Fiskeri- og kystministerens foredrag til landsmøtet i Norges Fiskarlag

Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen

Foredrag til landsmøtet i Norges Fiskarlag

Trondheim, 2. november 2007

Dirigent, formann, delegater og gjester,
 
Det er en stor glede for meg å være tilstede her på Norges Fiskarlags landsmøte for å innlede om Regjeringas fiskeripolitikk.

Mye av Norges velstand er bygd på det som kommer fra havet, og fra havbunnen. Her ligger også noen av våre fremste utviklingsmuligheter i årene som kommer. Vi har fiskeriene, oppdrett og store muligheter innenfor marin bioprospektering. Disse mulighetene skal vi ta godt vare på.

Fiskeripolitikk er mye mer enn regulering av fiske, og tar heller ikke bare for seg fiskeriene. Miljø, handel og forskning er også en del av fiskeripolitikken.

Regjeringa sin politikk er forankra i Soria Moria-erklæringa, og på grunnlag av den er det vår intensjon å føre en konsistent og forutsigbar politikk.

Norge eksporterer daglig 27 millioner fiskemåltider til kvalitetsbevisste kunder. De er villig til å betale en god pris for rene produkter av høy kvalitet. Da sier det seg selv at god miljøpolitikk også er god næringspolitikk.

Det er i dagens verden nødvendig å sikre og dokumentere at fisken vår lever i og hentes opp fra et rent hav, og at sjømaten vi selger er trygg å spise. – Og ikke minst at fisken høstes av bærekraftige bestander og på en bærekraftig måte.

Ulovlig fiske

Derfor har Regjeringa i løpet av de to siste årene engasjert seg sterkt for å bekjempe det såkalte ”svartfisket”.  Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene er en forutsetning for at fiskerinæringa skal tjene penger, og at det skal bo folk langs kysten også i framtida.

Vi har en situasjon der vi har oppnådd stadig bedre kontroll i de havområdene som vi har nasjonal råderett over. Skal vi få bukt med problemet må vi imidlertid samarbeide internasjonalt. Det har vi gjort og det skal vi fortsette med, gjennom kontrollsamarbeid med russiske myndigheter, gjennom initiativ i internasjonale organisasjoner, helt opp til FNs generalforsamling. Målet er særlig å få på plass kontrollsystemer som kan hindre svartfisken i å bli ”hvitfisk” gjennom å komme inn i markedene og dermed verdikjeden i Europa og andre land.

For lovlydige fiskere fører svartfiske til at deres kvoter blir redusert. For havmiljøet kan svartfiske føre til ubalanse i økosystemet. For fiskeindustrien fører illegalt fiske til forstyrrelser i markedene. Svartfiske ødelegger også forbrukernes tillit til at de kjøper et lovlig produkt fra en godt forvaltet bestand.

I løpet av de to årene vi har hatt nøklene til departementskontorene, har regjeringa fått på plass mer penger, bedre regelverk og en rekke internasjonale avtaler for å bekjempe overfisket.

Vi er ikke i mål, men vi ser at innsatsen nytter. Det beregnede overfisket er redusert. Det har ført til at eksportørene melder om økt etterspørsel og bedre priser, og det har ført til at torskekvotene i Barentshavet øker til neste år. Likevel kan vi ennå ikke slakke av på innsatsen – trykket skal holdes oppe.

Tidligere i denne uka deltok jeg sammen med EUs fiskeriministere, den islandske fiskeriministeren og en rekke afrikanske land på et stort møte om ulovlig fiske. EU-kommisjonæren har lagt fram en liste med svært offensive tiltak. På møtet i Lisboa var det bred tilslutning til at det må gjøres mer, og at IUU-fisket må bekjempes.

Jeg har store forventninger til at de europeiske landene kommer til enighet om tydelige og effektive måter å forhindre svartfisken fra å finne nye veier inn i Europa. I et internasjonalt samarbeid settes nå tiltak etter tiltak i verk. Sammen skal vi bekjempe svartfisket, og på den måten trygge arbeidsplasser i flåte og på land.

Klimaendringer

Så fra en stor oppgave til vår tids største utfordring, nemlig klimaspørsmålet.
 
