Sameksistens olje – fisk, er det mulig?

Harstad 30. august 2007

Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen

Kjære alle sammen!

Tusen takk for å komme på PETRO også i år. For to år siden var jeg her som fylkesordfører i Finnmark. Da var jeg opptatt av at fylket mitt og landsdelen vår skulle ta del i den videre utviklinga av petroleumsvirksomheta. Og som fylkesordfører var jeg også opptatt av at spørsmålet om petroleum og fisk - petroleum og miljø – ikke er et spørsmål om enten/eller, men både – og. Og jeg har ikke skifta mening siden da. 

To år er gått siden forrige PETRO, og det er en anledning til å gjøre opp status for det som har skjedd i denne perioden. For to år siden var det mange av dere som satt i denne salen som var spente på hvordan en eventuell rødgrønn regjering ville lande forvaltningsplanen for Barentshavet. Jeg tror de fleste synes at resultatet ikke blei så verst, uansett om man har sitt ståsted i petroleumsnæringa eller i fiskerinæringa. Og for folk i nord mener jeg at forvaltningsplanen gir god grunn til optimisme for framtida. 

Utgangspunktet for de debattene som pågikk forut for forvaltningsplanen er at Norge har vunnet i naturens lotto opptil flere ganger. For Nord-Norges del er fiskeressursene selve årsaken til at det bor folk langs kysten. Uten fisken i havet hadde det vært mange færre stedsnavn på norgeskartet. I de senere år har også oppdrettsnæringa gitt kystsamfunnene ekstra bein å stå på. Fisk fra rent hav er et naturgitt fortrinn vi ikke skal sløse bort! 

Fiskerinæringa er i all hovedsak basert på eksport. De internasjonale markedene betaler godt for fisk av god kvalitet, og vi må kunne garantere kvaliteten på en troverdig måte. Men markedet er sensitivt og et godt omdømme kan rives vekk på kort tid. Begrepet ”kvalitet” er en ferskvare på lik linje som fersk sjømat. Og må behandles godt.

Verdien av den norske fiskeeksporten var på godt over 30 milliarder i 2006. Eksportverdien veksler mellom å rangere som nummer to eller tre etter verdien av olje- og gasseksporten. For oljefolket kan kanskje 30 milliarder virke puslete. Men næringas betydning kan ikke måles i tall. Dette handler om små og store bedrifter, distriktsbosetting, kystkultur og det materielle grunnlaget for den samiske kulturen, for å nevne noe. Fiskerinæringa er noe som skjer langt ute i Barentshavet og lengst inne i fjorder og bukter. Og slik skal det være også for de generasjonene som kommer etter oss. 

Samtidig har vi i de siste tiårene sett at fiskerinæringa alene ikke kan sikre bosetting og aktivitet og lys i husan. En stor andel av de kommunene som har hatt størst fraflytting er kystkommuner. Det er ikke sunt for noe lokalsamfunn å ha bare ett bein å stå på næringsmessig. I fiskerinæringa er man vant til at det veksler mellom gode og dårlige tider.   

Vi må redusere risikoen for at kystsamfunn bukker under fordi man ikke tåler sju magre fiskeriår på rad. Dessuten må ungdom ha ulike jobber og bransjer å velge mellom hvis de skal velge Harstad eller Hammerfest foran Oslo, London og New York. 

Olje og fisk

I forvaltningsplanen for Barentshavet og områdene utenfor Lofoten slo vi fast at skulle ta sterke miljøhensyn, samtidig som planen la til rette for framtidig verdiskaping og næringsutvikling. Norges velstand er i stor grad bygd på det som finnes i havet, både i form av energiressurser, marine ressurser og bruken av sjøen som transportåre. Også i framtida skal vi bygge verdier med utgangspunkt i havet, og i næringer som petroleum, fiskeri og skipsfart. Forvaltningsplanen legger til rette for at disse viktige næringene skal kunne utvikle seg videre og leve side om side i Barentshavet. Jeg er sikker på at det kommer til å gå bra, og vi har jo allerede en del erfaring på området fra før. 

