Innlegg av politisk rådgiver Kari-Anne Larsen på Barentshavkonferansen 2006, 25. april 2006

Det råder optimisme og fremtidstro i Nord-Norge. Hvorfor ikke? Vi har vunnet i naturens ressurslotteri, ikke bare en, men tre ganger: Vi har nydelig natur, rike fiskeressurser og olje/gass.

Naturlig nok skal konferansen hovedsakelig handle om olje- og gass. Men når jeg skal snakke om utvikling i Nordområdene, så vil jeg gjøre det fra et fiskeri- og havbruksperspektiv.

Tilførslen av næringsrikt og varmt Atlanterhavsvann som gir grunnlag for den store biologiske produksjonen vi har i Barentshavet. Ingen andre havområder så langt nord, kan høstes som Barentshavet. De siste 40 år har vi fisket mellom 1 og 3,5 millioner tonn årlig. I tusen år har fisken sørget for bosetting og livberging i nord. Slik vil vi det skal være for kommende generasjoner, også etter at et eventuelt oljeeventyr er over. Men forutsetningen for å kunne høste i et evighetsperspektiv, er at vi forvalter ressursene på riktig måte.

Tingenes tilstand

Fisken i havet har vært og er grunnpilaren for mange lokalsamfunn i landsdelen.

Og selv om det kan synes smått i denne olje-og gassforsamlinga, så bidrar både fiskeriene og havbruksnæringa betydelig til verdiskapinga. For eksempel var førstehåndsverdien av fisket med ilandføring i de tre nordligste fylkene i 2005 på rundt 4,3 milliarder kroner og fiskeoppdrett utgjorde i 2004 om lag 3,9 milliarder.

På landsbasis har det samlede fangstuttaket i norske fiskerier har de siste 10 årene holdt seg relativt stabilt mellom 2,6 og 3,1 millioner tonn. Vi er nummer nr. ti i verden med hensyn til høstet kvantum.

Havbruksproduksjon øker hvert år, og vil trolig vokse forbi villfanget fisk i løpet av de nærmeste ti år. I 2005 blir det produsert ca 600 000 tonn.

Omkring 95 prosent av norsk fangst og havbruksproduksjon produkter eksporteres. Skulle vi spise alt selv, måtte hver nordmann, stor og liten, konsumere 3,5 – 4 kg fisk hver dag!

Norge eksporterer sjømat til ca 150 land og til alle deler av verden. Vi er verdens 3. største eksportør av sjømat.

EU er vårt desidert største marked med en andel på 61 prosent. Eksporten til Russland har økt betydelig de senere år. Ved utgangen av første halvår i 2005 var Russland for første gang vårt største enkeltmarked.

For 2005 ble det eksport sjømat for i 31,7 milliarder kroner, mot 28,2 milliarder kroner i 2004. Det ligger an til ny rekord i år.

Samlet sett gjør dette oss til en fiskeristormakt. I Nord-Norge er det sysselsatt 14 000 mennesker i fiskeri- og havbruksnæringa. Selv om de mest optimistiske spådommer slår til, vil det bli mange år før man har like mange sysselsatte innen olje- og gass i landsdelen.

Samspill med andre næringer

Med Snøhvit har petroleumsvirksomheten for alvor gjort sin inntreden i regionen. Allerede ser vi betydelige ringvirkninger, og hvorfor stoppe med det. Man skal og bør selvfølgelig ikke legge alle eggene i en kurv - ikke satse ensidig på nye petroleumsrelaterte arbeidsplasser. Fremtidas Nord-Norge som en del av nordområdene bør gi vekst og arbeidsplasser både innenfor reiseliv-, fiskeri-, havbruk-, olje og gass. Et mangfoldig næringsliv gir robuste lokalsamfunn og en sterk landsdel. Jeg tror at olje- og gassvirksomheten kan gi det øvrige næringslivet og landsdelen et historisk løft. Men at landsdelen skal få ringvirkninger er betinget av landanlegg.

Fiskeri- og havbruksnæringas bidrag til utviklingen

Hva skal så til for at fiskeri- og havbruksnæringa skal kunne bidra best mulig til utviklingen i nordområdene? Jeg vil snakke om viktige utfordringer under fire hovedpunkter: Bærekraft, rent hav, markedstilgang, forskning/utvikling og markedstilpasning.