Klimaet på jorda har alltid endret seg. Vi har også i tidligere tider hatt tilsvarende varme perioder i havet, lik de som nå registreres. Nå skulle vi egentlig ha vært inne i en nedkjølingsperioden. Men prognosene fra FNs klimapanel tyder på at det nå bare går andre veien: det blir stadig varmere.

De nyeste beregningene viser også at endringene vil skje raskere enn tidligere modeller har vist. Hva betyr så dette for oss?

Økninga i sjøtemperaturen vil være den viktigste enkeltfaktoren som påvirker livet i våre farvann. Konsekvensene av disse endringene er usikre, men vi vet at klimaendringene vil slå ulikt ut i Nordsjøen og i Barentshavet.

I Nordsjøen er det registrert rekrutteringssvikt i enkelte bestander. Svikten må kunne sees i sammenheng med at varmere vann har drevet raudåta nordover. Samtidig har varmekjære arter – som sardin og ansjos – begynt å gyte i den sydøstlige delen av Nordsjøen.

I Barentshavet og i det nordlige Norskehavet er situasjonen en annen. Der har klimaendringene ført til høyere produksjon, og nye og større områder er blitt tilgjengelige for viktige fiskeslag. Gytefeltene for skrei er forflyttet nordover og østover.

Vi kan ikke si sikkert hvordan utviklinga vil bli på lang sikt. Det vi likevel vet, er at endringene vil få betydning for hva, hvor mye og hvor vi kan fiske. Her ligger det store utfordringer for havforskerne når de skal gi sine framtidige råd. 

Vi har derfor utfordringer langs to linjer:

For det første – fiskerinæringa vil måtte tilpasse seg endringer i fiskebestandenes utbredelse og lokalisering. Endringene vil også måtte få konsekvenser for mottak og lokalsamfunn. Og det blir viktig å ha evne til å omstille seg.

For det andre – fiskerinæringa vil måtte ta sin del av jobben med redusere den negative påvirkninga på klimaet. Tiltak som stimulerer til energieffektivisering. Og fiskeflåten må vurdere andre energibærere, som for eksempel gass.

Så vi må både begynne arbeidet med å tilpasse oss klimaendringene, samtidig som vi må gjøre det vi kan for å hindre at temperaturen stiger for mye. Regjeringas målsetting for den neste Kyoto-avtalen er at temperaturen ikke skal stige mer enn 2 grader, og det er ambisiøst.

Når det gjelder utslippsreduksjoner, så har vi tre klare målsettinger i klimameldinga:

Vi skal overoppfylle Kyoto-kravene ved at Norge skal skjerpe sine Kyotoforpliktelser med 10 prosent fram til 2012.

Fram til 2020 skal vi kutte utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp.

Innen 2050 skal vi bli ”karbon-nøytrale”. For hvert eneste tonn klimagasser som slippes ut, skal det sørges for tilsvarende utslippsreduksjon et annet sted.

Dette er ambisiøst, men det er helt nødvendige krav. Fiskerinæringa er sannsynligvis en av de næringene som vil merke klimaendringene mest, med nye arter og villere vær, og de kostnadene og ulempene det vil medføre. Jeg gleder meg til til å høre deres sysnspunkt på norsk klimapolitikk, på hvordan fiskerinæringa kan bli mer klimavennlig, og hvordan vi bør tilpasse oss de endringene vi vet vil skje.

NOx

Det er imidlertid ikke bare utslippene av CO2 som må reduseres. Vi må også få bukt med utslippene av nitrogenoksider som forsurer havet. 

Norge har gjennom Gøteborg-protokollen fra 1999 forpliktet seg til å slippe ut maksimalt 156 000 tonn NOx i 2010. Det betyr at utslippene må ned, selv om de siste utslippsanslagene viser at de faktiske utslippene er lavere enn tidligere antatt.

Men vi har dårlig tid. Og det har vi, mest av alt fordi den forrige Regjeringa rett og slett ikke gjorde noe som helst for å legge til rette for reduksjonen. Dermed mistet vi verdifulle år som kunne sikra en mer gradvis oppfyllelse av reduksjonsmålene.
 
Nox-avgiften ble ikke innført for å fylle statskassen. Avgiften ble innført for å redusere et alvorlig forurensningsproblem, og oppfylle internasjonale forpliktelser som Stortinget har sluttet seg til. 