Petroleumsindustrien har vært aktiv på norsk sokkel i snart 40 år, i områder hvor fiskeriene nærmest har fått råde grunnen alene i et tusens års perspektiv. At det til tider har vært konflikter skal det ikke legges skjul på, men med dialog og respekt for hverandres interesser har man som oftest funnet akseptable løsninger. Jeg mener det må være riktig å hevde at Norge er et foregangsland når det gjelder sameksistens mellom disse to viktige næringene. 

Det er et samarbeid som altså begynte på 1960-tallet. I den første Stortingsmeldingen som drøftet norsk petroleumsvirksomhet i et samfunnsperspektiv, St. meld. nr. 25 (1973 – 1974) Om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn, var et av kapitlene viet livet i havet. Stortingsmeldingen pekte ikke bare på de rene fysiske hindringene fra oljeaktivitetene, men i like stor grad hensynet til det marine miljø og indirekte effekter på fiskeriene. Med andre ord hadde man allerede da en økosystembasert tilnærming. 

Fra starten av det norske oljeeventyret har vi i Norge hatt internasjonalt anerkjent marin miljøfaglig kompetanse. Fordi fiskeriene er en så viktig næring for Norge, og fordi det fantes solid fagkompetanse på det marine miljø og fiskebestandene, så ble fiskeriforvaltningens råd tatt hensyn til i oppbyggingen av norsk petroleumsaktivitet. 

Og det har vi også gjort i forvaltningsplanen. Mange har hevdet at vi vet veldig lite om Barentshavet, men her vil jeg si at dette området sannsynligvis er det havområdet vi har mest kunnskap om. 

Økosystemet er forsket på og overvåket i en lang rekke år gjennom internasjonale forskningsprogram, det er gjennomført en mengde utredninger knyttet til mulige konsekvenser av oljeaktivitet både før åpningen i 1989 og i forbindelse med forvaltningsplanarbeidet. I tillegg har det lange og nære samarbeidet mellom Havforskningsinstituttet og havforskningsinstituttet PINRO i Murmansk brakt fram mye kunnskap om det marine miljøet og de levende marine ressursene i Barentshavet.  

Når det gjelder Barentshavet, så har havforskerne rådet til at dette området kan åpnes for petroleumsvirksomhet under den absolutte forutsetning at det skal være null fysiske utslipp ved normal drift. det rådet har regjeringa som kjent fulgt, og kravet til nullutslipp er kanskje det viktigste grepet i planen i forhold til å forebygge konflikter mellom fiskeri- og petroleumsvirksomhet. 

Når det gjelder området utenfor Lofoten til Tromsøflaket, er dette et område som anses som ett av de aller viktigste langs norskekysten i miljø- og ressurssammenheng. Bunn- og strømforhold gjør at fiskeegg og larver konsentreres her både i tid og rom. Det fører til at disse mest sårbare stadiene vil være mer utsatt for ytre påvirkning enn i områder der produksjonen er spredd over et større område. I dette strømsystemet vandrer også den gytemodne fisken tilbake til gyteområdene.  

Havforskerne har ikke anbefalt å åpne dette området for petroleumsvirksomhet nå. Det er som kjent et råd regjeringen har fulgt. Så her har vi samtidig satt i gang kartlegging av sjøfugl, havbunn og geologi i områdene Nordland VII og Troms II, og områdene vil bli vurdert på nytt igjen i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen i 2010. 

Det er viktig at vi har systemer som skal opp konflikter og tilrettelegge for sameksistens. For eksempel la en gruppe med deltakere fra fiskerinæringen, - forskningen og – forvaltningen og fra petroleumsnæringen og – forvaltningen i 2003 fram en rapport om sameksistens mellom olje og fisk i Barentshavet og utenfor Lofoten. det var her forslaget om null utslipp fra petroleumsaktivitet ble lansert, og her kom forslag om områder som skulle åpnes og holdes fri for petroleumsvirksomhet. Dette var et viktig grunnlag for forvaltningsplanen. 

