Nasjonal beredskap mot akutt oljeforureining

Statssekretær Vidar Ulriksen:
Innleiing til LO Stats Vardekonferanse 22 - 23 november. Tema kystberedskap

Kjære forsamling,

Først vil eg takke for invitasjonen til å opne LO Stats Vardekonferanse. Eg gler meg til å presentere eit aktuelt tema for så vel regjeringa som for mitt departement - nemleg nasjonal beredskap mot akutt oljeforureining. 

Skipstrafikken langs kysten fører frå tid til anna til ulukker sjølv om vi legg best muleg til rette for at det ikkje skal skje. Eg vil understreke at ein god oljevernberedskap er nødvendig for å skjerme norskekysten mot alvorlege miljøskadar.

Vi har mange levande samfunn langs kysten vår og ein busetnad som er viktig for verdiskapinga i landet. Det er store avstandar i Kyst-Norge. Konkurranseevne, verdiskaping og sysselsetting krev eit effektivt og sikkert transportnett. Det har lenge vore eit uttalt politisk mål å få meir transport frå veg over på sjø og bane. Årsakene til dette er mange; først og fremst er sjøtransport eit veleigna transportmiddel for store varemengder, store volum.
I tillegg er det ei miljøvennleg og sikker transportform. Sjøen er vedlikehaldsfri.

Sjøtransporten er i sin natur internasjonal. Norge er ein kyststat med rike fiskeri-, olje- og gassressursar og sterke interesser i å ivareta norske interesser internasjonalt.

Eg kan nemne viktige fora som FNs sjøfartsorganisasjon IMO og EUs sjøfartsbyrå EMSA. Erfaringar frå ulukker som Erika og Prestige har styrka arbeidet for sjøsikkerheit internasjonalt. Vi følgjer rettsutviklinga tett både regionalt og globalt. Til dømes har Fiskeri- og kystdepartementet og Kystverket vore med i utviklinga av det europeiske systemet for overvakning av og informasjon om skipstrafikken, SafeSeaNet.

Vi har i seinare tid fått erfare konsekvensar av sjøulukker også i Norge. Serverforliset utanfor Fedje i januar i år gjer at bilete av tjukk olje i sjøen, tilgrisa strender og skada sjøfugl, er festa i minnet til dei fleste.

Meir sjøtransport krev at det samtidig vert sett inn tiltak for å sikre at transportforma tek vare på sitt gode rykte som sikker og miljøvennleg.   

Målet vårt er at Norge skal ha ein god oljevernberedskap.
Det leier til 3 spørsmål: 1)Kven er ansvarleg? 2)Kva er ein god beredskap? 3)Når kan vi seie at beredskapen er god nok?

For å svare på det første spørsmålet - Det er Fiskeri- og kystdepartementet, ved Kystverket, som har ansvaret for å koordinere den samla nasjonale oljevernberedskapen. Både private, kommunale og statlege aktørar er del av den samla nasjonale oljevernberedskapen. Private føretak har primæransvaret for å ha ein beredskap mot uhell i eiga verksemd og til å aksjonere dersom det skjer ei ulukke. Følgjeleg har petroleumsverksemda viktige oppgåver i beredskapen. SFT set beredskapskrav til dei einskilde operatørane i konsesjonsvilkåra. Operatørane samarbeider om beredskapen gjennom NOFO (norsk oljevernberedskap for operatørane) som har både kompetanse og utstyr.

Den kommunale og statlege beredskapen trer inn ved større hendingar når den ansvarlege forureinaren ikkje kan handtere forureininga på eiga hand. Dette vil som regel vere tilfelle ved skipsforlis og uhell til sjøs.

Så til spørsmål 2 - kva er ein god beredskap?
Vi arbeider langs to aksar – førebyggjande sjøsikkerheit og oljevernberedskap.

Arbeidet vårt med å betre miljøsikkerheita i norske farvatn tek først og fremst sikte på å hindre at det skjer skipsulukker i form av kollisjonar og grunnstøytingar. Seglingsleier til havs, oppmerking av farleier, lostenesta, farleibevis og overvaking av skipstrafikken frå trafikksentralane, er viktige tiltak for å styrkje sjøsikkerheita og hindre/førebyggje at uhell skjer.
 