Vi ønsker å gjennomføre de tiltakene som er nødvendige for å få ned utslippene – og til lavest mulig kostnad, både for samfunnet og for de næringsdrivende. Da avgiften ble innført fra årsskiftet, ble det derfor åpnet for avgiftsfritak. Betingelsen er at det inngås en forpliktende avtale om utslippsreduksjoner mellom staten og næringslivet.
 
Jeg forstår godt at dere har vært utålmodige mens det har vært arbeidet med denne avtalen.

Som de fleste av dere sikkert vet, var det et møte mellom Miljøverndepartementet og næringsorganisasjonene fredag for to uker siden. Her la staten fram en skisse til avtale.  

Jeg håper at saken nå skal få en løsning, til beste for miljøet og for de berørte næringene.

Som dere sikkert også kjenner til, har Regjeringa i statsbudsjettet for 2008 foreslått å bevilge 2,2 milliarder kroner til et nytt statlig investeringsfond. Å utvikle miljøteknologi er et prioritert område for fondet.

Jeg oppfordrer dere derfor til å samarbeide aktivt med utstyrsprodusenter som satser på å utvikle ny teknologi for å få ned både klimautslippene og Nox-utslippene. Det bør være gode muligheter for å få fondet med på eiersiden i selskaper med idéer for gode miljøløsninger i fiskerinæringa. For øvrig er 500 millioner kroner av fondet øremerket marin næringsvirksomhet som sådan. Det er en stor satsing, og det er en satsing som er begrunnet i at marin sektor er et av de områdene der vi i Norge har spesielle fortrinn og særlig kompetanse – derfor vil vi satse der.

Nordområdepolitikk

Et annet område vi vil satse på er i nord. Nordområdestrategien handler om å møte de utfordringene og realisere de mulighetene som ligger i nordområdene. Det krever selvsagt en bred tilnærming.
 
Det handler om bærekraftig vekst og utvikling i et generasjonsperspektiv. Vi skal bringe fram kunnskap, skape arenaer for å løse utfordringer, bygge framtidig velferd og godt naboskap over landegrensene. Det handler om kampen mot overfiske, og det handler om ressursutnyttelse.

I tidligere tider var fiskeriene det første man tenkte på når man snakket om næringsdrift knyttet til havet. Oljealderen har forandret dette bildet, og kanskje til noens irritasjon. Men – vi må også huske at petroleumsvirksomheten har gitt oss en økonomisk frihet nasjonen vår aldri før har hatt.

Å sikre sameksistens mellom brukerne av havet er det som er viktig nå. Enten man høster av fornybare ressurser, henter opp olje og gass eller bruker havet til transportvei, så må langsiktighet og hensynet til miljøet og til andre næringer prege det man gjør.

Forvaltningsplanen for Barentshavet og områdene utenfor Lofoten er en plan der for å balansere ulike interesser som bruker dette havområdet. Den skal sikre balansert samliv mellom petroleumsvirksomheten, den økende maritime transporten og utnyttelsen av marine ressurser.
Forvaltningsplanen legger til rette for at alle disse viktige næringene skal kunne utvikle seg videre – innenfor en bærekraftig ramme. De skal kunne leve side om side i Barentshavet.

Vi skal bruke havet, ikke forbruke det.

Med forankring av planen på høyeste politisk nivå – i Stortinget, er Norge et foregangsland når det gjelder å ta i bruk forpliktende, helhetlige forvaltningsplaner i marine områder.

Denne modellen skal vi ta med oss til andre deler av norske farvann – og arbeidet med forvaltningsplan for Norskehavet er godt i gang.

Der det er flere enn én interesse, kan konflikter forekomme, men jeg vil understreke at det som er avgjørende er at vi har systemer som fanger opp uenigheter, og bidrar til å styrke en fredelig sameksistens - blant annet ved å bruke arbeidsgrupper med deltakere både fra fiskeri- og petroleumssektoren – og nå også fra miljøsida.