En ny sameksistensgruppe for olje/fisk/miljø, der også representanter for miljømyndighetene er med, arbeider nå med en gjennomgang av petroleumsvirksomheten i Norskehavet og Nordsjøen. 

De to næringene har ulikt utgangspunkt, og av og til er det også direkte uenigheter. Da er det viktig med dialog. Frustrasjonen hos fiskerne knyttet til sommerens seismikkskyting bør man ta lærdom av. Det er bedre å si noe en gang for mye enn å føle at de er utelatt. Nå er det jo slik at Stortinget har bestemt at det skal gjøres seismiske undersøkelser på Nordland VII og Troms II, og da må Oljedirektoratet sørge for at det blir gjort. Jeg regner med at neste års samling vil skje etter nære diskusjoner med blant annet fiskerinæringa for å finne et tidspunkt som skaper minst konflikt. 

De store mulighetene for petroleumsindustrien, får ringvirkninger også for sjøtransporten. Forekomstene i det russiske Shtockman-feltet, og framtidig utvinning av egne felt, vil medføre økning i sjøtransporten. Men også uten disse utbyggingene, er det forventet en kraftig økning i sjøtransport av olje og gass fra Russland og langs deler av vår kyst.  Transportøkningen vil gi oss utfordringer i forhold til logistikk og infrastruktur, men ikke minst fordrer det at vi får til gode løsninger for sjøsikkerhet og beredskap.  

Uavhengig av om scenariene for Barentshavet går i oppfyllelse, viser prognosene at våre kyststrekninger vil oppleve gradvis økende skipstrafikk. Transport av petroleumsprodukter vil utgjøre en stor del av skipstrafikken, og det er kysten utenfor Troms og Finnmark som vil oppleve den største økningen. 

Risiko for skipsulykker og utfordringene fra økt petroleumsvirksomhet må møtes gjennom forebyggende arbeid, beredskap og tettere internasjonalt samarbeid. Vi legger mest vekt på det forebyggende arbeidet. 

Det ble opprettet en ny trafikksentral i Vardø 1. januar 2007 som blant annet ved hjelp av AIS kan føre kontroll med skipstrafikken langs kysten i nord, og vi har fått på plass seilingsleder for skip som flytter denne trafikken lenger ut fra kysten i nord, og vi har fått på plass seilingsleder for skip som flytter denne trafikken lenger ut fra kysten op strekningen mellom Vardø og Røst. Dette er tiltak som legger til rette for sameksistens også med skipsfartsnæringa. 

Regjeringen vil fortsette å bidra til at Norge skal være en troverdig, ansvarlig og miljøbevisst produsent av både olje og fisk. Gjennom strenge krav til både skipsfart og oljevirksomhet sørger vi for at disse næringene kan operere side om side. 

Forvaltningsplanen er et viktig rammeverk for miljø og næringsutvikling i nord. Men det betyr ikke at jobben er gjort. Regjeringas nordområdesatsing handler om å ta i bruk mulighetene her til det beste for nasjon og befolkningen i Nord-Norge, og nordområdesatsinga vår handler om å finne løsninger på en del av de utfordringene som finnes her, enten vi snakker om fraflytting eller miljø. Regjeringas målsetting i nordområdestrategien er å skape bærekraftig vekst og utvikling. I mitt hode er det oversatt med at her skal det skje! 

Her skal Norge møte naboer og alliansepartnere for å diskutere framtida; her skal ulike kulturer møtes og berike hverandre; her skal det skapes spennende arbeidsplasser for ungdommene våre; her sal vi bygge framtidig velferd for landet. 

Petroleum og fisk er sentrale byggeklosser i norsk nordområdesatsing. Hammerfest er et eksempel på det. Men for å få ting til å skje, må vi også gjøre andre ting. Vi må ha mer enn to egg i kurven. Vi må ha økt internasjonalt samarbeid om ressursutnyttelse, målrettede og helhetlige satsinger på viktige politikkområder som energi, miljø og utdanning og forskning.

