Historisk arkiv

Struves meridianbue inn på UNESCOs verdensarvliste

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Tale av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen ved avduking av plakett ved meridianstøtten i Hammerfest.

Struves meridianbue inn på UNESCOs verdensarvliste

Tale av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen ved avduking av plakett ved meridianstøtten, Hammerfest, 17. juni 2006

Ordfører, inviterte gjester, kjære alle sammen.

Det er en stor glede for meg å være her i Hammerfest i dag. Som vi vet er Hammerfest og Finnmark bokstavelig talt satt på kartet. Regjeringa har for tiden et sterkt fokus på Finnmark og nordområdene er opptatt av den store aktiviteten som skjer her i området. Som Finnmarks representant i regjeringa er det spesielt trivelig for meg å være med på å synliggjøre de verdier som Norges nordligste fylke kan by på. Noe av bakgrunnen for dagens markering, er faktisk den unike geografiske plasseringen fylket har. Finnmark representerer den nordlige avgrensing av fastlands-Europa. Dette gir mange politiske og faglige muligheter og utfordringer.

UNESCO er som kjent FNs organisasjon for utdanning, forskning og kultur. Deres kontor for verdensarv, arbeider for at unike miljøer blir synliggjort og ivaretatt. De enkelte nasjoner fremmer sine søknader, som blir grundig vurdert. I Norge er det så langt 7 miljøer som er funnet verdig til å komme inn på verdensarv-listen. Disse er Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke, Bergstaden Røros, Vegaøyan og Vestnorsk fjordlandskap som ble markert tidligere denne uken.

Det er spesielt trivelig for oss finnmarkinger, at Finnmark står for to av de sju norske miljøer på lista. I 1985 ble helleristningene i Alta tatt inn på listen, og i dag står vi ved markeringen av Struves meridianbue.

Det er i tidligere innlegg gjort godt rede for den faglige bakgrunnen for Struves målearbeidet fra Svartehavet til Nordishavet. Arbeidet er sett på som så banebrytende og så godt praktisk synlig, at det er blitt tatt inn som det første teknisk-naturvitenskapelige verk på verdensarv-listen. Allerede midt på 1800-tallet så man den store verdien av dette arbeidet. Meridianstøtten i Hammerfest er et tydelig eksempel på anerkjennelsen for arbeidet. Å komme inn på UNESCOs liste innebærer ikke en økt vernestatus. I dette tilfellet fører oppføringen med seg økt oppmerksomhet mot et fagområde som mange har et forhold til - jordens form og størrelse.

Vi som bor i Finnmark, vet hvor viktig det er å kunne ta seg sikkert fram både på land og til sjøs. Store vidder og store havområder gjør oss avhengige av gode metoder for navigasjon og orientering. Som ansvarlig minister for navigasjon, er jeg glad for å skape blest om et område, hvor sikker posisjonering med høy presisjon står sentralt.

I dag opererer vi med mange moderne hjelpemidler for å finne fram med bil, båt, fly, eller på snøscooter. Selv om hjelpemidlene har blitt mer eller mindre hverdagslige, bør av og til stoppe opp og tenke gjennom hvilket møysommelig arbeid som ligger til grunn av oppmålinger, over lang tid og i mange punkter. I dag står vi ved det nordlige endepunkt for de målinger som ble utført for 150 år siden. Dagen i dag er på mange måter en heder til landmåleren. Utallige turer opp på fjelltopper med tungt utstyr måtte til for å utføre nøyaktige målinger med det beste utstyr tiden kunne tilby.

Jeg er glad for at 4 punkter i Norge og Finnmark er blitt med på den listen som er satt opp over markeringer på Struves meridianbue. De 3 øvrige punktene er 2 i Kautokeino og ett i Alta. De vil på samme måte som her i Hammerfest bli synliggjort.

Vi som er politikere, diskuterer ofte hva vi skal tilby våre innbyggere av tjenester. Det grundige arbeid som nå er gjort med å synliggjøre Struves meridianbue, kan bidra til mange av våre mål. Vi har fått 4 nye turistattraksjoner her i fylket, som blir nye turmål for både lokale turgåere og turister, og som er godt opplyst med skilt ved hovedvei. Og ikke minst, det bidras til økt kunnskap og forståelse for sammenhenger mellom moderne teknologi som GPS-bruk og den enkelte faste bolt i fjellet på en fjelltopp inne på vidda.

Ved å markere Struves meridianbue kan vi være sikre på at økt kunnskap om jordens form og punkters geografiske plassering, gir oss en bedre forutsetning for å finne fram både i mørke og i tåke. Veiviseren er en kjent film fra våre nærområder, som blant annet tar opp verdien av det å finne fram. Struve var også en markant veiviser i sin tid, og vi vil alltid ha behov for foregangsfigurer som går foran og bryter vei.

Jeg vil rette en takk til de som har arbeidet fram søknaden til UNESCO, og gjort det mulig å få til den markeringen vi har her i dag. Både internasjonal, nasjonal og lokal innsats ligger bak et slikt flott arrangement jeg håper UNESCO-plaketten blir til glede for både lokalbefolkning og gjester.