Men for en fiskerinæring som tradisjonelt har vært alene på havet, er det ikke unaturlig at oljenæringa oppleves som en inntrenger. Fiskerinæringa og petroleumsnæringa har ulikt utgangspunkt. Det er derfor ingen grunn til å legge skjul på at det i noen saker vil kunne oppstå direkte uenighet.

Denne sommeren har det vært uheldige episoder med konflikter mellom fiskere og seismikkfartøy. Denne saken er det tatt tak i, og statssekretær Liv Monica Stubholt kommer tilbake til dette i sin innledning etterpå.

Sjøtransport og sjøsikkerhet

Økt petroleumsaktivitet i nordområdene føre også til økt sjøtransport. Regjeringa har som mål at en større del av godstrafikken skal bort fra landeveien og over på båt av hensyn til miljøet. Det er en viktig oppgave statlig oppgave å tilrettelegge for sjøtransporten gjennom å sørge for en god infrastruktur. Økt aktivitet til havs kan by på utfordringer for alle som ferdes på sjøen.

Myndighetene arbeider derfor både nasjonalt og internasjonalt for å øke sikkerheten på havet. Godt forebyggende sjøsikkerhetsarbeid og årvåkenhet fra den enkelte vil redusere risikoen for tragiske ulykker. Dette handler om seilingsleder, om ny teknologi og regelverk.

AIS-mottakere er et viktig verktøy som er etablert langs hele fastlandskysten. De fem trafikksentralene langs norskekysten kan derfor følge med på skipstrafikken, fra innerst i Oslofjorden til grensen mot Russland, helt ut til 30-50 nautiske mil fra kysten. EU har i sin tredje sjøsikkerhetspakke foreslått at AIS skal bli obligatorisk for fiskefartøy ned til 15 meter, og det er en diskusjon vi også må ta i Norge.

Men teknologi må fortsatt kombineres med årvåkenhet fra de som er om bord på fartøyene. I siste omgang er det kvaliteten på sjømannskapet som avgjør om det er trygt å ferdes på havet. Selv om fyrene er avbemannet, trenger vi fortsatt at noen følger med på skipstrafikken. Folk som ser, tenker og reagerer dersom noe uvanlig skulle skje.

Godt sjømannskap må fortsatt stå på dagsorden.

Her er rekruttering og opplæring helt sentralt. Flere av dere kjenner Stiftelsen Norsk Maritim Kompetanse som administrerer støtteordninger for å styrke opplæringa til sjøs. Det er viktig at godkjent opplæring på fiskefartøy skal likestilles og sees på som en naturlig del av den samlede maritime kompetansen.

Derfor har styret for Stiftelsen nå vedtatt at opplæring om bord på fiskebåter ned til 15 meter fra i høst også skal omfattes av ordninga, slik det var tidligere.

Forholdet til Russland

Det er et geografisk faktum at vi deler grense og fiskebestander med Russland. Naboskapet til Russland gir oss et skjebnefellesskap med mange muligheter og utfordringer. Vårt forhold til Russland er mangfoldig og spennende. Jeg kan i stikkordsform nevne:

• fiskeriforvaltning
• fiskeeksport og
• Shtokman.

- som alle er aktuelle tema nå.

Jeg har ikke tenkt å si noe om Shtokman, men vil dvele litt ved samarbeidet i fiskerikommisjonen og om fiskeeksporten.

I den felles fiskerikommisjon har vi i mer enn 30 år hatt et formalisert samarbeid, som alt i alt har tjent oss godt. Målt opp mot situasjonen mange andre steder i verden, kan dette samarbeidet karakterisere som unikt. Ingen annen stor torskestamme i verden er i så god forfatning, som den norsk-arktiske torsken.

Gjennom den norsk-russiske fiskerikommisjonen har vi over tid bygd opp et etablert forum. Her drøfter og avgjør vi viktige og vanskelige spørsmål. Kommisjonen har gjort en rekke vedtak for styrke arbeidet mot overfisket, og vi har arbeidet i flere underutvalg og arbeidsgrupper for å finne gode, felles kontrolltiltak.

Dette er arbeid som tar tid, men alle rapporter tyder på at vi beveger oss i riktig retning.

Reduksjonen i overfisket fikk direkte følge for størrelsen på enkelte fiskekvoter i Barentshavet til neste år. Den norsk-russiske fiskerikommisjonen vedtok at russiske og norske fiskere får en høyere kvote på torsk i 2008  enn det de ville fått dersom overfisket hadde fått fortsette i samme målestokk som før.