Nordområdepolitikken har stor betydning både lokalt, regionalt og globalt. Dette er ikke noe vi får til med lovnader og fine ord. En systematisk satsing over tid vil gi synlige resultater. 

I løpet av den tiden Stoltenbergregjeringen har sittet, har vi økt bevilgningene med over en halv milliard kroner til reine nordområdetiltak, i stor grad penger til kartlegging, kunnskapsinnhenting og oppfølging av forvaltningsplanen for Barentshavet. Dette er viktig, men for at disse pengene skal få maksimal effekt, er vi avhengige av å se den reine nordområdesatsinga i sammenheng med andre politikkområder. 

De ekstra milliardene vi har løfta inn i kommuneøkonomien, kommer hele landet til gode, men er samtidig et viktig verkstøy for å nå målet om at nordområdesatsinga skal komme befolkningen i den nordnorske landsdelen til gode. I kommuner som sliter med fraflytting og arbeidsledighet, som i en del av kystkommunene i Finnmark, står kommunen for mer stabile arbeidsplasser og er gjerne den aktøren som må ta initiativ til ny utvikling – ikke minst for å være posisjonert for ny petroleumsaktivitet. Da er mer penger i kommunekassa særdeles kjærkomne. Regjeringa har dessuten bevilga mer penger til Innovasjon Norge og gitt fylkeskommunene mer i regionale utviklingsmidler. Kommunemilliardene gir kommunene og fylkeskommunene mulighet til å fylle rollen som samfunnsutviklere. For fylkeskommunene dreier det seg om partnerskap, møteplasser, grenseoverskridende prosjekter, videregående opplæring. For kommunene gjelder det arealplanlegging, investeringer i fysiske infrastrukturer og kulturliv, barnehager og skoler – alt som gjør det attraktivt å bosette seg i Hammerfest eller Harstad. Da ligger det også i bunnen en forventning om at både oljeselskaper og leverandører faktisk etablerer virksomhet i nord, og ikke bare legger til rette for pendling. 

Økt aktivitet i havet må finnes igjen som økt aktivitet på land – i nord. I tillegg til at miljøkravene overholdes, er dette svært viktig for å sikre næringas legitimitet i landsdelen på lengre sikt. 

Vi har doblet den nasjonale reiselivssatsinga og bevilga en kvart milliard til bredbåndssatsing. Dette har vi kunnet gjøre fordi vi sier nei til skatteletter og fordi vil satse spesielt på næringer der vi har fortrinn. Vi vil dessuten ha et sterkt regionalt folkevalgt nivå. Ikke minst i en nordområdestrategi er det viktig, fordi fylkeskommunene har vært og er offensive og erfarne partnere i barentssamarbeidet. 

Kampen mot overfisket i Barentshavet er en sentral del av nordområdestrategien, fordi den største trusselen mot en god fiskeriforvaltning i dag ikke er petroleumsvirksomhet, men det ulovlige fisket. Fra dag én har regjeringa arbeidet med strengere regelverk, mer penger til kontroll og internasjonale avtaler for å bekjempe ressursranet. Fiskeridirektoratets anslag viser en reduksjon av overfisket på 23 prosent i torskefisket og 55 prosent i hysefisket i fjor.  

Arbeidet vårt gir resultater, og det viser at det nytter å gjøre noe for å sikre bærekraftige bestander, kvoter og bedre priser til fiskerne, og dermed bosetting og sysselsetting langs kysten. 

Nordområdene er blitt en arena for Norges dialog med omverdenen. Denne uka har utenriksministeren nok en gang hatt en kollega på besøk i Tromsø. Nord-Norge og Svalbard har ikke minst blitt et sted der man diskuterer hvordan man skal møte vår tids store utfordring, nemlig klimaproblemet. 