Vi har fått på plass seglingsleier på strekninga Vardø-Røst frå 1. juli 2007. Dette trafikkseparasjonssystemet flytter tankskipstrafikken til og frå Russland lenger ut frå norskekysten, og gir oss lengre responstid for å hindre forureining av kysten.

Overvaking av skipstrafikken ved trafikksentralane til Kystverket betyr mykje for å unngå at fare skal oppstå, og ved avvik frå det normale, kan vi raskt få reagert og tilkalla hjelp.

Vi har i dag god oversikt over skipsbevegelsane langs norskekysten. Automatisk identifikasjon av skip, heretter omtalt som AIS, er eit sentralt hjelpemiddel for trafikksentralane våre for å følgje skip langs kysten vår. AIS vart utvikla av Sverige for å klare å skilje eigne fartøy frå andre (Whisky-klasse ubåt v/ Stockholm). No gir AIS-nettverket med eit tastetrykk informasjon om posisjonen til eit skip til eikvar tid, kurs, destinasjon og nasjonalitet og ein del andre opplysningar.

Samtidig skal vi avgrense miljøskadane dersom ulukka likevel er ute. Det er difor viktig å ha eit kompetent aksjonsapparat som raskt og effektivt kan setje i verk tiltak for å hindre eller redusere skadeomfanget. Eg vil understreke at krav til førebyggjande sjøsikkerheit reduserer faren for at det skjer ei ulukke, og difor har innverknad på dimensjoneringa av oljevernberedskapen og organiseringa av oljevernaksjonar. Vi må sjå krava til førebyggjande sjøsikkerheit, oljevernberedskap, aksjonsplikt under ei ulukke i samanheng.

Opprydding etter ein oljevernaksjon er og ei viktig oppgåve. Strandsanering er krevjande og set høge krav både til utstyr, kompetanse og nødvendig opplæring. I store oljevernaksjonar er vi heilt avhengige av innsats frå dei mange frivillige aktørar i reinsinga av strendene, vel og merke når dei er utdanna og trena til dette arbeidet. Sikkerheita til deltakarane må takast vare på når bøtter skal fyllast med olje, og stein og fugl skal reingjerast.

Summen av alle elementa er svaret på spørsmålet om kva ein god beredskap er.
Dette leier til det tredje spørsmålet vårt: Har vi ein god nok beredskap?

Staten skal ha ein beredskap mot større tilfelle av akutt forureining. Statens beredskap er dimensjonert ut frå miljørisiko og beredskapsanalysar, men er ikkje - og kan heller ikkje vere - basert på det verst tenkjelege tilfellet.

Når eit fartøy hamnar i ein akutt situasjon er god handlekraft og god dømmekraft i handteringa av situasjonen nødvendig.
Liv og helse har alltid 1. prioritet, hovudredningssentralane har her sjølvsagt ei sentral oppgåve. Først når aksjonen for å berge folk er avslutta eller avklara, startar aksjonen for å verne miljø og materielle verdiar.

Det er faste rutinar for varsling av dei ulike etatane som skal involverast når det har skjedd ei sjøulukke. Kystverket har og etablert rutinar for varsling og prosedyrar som trer i kraft ved ei ulukke med fare for akutt forureining.

Fleire forhold speler inn for omfanget av forureining etter ei ulukke. Eg kan nemne ver og årstid, oljetype, mengde, spreiing i tid og rom og nærleiken til sårbare biologiske ressursar.
Eg vil understreke kor viktig det er å ha eit effektivt og kompetent aksjonsapparat, som med tilgjengeleg utstyr raskt kan setje i verk nødvendige tiltak.

Vi veit at menneskeleg svikt ofte er årsaka til ulukkene. Opplæring og trening er viktig. I dag er det berre fiskarane som har krav til repetisjon av sikkerheitskurs, og personleg meiner eg at bortfallet av krav til repetisjonskurs for alle navigatørar, for om lag eit år sidan, er eit steg i feil retning.

Slepebåtberedskap er og ein del av kystberedskapen. For Sør-Norge er beredskapen basert på privat slepebåtkapasitet. I Nord-Norge, der trafikkgrunnlaget er lågare, har vi oppretta ein statleg slepebåtberedskap. Det er og oppretta naudhamner der fartøy kan takast inn, for å hindre at utslepp spreier seg i stort omfang til dei mest sårbare områda.

