale kjøreregler som sikrer forbrukerne trygg mat. Vi skal stille strenge krav til den maten som blir produsert i Norge, og det er også helt greit at man i markedene for norsk sjømat stiller krav til våre produkter. Det som imidlertid ikke er greit, er når hygieneregelverk og annet misbrukes til å legge handelsmessig motiverte hindringer for handel med sjømat.

Dette fordrer at vi må følge med og delta aktivt i prosessene hvor det internasjonale regelverket utformes.

For eksempel bestemmes det norske regelverket for fiskehelse og mattrygghet i stor grad gjennom EØS-avtalen. Den nye Matloven omfatter hele produksjonskjeden – ”fra fjord til bord”. Loven bygger bl.a. på EUs ”Food Law” hvis hovedmål er å sikre trygg mat. For at EUs regelverk skal ta høyde for særnorske forhold, må vi fra norsk side delta aktivt i EU-fora hvor reglene utformes – og vi har adgang.

WTO er det viktigste handelspolitiske verktøy vi har for å sikre fiskeri- og havbruksnæring bedre global markedsadgang og mer forutsigbare rammebetingelser. Tradisjonelt har WTO vært en arena for å diskutere liberalisering og tollnedtrapping i handelen med varer, men stadig flere av de sakene som diskuteres er relatert til ikke-handelsmessige forhold.

WTOs avtale om sanitære og phytosanitære forhold (SPS 2SPS = Sanitary and PhytoSanitary) og avtalen om tekniske handelshindringer (TBT 3TBT = Technical Barriers to Trade) er de internasjonale avtalene som i første rekke knytter seg til regulering av handelen med mat. Avtalene omhandler både helsemessige og tekniske aspekter ved fastsettelse av matvarestandarder og setter rammer for hvilke restriksjoner begrunnet i mattrygghet og matkvalitet som kan legges på handel med mat over landegrensene. Disse avtalene er ikke en del av de pågående WTO-forhandlingene, men de har egne komitéer hvor medlemslandene møtes jevnlig. Fiskeri- og kystdepartementet deltar aktivt i disse komitémøtene, som blant annet en viktig arena for å løse opp i problemer mellom medlemslandene.

Hvis Russland hadde vært medlem av WTO kunne Norge reist spørsmålet om det russiske importforbudet mot fersk fisk i SPS-komitéen. Og en løsning kunne kanskje lettere funnet sted innenfor rammen av WTO. Når jeg er inne på Russlandssaken, så har russiske veterinærinspektører i en drøy uke besøkt flere virksomheter i Norge. Det er med andre ord bevegelse i saka. Mattilsynet har lagt ned en betydelig og kontinuerlig innsats siden saken kom for fullt før jul, og som dere er kjent med, har saken vært oppe i samtaler jeg og Utenriksministeren hadde med våre respektive kollegaer i Moskva i februar, og i samtalene som Statsministeren hadde med den russiske statsministeren i forrige uke. Jeg både håper og tror at saka nå nærmer seg en løsning.

EFTA frihandelsavtaler er en annen måte å sikre fiskeri- og havbruksnæringa markedsadgang. I tillegg til tollreduksjoner, regulerer de nyere avtalene ikke-handelsmessige forhold mellom partene. Partene skal møtes jevnlig for å diskutere implementering, noe som gir en ytterligere arena for å diskutere ulike handelsrelaterte forhold.

Frihandelsavtalen mellom EFTA og Korea vil sikre næringa like eller bedre vilkår enn viktige konkurrenter i dette markedet. Regjeringen har besluttet at man i det videre arbeidet skal prioritere nye frihandelsavtaler med Kina, India og Japan, markeder som har stor betydning for fiskeri- og havbruksnæringa. Russland og Ukraina står for tur så snart de blir medlemmer av WTO.

Jeg nevnte India, som er et godt eksempel på bilateral innsats som har gitt resultater. Den indiske regjeringen har nylig besluttet å sette ned importtollen for laks fra ca. 30 % til 10 %. Dette har ikke kommet av seg selv, det er et resultat av målrettet arbeid fra norske myndigheters side overfor indiske myndigheter.

4. Ressursforvaltning – bærekraftig forvaltning og rent hav

Fiskeressursene skal forvaltes bærekraftig med evigheten som perspektiv. Hvis vi skal opprettholde produksjonen i havet, sikre trygg sjømat og fortsette å selge og eksportere norske sjømatprodukter i mengder, må havet være rent.