Når det gjelder vår fiskeeksport til Russland, har vi imidlertid utfordringer – som alle her er fullt klar over. Russland er blitt det største enkeltmarkedet for norsk sjømat, men er samtidig blitt det landet der vi de seneste årene har opplevd de største handelshindrene. Det startet med problemer for oppdrettsfisk i desember 2005, og vi har i snart 2 år arbeidet kontinuerlig med å utvikle en gjensidig forståelse og et samarbeid mellom Mattilsynet og den russiske veterinærtjenesten.

Etter importstoppen for fersk laks fra 1.1.2006 har den russiske veterinærtjenesten i fire omganger inspisert lakseslakterier. Pr. i dag er 13 slakterier godkjent av den russiske veterinærtjenesten og eksporten av oppdrettsfisk til Russland hittil i år ligger an til å bli høyere enn i 2005.

Sånn sett er konsekvensene av importregimet mindre enn vi kunne frykte i jula 2005. Regjeringas mål er imidlertid vi på sikt skal normalisere handelen med sjømat og sikre likebehandling av eksportbedriftene. 

Russland har i mange år forhandlet om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO), men inntil så skjer er de ikke bundet av WTOs prinsipper. Dette innebærer at det er russiske myndigheter som bestemmer vilkårene for markedsadgang. 

Tirsdag denne uken siden fikk vi beskjeden om at russiske veterinærmyndigheter fra 15. november bare vil tillate import av pelagisk fisk fra 7 anlegg. Disse 7 er blant de 12 anleggene som ble inspisert i månedsskiftet august/september i år.

Mange vil huske at det i september i fjor oppstod en situasjon der det var grunn til å frykte importrestriksjoner for pelagisk fisk, men dette ble forhindret i et møte Mattilsynet hadde med russerne. Mattilsynet og russisk veterinærtjeneste har hatt tett kontakt i det siste året – nettopp for å unngå situasjoner som den vi nå er oppe i. Også mellom myndighetene og næringa har kontakten vært hyppig og dialogen god. Jeg har vært opptatt av å sikre at vi er samsnakket og opptrer enhetlig, og det legger jeg stor vekt på også i fortsettelsen.

Det som vi hadde grunn til å forvente nå, var en tilbakemelding på om det enkelte av anleggene som var inspisert, var godkjent eller ikke. Beskjeden som kom, overrasket oss alle, mildt sagt.

En beslutning om stans i importen fra alle andre enn de godkjente anleggene var det ikke gitt noen som helst signaler om fra russisk side. Det store flertallet av anleggene er jo ennå ikke er inspiserte.

Så sent som i september i år var Mattilsynet og den russiske veterinærtjenesten enige om at det ikke er hensiktsmessig å endre det eksisterende regimet for eksport av pelagisk fisk mellom Norge og Russland. Noe som også framgår av protokollen fra møtet.

Fra vi fikk bekjeden fra Russland tirsdag, har vi hatt tett kontakt med næringsorganisasjonene – og arbeidet parallelt langs to spor:

• å få avklart om dette kan være basert på en misforståelse;
• å forberede oss på at det kan bli en helt ny situasjon for pelagisk eksport til Russland.

På tirsdag sendte Mattilsynet brev til den russiske veterinærtjenesten for å avklare om veterinærtjenesten faktisk vil gjennomføre importstansen – på tross av at det var enighet om det motsatte i St. Petersburg i september.

Onsdag innkalte Utenriksdepartementet den russiske ambassadøren og tok saken opp med ham. Og i går ble saken tatt opp fra norsk side på et møte i Moskva i det russiske Utenriksdepartementet.

Og nå har vi altså fått avklart at restriksjonene er utsatt en måned, at flere russiske inspektører snarlig vil bli sendt til Norge, og at man fra russisk side ikke har til hensikt å redusere kvantumet av sild og makrell som eksporteres fra Norge til Russland.

