NORUT SAMFUNN

Seminar om tillit på toppnivå, Forskningsparken, Tromsø 27.oktober 2006

Statsråd Helga Pedersen

Norsk-russisk fiskeriforvaltning.

Takk for invitasjonen.

Takk også for initiativet. Temaet er veldig aktuelt – av mange grunner.

Nordområdene

Den internasjonale interessen for nordområdene øker. For bare få år siden var det militære, strategiske forhold og hendelser som ga nordområdene oppmerksomhet og gjenklang både her hjemme og i utlandet. I dag er det miljø og utnyttelse av naturressursene som preger nyhetsbildet og som skaper oppmerksomhet og debatt.

To områder peker seg ut: petroleum og fisk.

Utnyttelsen av petroleumsressursene i Barentshavet gir oss nye muligheter for vekst og verdiskaping, mens marin sektor har dannet grunnlag for aktivitet og kontakt på tvers av landegrensene langt tilbake i tid.

I motsetning til petroleumsvirksomheten er fisk en ressurs som kan vare inn i evigheten, gitt at vi legger langsiktige, bærekraftige forvaltningsstrategier til grunn. Dette forutsetter en nær og konstruktiv dialog med de landene vi forvalter fiskebestandene sammen med.

Kontaktene med Russland, før og nå

På fiskeriområdet har kontaktene med Russland lange tradisjoner - innen handel, forvaltning og forskning.

På 1800-tallet var pomorhandelen viktig for utviklingen i nord. På det meste seilte nesten 400 russiske skuter mellom russiske og nordnorske havner. Nord-Norge fikk viktige forsyninger av kornprodukter og trevirke, samtidig som skutene brakte store mengder norsk fisk med seg tilbake til Russland.

Pomorhandelen var viktig kommersielt, men også kulturelt ved at den styrket de mellommenneskelige forbindelsene over landegrensen. Den russiske revolusjon i 1917 satt en brå stopper for denne virksomheten.

Men kontaktene har blitt gjenopptatt. I år kan vi markere 30 år med norsk-russisk forvaltningssamarbeid om fellesbestander i Barentshavet. Norge og Russland deler ansvaret for forvaltningen av viktige fiskeressurser som torsk, hyse og lodde. I neste uke møtes forhandlerne her i Tromsø til den 35. sesjon i Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon.

Forskningssamarbeidet om kartlegging av fellesbestander er av enda eldre dato – helt tilbake til 1950-årene.

Både forvaltnings- og forskningssamarbeidet ble etablert og utviklet under sovjettiden, men er videreført også etter Sovjetunionens fall. I dag står vi overfor en annen virkelighet som kanskje kan fortone seg mer uoversiktlig enn de gammelkommunistiske maktstrukturer. Selvsagt fungerer ting annerledes nå enn under sovjettiden og vårt forhold til Russland preges av dette.

Uansett: fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland har vært helt avgjørende for at vi har en bærekraftig forvaltning av bestandene i Barentshavet. Det norsk-russiske samarbeidet er også helt avgjørende for at vi skal klare å ta vare på disse ressursene i fremtiden.

De siste årene har vi vært vitne til en miljømessig og økonomisk kriminalitet av utrolige dimensjoner gjennom det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket som foregår i Barentshavet. Nøkterne anslag fra Fiskeridirektoratet viser et overfiske i 2005 på 101 000 tonn nordatlantisk torsk og 36 300 tonn hyse, til en samlet førstehåndsverdi på om lag 1,5 milliarder kroner.

Dette ressursranet har store konsekvenser av biologisk, økonomisk og sosial art. Å få stoppet det er en av de viktigste fellesoppgavene norske og russiske fiskerimyndigheter har for å trygge vilkårene for verdiskaping og bosetting langs kysten på begge sider av landegrensen.

Dette forutsetter innsats og samarbeid nasjonalt så vel som internasjonalt.

Norge og Russland har en felles oppfatning om at overfisket er et problem. Vi er dessuten enige om en rekke tiltak for å få bukt med ulovlighetene i vårt felles spiskammer. Så er det slik at ting ikke alltid går så fort fremover som vi skulle ønske – men det går fremover!

På norsk side har vi styrket ressurskontrollen både på sjø og land. Vi har dessuten tatt initiativ til å ruste opp egen lovgivning slik at vi får på plass flere og bedre hjemler for å stoppe tjuvfiskerne, for å nevne noe.

På russisk side har kontrollvirksomheten i noen år nå stort sett vært rettet mot fiske i egen økonomiske sone. I disse dager har imidlertid russiske myndigheter gjenopptatt kontrollen med egne fartøyers aktiviteter i internasjonalt farvann. Det er positivt.

I tillegg ser vi at russiske myndigheter i større grad bringer tjuvfiskesaker inn for rettssystemet. Vi har også fått på plass økt utveksling av personell og informasjon på tvers av grensen. Jeg er overbevist om at det å utvikle og styrke båndene mellom etater og organisasjoner – og til syvende og sist, enkeltmennesker – er viktig for at vi skal komme videre.

Siden vi ikke er i mål når det gjelder å stoppe ulovlighetene i Barentshavet, må vi også arbeide for å hindre at den ulovlig fangede fisken finner veien til markedene. Også her har Norge og Russland samarbeidet, blant annet ved opprettelse av felles inspeksjonsteam som har besøkt havner i Europa for kontroll med landinger av fisk fra Barentshavet.