Som del av den statlege oljevernberedskapen  har vi plassert utstyr i 15 hovuddepot langs kysten og i eit hovuddepot på Svalbard. I tillegg har vi oppretta 9 mellomdepot med oljevernutstyr langs kysten. I februar i år vedtok regjeringa at hovuddepotet på Fedje skulle gjenopprettast. Kystverket forhandlar no om tekniske løysingar for bygget. Innkjøp av utstyr er sendt på anbod.  Det er ein betydeleg skipstrafikk i Nordhordland, både i form av tankskipstrafikk til Mongstad og Sture og i form av lokaltrafikk og ordinær kysttrafikk. Fedje ligg sentralt plassert i høve til denne trafikken.

I tillegg til å ha tilgjengeleg utstyr i depot på land, vil eg nemne at Kystverket har plassert utstyr om bord både i eigne fartøy og i fartøy som tilhøyrer Kystvakta.
Vi har plassert 200 meters lenser om bord på 4 (snart 5) indre kystvaktsfartøy. Desse fartøya har også raske vassjetdrivne småbåtar (fast rescue daughtercrafts) om bord, som kan komme raskt fram, og som også kan operere heilt i strandkanten.
Fem av dei havgåande kystvaktsfartøya har 300 meters oljelenser.

Utstyr om bord på fartøy gir Kystverket ein nyttig fleksibilitet og rask mobilisering av utstyr under aksjonar.  
Kystvaktsfartøya  har også slepekapasitet, dei nye i indre kystvakt har slepekraft på 35 tonn som er det same som dei fleste taubåtane ved oljeterminalane har.

Kystverket har og naudlosseutstyr for bunkers i Horten og Hammerfest, og slikt utstyr vil vere på plass på Svalbard før jul.
Vidare har Kystverket plassert naudlosseutstyr for oljelast i byane Stavanger, Ålesund, Bodø og Hammerfest, etter avtale med Buksér og Berging.

Oljevernaksjonar involverer mange aktørar. Dette set høge krav til organisering og kompetanse. Nyttig informasjon om oljevernberedskap og aksjonar er tilgjengeleg på Kystverket si internettside.

I nordområda er eit godt samarbeid med Russland viktig.
Norge og Russland har ein avtale om oljevernberedskap for å styrkje den felles innsatsen mot oljeforureining i Barentshavet og vi har jamleg hatt felles oljevernøvingar, utvikla oljevernplanar og samarbeidd om utstyrsutvikling.

I mars 2006 underteikna Noreg og Russland ein avtale om sterkare sjøsikkerheitssamarbeid i Barentshavet. Avtalen legg mellom anna grunnlaget for etablering av eit norsk - russisk meldings- og informasjonssystem kalla Fartøystyring og informasjonsutveksling (Barents VTMIS). Systemet er først og fremst basert på utveksling av AIS-data mellom trafikksentralane i Vardø og i Murmansk. Dette er nyttig med tanke på at transporten frå Nordvest-Russland aukar i åra som kjem.

I Fiskeri- og kystdepartementet er vi nøgde med samarbeidet med Russland på dette området og vi ønskjer å utvikle dialogen vidare. Gjensidig læring og erfaring i førebyggjande sjøsikkerheitsarbeid og oljevernberedskap i arktiske strøk blir viktigare i tida framover.

Samla sett meiner eg at ut frå det risiko- og trafikkbiletet vi ser i dag, så har Norge ein god nasjonal oljevernberedskap. Vi skal likevel vere varsame med å vere velnøgde på dette området. Vi kan alltid verte betre. Vi kan aldri vite kva for ei ulukke som rammar oss neste gong, eller kvar det vil skje. Det er ei rekkje tilhøve, både innanfor og utanfor den menneskelege kontroll, som verkar inn på kva for konsekvensar ei ulukke kan få.

Soria Moria-erklæringa seier at regjeringa vil styrkje oljevernberedskapen. Det gjer vi med forslaget om å auke løyvinga til fornying av oljevernutstyr på budsjettet for 2008.
I inneverande år vil eg vise til gjenopprettinga av hovuddepotet på Fedje og til den styrkinga av den seglande oljevernberedskapen som dei nye kystvaktfartøya representerer.
For å fjerne ei av dei meir latente forureiningskjeldene, har vi også sett i gang arbeidet med å tømme oljen frå  skipsvraket ”Nordvard” i Mossesundet.
Å styrkje oljevernberedskapen er eit mål for regjeringa og det kan ikkje vere tvil om at vi er på rett veg !

Takk.