Klimatrusselen er alvorlig. Den er menneskeskapt og reell. Dette er kort oppsummert hovedkonklusjonene i FNs klimapanels fjerde klimarapport. Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren har økt betydelig siden den industrielle revolusjonen. Konsentrasjonen av CO2, som jo er den viktigste klimagassen, har økt med 35 prosent. I flere tusen år og helt fram til den industrielle revolusjonen var konsentrasjonen av CO2 ganske stabil, slik at endringen en nå har sett, er dramatisk. økningen i CO2-konsentrasjonen skyldes først og fremst forbrenning av olje, kull og gass. Som et av verdens rikeste land, og som et av de landene som har bygd opp velstand nettopp på grunn av olje og gass, så har vi også en forpliktelse til å være et foregangsland innenfor klimapolitikken. 

Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken i tråd med de tre klimamålene som er presentert i regjeringens klimamelding, nemlig at vi: Skal overoppfylle Kyoto ved at Norge skal skjerpe sine Kyotoforpliktelser fram til 2012 med 10 prosent. Fram til 2020 påtar vi oss en forpliktelse om å kutte utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp.

Innen 2050 skal vi bli ”karbonøytrale”. Det betyr at for hvert eneste tonn klimagasser som slippes ut, skal det sørges for tilsvarende lavere utslipp et annet sted. Dermed blir summen av utslipp null. 

Klimaproblemet må løses i et internasjonalt fellesskap, og derfor vil Norge være en pådriver i arbeidet for en mer omfattende klimaavtale etter Kyoto-perioden der vi må ha med både USA. Brasil, India og Kina. 

Etter at Arbeiderpartiet og regjeringa vedtok disse ambisiøse målene har det oppstått en debatt om hvor mye vi skal kutte hjemme, og hvor mye vi skal kutte i andre land. Dette er ikke et spørsmål om enten-eller, men om både-og. Vi skal gjøre mye ute, men vi skal selvsagt ta vår andel her hjemme. 

Norge var tidlig ute med konkrete tiltak i klimapolitikken. Utslippene av klimagasser er ca 10 mill. tonn lavere i dag enn de ville vært uten CO2-avgiften og alle de andre tilakene som er blitt satt i verk i Norge allerede, og som mange av dere sikkert kjenner godt. Mange nye tiltak vil bli utløst gjennom kvotesystemet. I tillegg skal regjeringen fortsette den sterke satsingen på kollektivtransport, CO2 rensing av Mongstad-prosjektet og fornybar energi. Mongstadprosjektet og fornybarsatsinga vil føre til kutt hjemme, men vil også bidra til at vi utvikler miljøteknologi som kan eksporteres til land som for eksempel Kina og India der det ikke renses spesielt mye i dag. Jeg mener det går an å forene god klimapolitikk, god industripolitikk og god solidaritetspolitikk. 

Vi skal bidra aktivt til utslippskutt i andre land. Det er flere argumenter for dette:

• Vi får større utslippskutt fordi vi kan kutte mer klimagasser og få større effekt av pengene – i noen tilfeller vil vi kunne kutte opptil 10 ganger så mye ute enn hvis vi brukte de samme pengene i Norge.
• Vi får en miljøbonus: Også utslipp av andre forurensende kilder reduseres (svovel, sot med mer)
• Vi bidrar til å redusere fattigdom fordi vi overfører kapital og utvikler teknologi for utviklingsland. 

Nå er det kanskje noen som lurer på hva klima og Kyoto har å gjøre med sameksistens mellom olje og fisk. Vel, skal det være en fiskerinæring å ha sameksistens med, så må vi ha en politikk som stabiliserer temperaturen på kloden. Konsekvensene av en ytterligere temperaturøkning er uoverskuelig – hvis golfstrømmen endrer kurs eller torsken gyter andre steder enn i Lofoten så får det fatale virkninger for oss som bor langs kysten. Også petroleumsvirksomheten i Barentshavet vil bli påvirket av mer ekstremvær. Så her må alle ta i et tak.  Jeg er optimist. Jeg mener vi kan drive næringsvirksomhet i nordlige havområder og samtidig ta vare på miljøet. Og at vi kan løse klimaproblemet hvis vi vil – og det vil regjeringen. 

Takk for oppmerksomheten!