Når fiskeriforhandlingene går av stabelen i neste uke vil kampen mot overfiske på nytt stå på dagsorden. Dette er en sak som ikke lar seg løse over natten, men jeg er overbevist om at det er en kamp som både kan og skal vinnes ved at Norge, Russland og det internasjonale samfunnet for øvrig forener krefter.

Og det må vi, for hvis vi ikke rydder opp i problemene så vil vi i tillegg til å ødelegge bestandene risikere at markedet vil snu ryggen til produktene våre. Forbrukerne stiller i økende grad krav om at fisken de kjøper i fiskedisken skal være fanget på en trygg og bærekraftig måte. Tilliten til et produkt handler i økende grad etiske og miljømessige aspekter.

Toppsjefen for Coca Cola sa en gang at han ikke ville bli nevneverdig bekymret om en fabrikk eller to skulle brenne ned – de kan bygges ganske raskt opp igjen. Han ville derimot bli svært bekymret dersom forbrukernes tillit til hans produkt ble svekket. Å gjenerobre tapt tillit er krevende på så mange måter. Det koster mye penger og det tar som regel lang tid.

Derfor er samarbeidet med russiske myndigheter så utrolig viktig, både for å ta vare på selve bestandene, og også for å ta vare på markedet.

Norsk fisk til Russland

La meg også kommentere en annen side av våre relasjoner med Russland. Nemlig Russland som marked for norsk fisk og fiskeprodukter.

Russland var i 2005 vårt viktigste marked for eksport av fisk og fiskevarer. Eksportverdien beløp seg til hele 3,7 milliarder. Dette utgjorde 75 prosent av samlet norsk eksport til Russland.

2006 har imidlertid utviklet seg til å bli et turbulent år med sterke restriksjoner på leveranser laks til Russland.

Denne uken har det i media vært presentert ulike versjoner av hva som skal være status i handelen med sjømat. La meg få slå fast at det ikke er innført noe generelt russisk importforbud på norsk fisk. Handelen med villfisk går altså som før. Når det gjelder frosset oppdrettslaks er imidlertid eksporten begrenset til de åtte anleggene som er godkjent for eksport av fersk laks. Dette er en innstramming som selvsagt rammer norsk – og spesielt nordnorsk – oppdrettsnæring hardt.

Norske myndigheter har i løpet av høsten vært i dialog med russiske myndigheter, på politisk, administrativt og faglig nivå – senest i et møte mellom de to utenriksministrene tidligere denne uken. Fra vår side er siktemålet å normalisere handelen. Dette er en sak regjeringen prioriterer høyt, og som vi selvsagt vil følge opp i tiden som kommer.

Vi vil dessuten lege til rette for flere russiske inspeksjoner av norske oppdrettsanlegg slik at flere bedrifter kan bli godkjent for leveranser til det russiske marked.

I denne sak har vi en god dialog med næringen. Jeg vil imidlertid understreke at her er vi – som også i andre tilfeller – ikke sterkere enn vårt svakeste ledd. Tidligere i høst sto vi i fare for å få full stans i eksporten av fisk til Russland fordi det ble avdekket bruk av falske eksportsertifikater. Nå vet vi ikke hvor disse forfalskninger har funnet sted, men jeg vil understreke at dersom enkeltaktører i næringen tar sjansen på slik juks, så vil det kunne underminere det arbeidet myndighetene har lagt ned i denne saken. Det er nødvendig at alle tar ansvar for Norges og norsk fiskeri- og havbruksnærings troverdighet og tillit.

Tillit skapes på mange måter

La meg tilslutt understreke at tillit kan - og bør - bygges på mange vis. Det er ikke en jobb som fiskeri- og kystministeren, utenriksministeren eller øvrige regjeringsmedlemmer kan utføre i et vakuum. Det kreves innsats fra mange aktører.

I min tid i Finnmark fylkeskommune pleiet vi nær kontakt med myndighetene i Murmansk oblast (fylke). Slik er det fortsatt. Tilsvarende legges det i fylket vekt på kontakter mot andre russiske regioner – som Arkhangelsk og St. Petersburg. Kultur, politikk, næringsliv, utdannelse – i prinsipp og i praksis jobber fylket over et bredt spekter. Det samme gjør Troms og Nordland. Det regionale samarbeidet i Barentsregionen, og også gjennom folk-til-folk-samarbeidet, er fundamentet for utvikling av vennskap og kjennskap på tvers av grensen.

Over Fiskeri- og kystdepartementets budsjett for 2006, og også for 2007, er det avsatt et årlig beløp på 2,5 millioner kroner til ulike tiltak med et felles siktemål: å øke kontakten, forståelsen og tilliten mellom våre to land. En rekke prosjekter er innvilget støtte, over mitt departements budsjett og fra UD. Spennvidden er stor og tiltakene omfatter blant annet norsk-russisk barneleir, studentsamarbeid og ulike tekniske, fiskerifaglige aktiviteter.

De ungdommene som i år møtes på festivaler og idrettsarrangementer, sitter kanskje rundt bordet i de norsk-russiske fiskeriforhandlingene om 15 år.

Men, det er viktig at også de aktører som i dag er avhengig av et godt norsk-russisk tillitsforhold også gir sitt bidrag. Jeg vil i denne forbindelse spesielt oppfordre fiskeri- og havbruksnæringens organisasjoner til å legge særlig vekt på tillitskapende arbeid.