Bærekraft

For det første må fiskeriressursene forvaltes bærekraftig. Norsk - russisk samarbeid

Norge er gode på fiskeriforvaltning. Men Norge deler over 90% av de bestander vi fangster på med andre stater. Et godt samarbeid om felles forvaltning og kontroll, er nøkkelen til å lykkes også i Norge.

Samarbeidet mellom Norge og Russland på fiskeriforvaltning og fiskeriforskning har lange tradisjoner. Det første møtet i den norsk - russiske fiskerikommisjonen fant sted for tretti år siden. Deretter har det vært jevnlige møter for å fastsette årlige fiskekvoter og fordele disse.

Grunnlaget for fastsettelse av kvoter, er overvåkinga og forskninga på det marine miljø som russiske og norske havforskere gjør. Også her er samarbeidet godt. Det formaliserte samarbeidet mellom Havforskningsinstituttet og det russiske havforskningsinstituttet PINRO i Murmansk er mer enn femti år gammelt. Selv da ”den kalde krigen” var på sitt kaldeste, fikk Havforskningsinstituttets forskningsfartøy tillatelse til å ferdes i russisk farvann.

Samarbeidet går lengre tilbake. Det internasjonale råd for havforskning, ICES. Russland og Norge var blant de nasjonene som var med å stifte organisasjonen i 1902. Siden har begge land vært aktive medlemmer. I dag er rådene fra ICES om fiskebestandene og det marine miljø, helt sentrale for forvaltningen av Nordøst-Atlanterens levende ressurser og det marine miljø.

Det er essensielt for den bærekraftige forvaltningen i Barentshavet at samarbeidet med Russland består og videreutvikles.

IUU

Den største trusselen mot bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene, er ulovlig, urapportert og uregistrert fiske – det såkalte IUU fisket. IUU fisket medfører åpenbare tap for den lovlydige delen av næringa, for eksempel er kvoten for 2006 redusert med 100 000 tonn.

FNs matvareorganisasjon, FAO, legger til grunn at IUU-fisket på verdensbasis står for hele 30 prosent av de totale fangster innenfor noen av de viktigste fiskeriene.

I våre nærområder har vi i årene etter Sovjetunionens fall sett etableringen av et omfattende internasjonalt kriminelt nettverk som organiserer ulovlig fiske, først i russisk fjerne Østen, men etter hvert i havområder av betydning for oss. Vi har erfart at våre naboer ikke i tilstrekkelig grad har evnet å stoppe denne aktiviteten.

Beregninger foretatt av norske myndigheter indikerer at så mye som 100 000 tonn norsk arktisk torsk og 30-40 tusen tonn hyse unndras kvotekontroll årlig. Dette er forsiktige anslag. Det er store mengder fisk. 1/5, kanskje ¼ av den totale torskekvoten. I verdi snakker vi her om ulovlige fangster til minst 1,5 milliard kroner hvert år. Det ranes fisk tilsvarende 20 Nokas-ran i året. Norges andel er om lag halvparten av dette. Hvis vi hadde fått bukt med problemet, kunne det danne grunnlag for 6-7 filetfabrikker, eller 6-700 arbeidsplasser i landsdelen.

Barentshavet - et grenseløst problem

Kriminalitetsbildet i Barentshavet er sammensatt og komplisert:

Vi vet at det er russiske fartøy, med ulike eierinteresser, som fisker ulovlig.

Vi vet at fangsten omlastes, transporteres, ofte med bekvemmelighetsflaggede fartøy, til europeiske havner.

Vi vet at landing skjer i havner i Europa med lite eller ingen kontroll.

Det er ikke småskalakriminalitet! Så store kvanta og verdier involvert forutsetter organiserte nettverk av eiere som investerer i den kriminelle aktiviteten. Vi vet at ulike nasjonaliteter er involvert.

Piratvirksomheten forutsetter fiskere, kjøpere, stater som ikke prioriterer denne type ressurs- og økonomisk kriminalitet tilstrekkelig, og sist men ikke minst - et marked.