Det er viktig for norsk pelagisk næring som er avhengige av det russiske markedet. Samtidig er det også slik at russiske konsumenter og russisk bearbeidingsindustri i stor grad baserer seg på sild fra Norge. De 7 godkjente bedriftene vil ikke være i stand til å forsyne det russiske markedet, ikke med sild – og i alle fall ikke med makrell.

Saka vil selvsagt bli fulgt aktivt opp overfor russiske myndigheter i dagene og eventuelt ukene som kommer, med sikte på at saka får en løsning, til beste for både Norge og Russland.

Neste års reguleringer

Så over til de mer årlige ritualene.

På vanlig vis vil reguleringene bli fastsatt etter reguleringsmøtet i slutten av november. For at alle høringsinstanser skal få mer tid til å vurdere saken, kjenner dere sikkert til at Fiskeridirektoratet i år forut for dette reguleringsmøtet, har sendt spørsmål på høring.

Vi håper at dette skal gjøre debattene på reguleringsmøtet mer fokuserte. Målet er også å bidra til større åpenhet og inkludere deltakere fra flere parter enn ”den indre kjerne”. Vi lever i et samfunn med store krav til åpenhet og ryddige demokratiske prosesser.
Vi ønsker å inkludere flest mulig i denne debatten.

I neste års reguleringer skal vi også iverksette noen av tiltakene i ferskfiskstrategien. Målet med denne strategien er å utnytte vårt store fortrinn – nærhet til både råstoff og marked. Jeg er sikker på at vi gjennom ferskfiskstrategien skal klare å øke verdiskapinga, blant annet gjennom levendefangst og bifangstkvoter.

Når jeg er til stede på et landsmøte i Norges Fiskarlag, kan jeg ikke la være å nevne strukturspørsmålet.

Jeg vil likevel fatte meg i korthet. I juni stilte Stortinget seg bak Regjeringas forslag i stortingsmelding 21, og få dager etterpå var det nye regelverket på plass.

Regjeringa har vært opptatt av å finne fram til en strukturpolitikk som er en balansert og fornuftig videreføring av den linja det var tverrpolitisk enighet om fram til 2003. Det er mange hensyn som må avveies, men vi har hatt som intensjon å ivareta både de bedriftsøkonomiske og de samfunnspolitiske hensynene.

Jeg legger merke til at enkelte problemstillinger fortsatt diskuteres – som senket kvotetak og den nedre lengdegrensen på 11 meters hjemmelslengde.

La meg derfor gjenta holdninga til Regjeringa:

Vi legger i større grad enn den forrige Regjeringa vekt på den samfunnsbetydninga fiskerinæringa har.  Ikke minst de samfunnsmessige virkningene av strukturordningene. Lavere kvotetak, og den nedre grensen på 11 meter, skal nettopp begrense graden av strukturering – av hensyn til kystflåtens betydning for mange små lokalsamfunn langs kysten.

Jeg vil også koble dette til en annen problemstilling: Torskefokus.

Enkelte går utelukkende på de best betalte fiskeriene. Og ønsker derfor høyere kvotetak enn de som nå er fastsatt.

Jeg mener at vi må kunne kreve  at de som har fått muligheten til å høste av fellesskapets ressurser også tar seg bryet med å utnytte kvotene av for eksempel hyse og sei.

Torsk skal ikke – og kan ikke – være det eneste som driften er basert på. De fleste fiskeriene er nå lukket, og vi snakker om å ha adgang til å delta i en eksklusiv gruppe. Med denne adgangen følger det da et ansvar på vegne av samfunnet for å bringe på land den rikdommen havet gir.

Både fra forvaltningas side, fra gode krefter i organisasjonene og fra enkeltpersoners side, har man rettet oppmerksomheten mot andre fiskeslag – ikke bare sei og hyse, men også den mindre kjente LUR-fisken. LUR – Lite Utnyttede Ressurser – handler om det store uutnyttede potensialet vi har langs kysten.

Våre hovedfiskerier kan ikke basere seg på kvantumsvekst, men på kvalitet og det å få mer igjen per kilo fisk. Derfor har vi etablert marint statlig investeringsfond og ferskfiskstrategi med høyere kvote til som leverer levende fangst. Særlig kystflåten må søke etter et bredere driftsgrunnlag. Bredere driftsgrunnlag gjelder i de ressursene vi hittil ikke har utnyttet, i de ressursene vi bare sporadisk har utnyttet, og i de kjente fiskeslagene som nå ser ut til å bli dårligere utnyttet enn tidligere.