Sist fredag ble stortingsmeldingen om en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og områdene utenfor Lofoten presentert. Fokus i media har vært på: for eller i mot oljevirksomhet. Forvaltningsplanen inneholder så mye, mye mer. Et viktig punkt i forvaltningsplanen er oppretting av en rådgivende gruppe for overvåking. Gruppen skal ledes av Havforskningsinstituttet. Den skal sørge for å samordne overvåkingen av økosystemet som helhet, der en viktig bit blir å følge med på utviklingen av fremmedstoffer. Barentshavet er i dag et reint hav, men vi vet at miljøgifter transporteres til de nordlige havområdene via luften og med havstrømmene. Derfor er det viktig med overvåkning for å finne ut hva som finnes av fremmedstoffer i miljøet og i de forskjellige trinn i næringskjedene. Slik dokumentasjon skal vi bruke for å forsikre oss om at fisken vi fanger og spiser er fisket i et rent hav, og for å få stanset utslipp andre steder i verden. Med forvaltningsplanen for Barentshavet fremstår Norge som et foregangsland. Ingen andre nasjoner har presentert en havområdeplan der prinsippene for en økosystembasert forvaltning er grunnlaget.

Å få bukt med det uregulerte overfisket i Barentshavet, er ei høyt prioritert sak for regjeringa. Overfisket i Barentshavet representerer et tap på omkring 1 ½ milliard kroner i året for de lovlydige fiskerne. Tar vi med alle ledd i verdikjeden blir tallene enda større. Det trengs ikke mye fantasi for å forstå hvilken betydning dette har for inntekter, arbeidsplasser og bosetting. Overfisket er både økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Og det har en markedsside.

I valget mellom et produkt som er basert på lovlig fanga fisk og et produkt basert på ulovlig fanga fisk, tror jeg forbrukeren velger den varen som hun vet er fanget på lovlig vis.

Som TV-oppslagene i NRK og på svensk TV4 tidligere i vinter tydelig illustrerte, står vi overfor betydelige utfordringer i forhold til å forhindre at ulovlig fanget torsk fra Barentshavet ad omveier ender opp i frysedisker i Norge og andre steder i Europa. Det er en stor oppgave, men klarer vi å skille lovlig fisk fra den ulovlige eller uidentifiserbare fisken i fiskediskene, så er vi et stykke på vei.

Opprinnelsesmerking og sporbarhet er derfor blant de verktøyene man kan bruke for å komme det ulovlige overfisket til livs. Her er det flere prosesser på gang, men vi har et stykke å gå før vi er i mål. I dag må den bevisste forbruker spørre butikkens innkjøpssjef hvem som har fanget fisken, og denne må igjen kanskje ringe ansvarlig i grossistleddet, som igjen må ringe et tradingfirma eller en produsent, osv. Hvis middagen skal stå på bordet om en time, sier det seg selv at de færreste forbrukere har tid og ork til å vente på dette – uansett hvor idealistiske de måtte være i utgangspunktet. Det kan da godt hende at de heller velger noe annet fra fryse- eller ferskvaredisken – som ikke kommer fra havet!

I tillegg til dette kan sporbarhet og pålitelig opprinnelsesmerking gi mye i forhold til mattrygghet og beskyttelse av merkevarer. Departementet vil derfor se på hvordan vi kan forbedre dagens rammeverk for merking og sporing av sjømatprodukter. Næringa skal inviteres med i dette arbeidet.

Departementet er for øvrig i ferd med å utarbeide en egen nettportal – ”fisheries.no” – som skal gi en samlet presentasjon på engelsk av norsk forvaltning på områdene havmiljø, marine ressurser, havbruk og trygg sjømat. I utgangspunktet er portalen ment å nå ut til et relativt bredt publikum, men konsumenter og innkjøpere i næringsmiddelbedrifter og matvarekjeder vil utgjøre spesielt viktige målgrupper. Undersøkelser har vist at det er stor etterspørsel etter denne type informasjon. Etter planen skal nettportalen lanseres internasjonalt i relativt nær fremtid.

Er det noe vi kan være helt sikre på, så er det at saker knyttet til mattrygghet, miljø og forvaltning vil komme opp igjen og igjen. Både myndighetene og næringa – hver på sin måte og ut fra sine roller – må være beredt på å håndtere dem. Politisk nivå, relevante fagmyndigheter, forskningsmiljøer, og ikke minst næringa selv, har ulike oppgaver for å ivareta omdømmet til norsk sjømat på best mulig måte.

Selv om her er utfordringer, så er det likevel gode tider for fiskeri- og havbruksnæringa i disse dager. Jeg kan forsikre dere om at vi fra regjeringens side vil arbeide aktivt for at denne trenden skal fortsette.

Avslutningsvis vil jeg i tråd med Vitenskapskomitéens anbefalinger si: ”SPIS MER FISK”!!