Hva gjør regjeringen for å stoppe IUU-fisket

Regjeringen jobber på mange plan for å få bukt med IUU-fisket, og det er den politiske saken som for tiden har høyest prioritet i FKD.

I 2006 satte vi av 17,5 millioner kroner ekstra for å styrke Fiskeridirektoratets kontrollarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Samtidig har man økt bevilgningene slik at Kystvaktens aktivitetsnivå kan opprettholdes.

I Den blandete Norsk-Russiske fiskerikommisjonen har man blitt enige om en rekke tiltak. For eksempel er det innført varslingsplikt for fiskefartøy som vil omlaste til transportfartøy, det er innført satellittsporing av transportfartøy, og det er gitt forbud mot omlasting til andre fartøy enn de som er hjemmehørende i Norge, Russland eller i en stat i den Nordøstatlantiske fiskeriorganisasjonen.

Det er etablert en bredere kontaktflate mellom norske og russiske aktører som er interessert i å bringe overfisket til opphør, for eksempel fiskerimyndighetene, politi- og påtalemyndighet, og skatte- og avgiftsmyndigheter.

Andre tiltak er å stoppe ulovelighetene ved en skjerpet havnestatskontroll. Vi har fått til tosidige kontrollavtaler med alle relevante land i Europa utenom Spania, og vi håper at den skal komme på plass innen kort tid.

Vi vil nekte russiske skip som har deltatt i IUU fiske adgang til norske havner

I forhold til markedet og forbrukerne vurderes det tiltak med opprinnelsesmerking av fisken, slik at forbrukeren vet om han kjøper lovlig fanget fisk.

Så var det avstanden mellom liv og lære. Det er for stor avstand mellom den enighet vi oppnår på papiret og den virkeligheten vi opplever. Det registreres fremdeles at russiske fiskefartøy laster om til bekvemmelighetsflaggede transportfartøy.

Det er lys i tunnelen. Representanter for Regjeringen har hatt flere gode samtaler med russiske myndigheter.

Fra norsk side opplever vi nå at de øverste sentrale russiske myndigheter tar problemstillingen på alvor, og vil arbeide for å bekjempe ulovlighetene. Det gir oss grunn til forsiktig optimisme.

Regjeringen gjør seg imidlertid ingen illusjoner om at vi skal se raske løsninger. Dette er et langsiktig arbeid hvor initiativet ligger på Norges side.

Det rene og rike havet

Miljøovervåking og forvaltningsplan

Hvis fiskeriene skal fortsette å bidra til utviklingen i Nordområdene, må vi sørge for at havet forblir rent.

Havet rommer organismer som kan gi uanede muligheter. Noen er viktige som byttedyr for arter vi høster direkte. Andre kan for eksempel inneholde enzymer som kan brukes i medisiner. Vi vet enda for lite om hva havet rommer av denne type ressurser, og bioprospektering er enda i sin spede begynnelse. I forgårs leste jeg om et enzym som utvinnes fra torskelever ”Uradsil-DNA-glykosylase”. Det brukes til å fremskynde kjemiske reaksjoner flere tusen ganger, for eksempel når arvestoff i virus skal påvises. Kiloprisen er ca. 25 milliarder kroner. Greier man å produsere to – tre kilo i året så er kystens fremtid berget.

Mulighetene for å kunne hente mer enn mat fra havet er også store, men da må vi ta vare økosystemene. Velfungerende økosystemer er en forutsetning for all høsting av havet. Og som Gro sa i en annen sammenheng; ”alt henger sammen med alt”. Det er derfor viktig å se all bruk av havet i en større sammenheng.

Det er naturlig å trekke frem stortingsmeldingen om en helhetlig forvaltningsplan for vår del av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Det er spesielt spørsmålene knyttet til petroleumsvirksomheten som har fått oppmerksomhet i media. Det er litt synd, for forvaltningsplanen rommer mye mer av vesentlig betydning for utviklingen her nord.