Firdaposten skrev 23. oktober om tre unge fiskere som tenker utradisjonelt og fisker på alternative fiskeslag. De understreker nettopp at det er gode penger å tjene på å fiske på andre fiskeslag enn torsk.

Vi kan ikke stille oss slik at vi får en kystflåte som er strukturert utelukkende ut fra hva som er hensiktsmessig i forhold til å fiske torsk.

Vi er opptatt av fiskerinæringas rolle for lokalsamfunnene. Vi ønsker å styrke båndene mellom livet på kysten og aktiviteten om bord på og rundt fiskebåten.

Det er den nære koblinga mellom fiskeren, fiskekjøperen, skipsbyggeren, utstyrsprodusenten som har båret frem en konkurransedyktig og svært kompetent næring.

Ressursene i havet har skapt grunnlag for bosetting, næringsaktivitet og liv og røre i små og store kystsamfunn. Vi må stelle oss slik at dette også blir framtida: lys i husan, penger i lomma og at det fortsatt finnes både små og store steder langs kysten der folk kan leve godt.

Regjeringa er opptatt av dette. I tillegg til den klassiske fiskeripolitikken arbeider vi med omstillingstiltak i berørte kommuner, styrking av det marine verdiskapingsprogrammet og de regionalpolitiske virkemidlene. Vi har en offensiv nordområdesatsing, en ferskfiskstrategi og en strategi for en konkurransedyktig havbruksnæring.

Og vi har en handlingsplan på høring for økt kvinneandel i marin sektor. Kvinner inn – og opp - i marin sektor er bra for verdiskaping og næringsutvikling i distriktene. Dessuten er det et viktig demokratisk prinsipp. Likestilling er viktig, ikke bare for kvinner og menn som individer, men for samfunnet som helhet. Dette handler også om fordeling.

Fiskeressursene har vært, og skal fortsette å være en av bærebjelkene for utviklinga av livet på kysten.

Derfor skal vi regulere slik at det gir lønnsomhet for den enkelte. Vi skal regulere slik at fellesskapets ressurser blir høstet på en ansvarlig og bærekraftig måte. Og vi skal regulere slik at samfunnet – fellesskapet – får nytte og glede av ressursene.

”Struktureringa legger kysten øde”, sier noen. Andre lager underskriftslister og havneblokader i protest mot for lave kvotetak. Ærlig talt: Det er ikke helt uten grunn dersom noen avislesere har vanskelig for å se hva som er sannheten.

Og uansett hva man måtte mene at sannheten er, så er det iallfall slik at Stortinget har trukket konklusjonene i forhold til hva kvotetak og metergrenser skal være. Vi har fortsatt noe oppfølging igjen i etterkant av Stortingets behandling av strukturpolitikken, som for eksempel eierskapsbegrensinger og diskusjonen om hvor mye kvantum båtene mellom 10 og 11 meter skal ha med seg når de flytter fra en gruppe til en annen  - men de store linjene er lagt.

Hvilket leder meg over til siste tema i denne innledninga: Ressursfordeling.

Ressursfordeling står på dagsorden til landsmøtet i morgen, og jeg skal ikke begi meg ut på å kommentere vedtak som ennå ikke er fattet.

I strukturmeldinga slo regjeringa fast at hovedtrekkene i ressursfordelinga ligger fast. Jeg mener likevel det er politisk rom for justeringer så lenge det ligger skikkelige prosesser til grunn, og så lenge de er forankret i næringene og på kysten.

Jeg vil derfor lytte til de rådene jeg får fra dere, og deretter ta stilling til saken.

Til slutt:

Vi – Norges fiskarlag og jeg som fiskeri- og kystminister – har hatt våre uoverensstemmelser.

Likevel – vi har samme mål: En god utvikling for fiskerinæringa. At fiskerinæringa også i framtida skal være med på å gi folk muligheten til å velge et liv på kysten. Jeg ser fram til det videre samarbeidet med dere, og til fortsatt engasjerte diskusjoner både her på årsmøtet og i etterkant av det.

Takk for oppmerksomheten.