Det er ingen selvfølgelighet å presentere en slik plan. Så vidt jeg vet er vi i Norge den første nasjonen som har lagd en helhetlig plan for et havområde. Mange vil sikkert hevde at de savner både det ene og det andre og at den framlagte stortingsmeldingen egentlig ikke er en ordentlig plan. Men det er ikke rett. Fiskeri- og kystdepartementet ser store framtidsmuligheter i det som planen anviser, og den er et godt verktøy for å håndtere vanskelige politiske avveiningsspørsmål.

Vi har lagt til rette for plass til utvinning av olje- og gassreservene, vi skal samtidig kunne høste av havets biologiske produksjon, vi legger til rette for en sikker skipstrafikk gjennom området og vi legger opp til en overvåking for å kunne rope et høyt varsku dersom områdene våre blir forurenset.

Vi må anvende prinsipper som ”føre vâr” og bærekraftig bruk. La meg i denne sammenheng få å nevne at fiskeriforvaltningen alltid har forsøkt å følge prinsippene om en bærekraftig høsting, hadde vi ikke gjort det hadde havet vært tømt. Det finnes flere eksempler på det fra andre havområder.

At vi ikke alltid har vært like flinke er vel en kjent sak, men vi er på rett vei. Utvidet miljøovervåking og forskning over lang tid vil gi oss bedre forståelse av samspillet mellom de forskjellige ledd i de marine økosystemene, som igjen gir oss grunnlag for en mer treffsikker ressursforvaltning.

En samordnet og utvidet overvåking av fremmedstoffer som forvaltningsplanen foreslår vil sikre dokumentasjon for at fisken vi fanger kommer fra et rent hav. I dag er det slik at forurensningsnivået er lavt i fisk og andre marine arter, men det er målinger som viser svært høye nivåer i arter på toppen av næringskjedene. Spesielt er dette synlig hos polarmåke og isbjørn. Fremmedstoffene kommer langveis fra med luft og havstrømmene, og akkumuleres opp til toppen av næringskjedene. Det er en politisk viktig oppgave å jobbe gjennom internasjonale organer for å få stoppet utslippene andre steder i verden.

Under overskriften reint hav hører også et tema som har vært hett på vår hjemlige arena. Risikoen for utslipp fra olje- og gassvirksomhet og transport, selv om den er liten.

Oljevernberedskap

Forebyggende sjøsikkerhet og oljevernberedskap er også et av Fiskeri- og kystdepartementets ansvarsområder.

Den økende transporten av olje fra Nordvest-Russland kan bli en utfordring med hensyn på risiko for oljeforurensning. Det er imidlertid viktig å få en bedre oversikt og kontroll med skipsfarten. Et godt samarbeid med Russland blir da viktig. Nylig inngikk vi en intensjonsavtale med russiske myndigheter om styrket samarbeid på dette området.

Regjeringen ønsker å opprettholde dagens lave risikobilde og vil derfor som et ledd i dette arbeidet søke FNs sjøfartsorganisasjon IMO om etablering av påbudte seilingsleder utenfor territorialfarvannet på strekningen Vardø – Røst. Søknaden ble nylig oversendt IMO og blir behandlet i sommer. En påbudt seilingsled med trafikkseparasjon er å sammenligne med en firefelts vei med god sikring for at motgående biler ikke skal komme over i feil kjørebane.

I stortingsmeldingen om forvaltningsplanen listes det forøvrig opp en rekke tiltak som ble varslet: trafikksentral i Vardø for å overvåke sjøtransportenmed oppstart i 2007 tifredsstillende slepebåtkapasitet. Oljevernutstyr tilpasset de rådende klimatiske forholdene i nordområdene vil videreutvikles, og Kystverkets planer for bruk av nødhavner/strandsettingsplasser skal videreutvikles og oppdateres. Beredskapen må økes i takt med aktiviteten.

Samlet sett får vi på plass en pakke med tiltak som vil gjøre skipstrafikken sikrere, og vi har beredskap for å begrense skadefølgene hvis uhellet skulle være ute.

Markedsadgang

Jeg har nevnt bærekraftig forvaltning og rent hav som viktige forutsetninger for at fiskerinæringa skal kunne bidra til nordområdenes utvikling. Like viktig er adgang til markeder. 95% av fisken vår eksporteres. Hvis vi skal klare å øke verdiskapinga i fiskeri- og havbruksnæringa, så må vi ha internasjonal markedstilgang. Vi må fortsette arbeidet med å få fjernet tollbarrierer og andre handelshindringer.

Etter hvert som man har lykkes med å fjerne og redusere handelshindringer som toll, kvantitative restriksjoner og subsidier, har trollet også tatt en annen form: ikke-tollmessige handelshindringer. Dette gjelder for eksempel kvalitets- eller miljøstandarder, og krav til hygiene, helse og trygg mat.

Misforstå meg ikke det er selvsagt er viktig at vi har internasjonale kjøreregler som sikrer forbrukerne trygg mat. Vi skal stille strenge krav til den maten som blir produsert i Norge, og det er også helt greit at man i markedene for norsk sjømat stiller krav til våre produkter. Det som imidlertid ikke er greit, er når hygieneregelverk og annet misbrukes til å legge handelsmessig motiverte hindringer for handel med sjømat.

Vår viktigste arena for arbeidet med å hindre tollbarrierer er WTO. Hvis for eksempel Russland hadde vært medlem av WTO, kunne Norge reist spørsmål om det russiske importforbudet på fersk fisk der og kanskje løst det raskere.

Når jeg er inne på Russlandssaken, så ser det ut som om saken nærmer seg en løsning for noen selskaper. Norske myndigheter vil jobbe videre til det generelle importforbudet er opphevet.

EFTA frihandelsavtaler er en annen måte å sikre fiskeri- og havbruksnæringa markedsadgang. I tillegg til tollreduksjoner, regulerer de nyere avtalene ikke-handelsmessige forhold mellom partene. Regjeringen har besluttet at man skal prioritere nye frihandelsavtaler med Kina, India og Japan, markeder som har stor betydning for fiskeri- og havbruksnæringa. Russland og Ukraina står for tur så snart de blir medlemmer av WTO.

Innovasjon, utvikling og markedsarbeid

I bunn og grunn er det to hovedmåter å øke fiskeri- og havbruksnæringas verdiskaping på:

fiske/produsere mer, eller å få mer penger igjen for hvert produkt.

Ekspertene mener at vi har mye å gå på når det gjelder å få mer igjen for det vi selger. For det første er det i deler av næringa behov for kompetanseheving hva gjelder markedet og hvordan man på best måte tilpasser seg markedet.

For det andre kan næringas struktur med mange små enheter gi oss en hemsko når man skal møte store innkjøpere og marvaregrossister. Et nasjonalt eksempel er at Coop Norge må forholde seg til 39 ulike leverandører for å ha ferskfisk i sine disker året rundt. Misforholdet blir enda større når man kommer til internasjonale matvaregiganter for eksempel Carrefour.

En måte å møte utfordringa på er ved forpliktende samarbeid mellom små bedrifter. Regjeringen har igangsatt et marint innovasjonsprogram hvor målsettingen er å øke bedriftenes markedskunnskap og markedstilpasning, og hvor man ved tildeling vektlegger om bedriftene deltar i forpliktende samarbeid med andre.

Vi må også bli bedre på å utnytte fortrinnet vi har med blodfersk fisk av høyeste kvalitet. Økt fokus på kvalitet fra fangst-/ produksjonsleddet til varen er på kundens bord, og med framtidas transportmuligheter vil vi kunne bringe fersk og fin sjømat raskt til de fleste internasjonale markeder. Med små endringer tror jeg vi kan utnytte fortrinnene våre bedre.

God markedsføring bygget på grundig og troverdig dokumentasjon om fiskens og det marine miljøs tilstand sammen med en økosystembasert ressursforvaltning kan gi viktige fordeler i de internasjonale markedene.

Fersk fisk fra det kalde, klare og rene vannet i nord selger som bare det. Vi har et innpakningspapir andre bare kan drømme om. Det er klart at turister som får oppleve ekte natur og ekte samfunn som lever nær og havet, indirekte vil framheve norsk fisks fortreffeligheter.

Avslutningsvis vil jeg takke for meg med å si at jeg ser lyst på framtida her nord. Det er gøy å være nordfra, og det er spennende å få jobbe opp mot en næring som har alle muligheter til å bidra betydelig til utviklingen i nordområdene, alene og sammen med andre næringer.