Er det plass til alle på havet og langs kysten?

Gjensidiges frokostseminar 14. august 2008

God morgen og velbekomme!

Havet og kysten er og har alltid vært viktig for Norge - og vi har vært vant til at det er plass nok for alle. Hva gjør vi når flere og flere ønsker plass - blir det da plass nok til alle?

Vi har høstet av havets rikdommer så lenge det har bodd folk langs kysten vår. Det var på grunn av fisken i havet folk bosatte seg langs kysten. Sikkert er det også at vi skal fortsette å høste av havet i all framtid.

I tillegg binder havet oss sammen. Sjøveien har alltid vært viktig, selv om vei og jernbane ofte får større oppmerksomhet i media. Sjøtransport og havner er en viktig del av transportpolitikken. For å få mer gods over på båt tilrettelegger vi for at havner rustes opp slik at også overgangen mellom transportmidlene blir enklere og mer effektiv.

Det er etter hvert blitt mange og kryssende interesser som gjør seg gjeldende ved bruken av havet og kystsonen – mellom ulike brukergrupper og mellom brukergrupper og verneinteresser.

Eksempler på kryssende interesser kan være forholdet mellom fiskeri- og petroleumsvirksomhet/seismikk, forslagene til ny aktivitet med vindmøller til havs – eller for eks. ulike fritidsaktiviteter i forhold til fiskeri- og havbruksvirksomhet i kystsonen.

God samordning og avveining mellom de ulike arealinteressene er helt grunnleggende – både ute på havet og langs kysten – og er noe som opptar meg. I kystsonen er kommunene hovedaktøren med ansvaret for kystsoneplanlegging  – mens lenger ut blir arbeidet med forvaltningsplaner viktige.
I Soria Moria-erklæringa og i en rekke dokumenter fra regjeringa understreker vi betydningen av samordnet innsats på tvers av politikkområder og sektorinteresser. Dette er et grunnleggende prinsipp for regjeringas virksomhet. Nødvendigheten og betydningen av en helhetlig tilnærming kommer klart til syne både når det gjelder forvaltning av kystsonen og av våre havområder. Når stadig flere formål og hensyn skal ivaretas, må vi både tenke og handle helhetlig.

Miljøhensyn og langsiktig bærekraftig forvaltning skal være både utgangspunktet og resultatet.

Selv om situasjonen i kystsonen er ganske annerledes enn ute i havet – og problemstillingene i stor grad er forskjellige – blir de grunnleggende kravene til prosess og medvirkning uansett viktig!

Helhetlig forvaltning av kystsonen

Gjennom mange år har vi sett en økning i bruken av kystsonen – og utfordringa har lenge vært hvordan sikre fiskeri- og havbruksnæringa tilstrekkelig tilgang til egnede areal? Og at videre vekst innen fiskeri- og havbruksnæringa skjer med minst mulig konflikter med andre interesser i kystsonen.

I kystsonen er areal en ressurs som må disponeres med utgangspunkt i langsiktige og bærekraftige strategier, og på en måte som legger et best mulig grunnlag for vekst og verdiskaping både lokalt og nasjonalt.
 
Både miljøorganisasjoner, forbruker- og næringsinteresser, lokalpolitikere, ungdomsorganisasjoner og andre interesseorganisasjoner forlanger å bli hørt når viktige strategier legges for fremtidig utnyttelse av våre marine ressurser og når viktige premisser legges for utviklingen av kysten.

Jeg er glad for å se et stadig bredere engasjement innenfor disse viktige politikkområdene. Det understreker også betydningen av at vi legger til rette for et åpent og gjennomsiktig samfunn der flest mulig av de som berøres skal bli hørt og tatt på alvor.

Fritidsfiske og rekreasjon vs yrkesfiske

Fiske som rekreasjons- og sportsaktivitet og fiske til eget forbruk er en viktig del av norsk kystkultur. I dag begrenses dette fisket ved regler for hvilke og hvor mye redskaper fritidsfiskeren kan benytte. I tillegg er det satt en maksimal grense for hvor mye torsk som kan omsettes.

Regjeringa er opptatt av å opprettholde denne allemannsretten. For å styrke denne og lage et klarere skille mot fiske som næringsaktivitet, er det derfor i den nye havressursloven innført regler om at fritidsfiskere kan omsette fangst for inntil 50 000 kroner årlig – som er grensen for når momsplikten slår inn.

Reiseliv – fisketurisme

Kysten er et av de viktigste trekkplaster vi har når vi skal motivere turister til å besøke landet vårt. Jeg ønsker å bidra til å gjøre kystbasert reiseliv enda mer attraktivt enn det er i dag, og departementet har nylig utarbeidet en strategi for kystbasert reiseliv. Vi ser at dette også kan gi fiskeri- og havbruksnæringens egen verdiskaping et betydelig løft.

Førstehåndsverdien av årets Lofotfiske endte på 556 millioner kroner. Samtidig vet vi at reiselivsnæringen i Lofoten genererer en samlet verdiskaping som er større enn dette. De to næringer er tett sammenvevd. Lofoten uten et aktivt fiskemiljø vil ikke være like attraktivt som reisemål. De opplevelser og den ekthet turistene søker ligger nettopp i kombinasjonen mellom aktiv næringsutøvelse og storslagen natur.

Tradisjonelt har bruken av kystsonen vært preget av flerbruk, av virksomhet som ikke legger føringer på andres bruk av området – som for eks fiske eller sjøverts ferdsel. Oppdrettsanlegg bryter imidlertid med dette i og med at når anleggene først ligger der – må de ansees som relativt permanente – inntil de blir flyttet.

Oppdrettsanlegg

Etablering av oppdrettsanlegg skaper derfor ofte et lokalt engasjement, med argumenter både for og imot etablering.

De spenninger som kan oppstå mellom ulike interesser kan ofte reduseres gjennom gode kystsoneplaner og tilknyttede prosesserer hvor ulike interesser høres og veies mot hverandre. Dette kan også bidra til å gi den enkelte virksomhet større legitimitet.

For tiden vurderes det hvorvidt vertskommuner som stiller areal til rådighet for havbruksnæring skal få anledning til å innkreve betaling for bruken av det aktuelle arealet. Regjeringa vil komme med sitt forslag i saken i forbindelse med statsbudsjettet for 2009.
 
Kommunal kystsoneplanlegging
Kommunenes kystsoneplanlegging er det viktige verktøyet for en mer helhetlig gjennomgang av kommunenes sjøareal – og for å kunne avveie de ulike interessene.

Det er kommunene som fatter rettslig bindende vedtak om arealbruken i kommunene basert på planprosesser etter plan- og bygningsloven. Det er derfor svært viktig at kommunene (og fylkene) legger opp til et nært samarbeid med de forskjellige sektorene, og bruker arealplanprosessene til å samordne og prioritere mellom kryssende interesser.

Ved årsskiftet 2006/ 2007 hadde hele 87 % av norske kystkommuner laget arealplan for kystsonen.  Dette er bra! Det er viktig at vi alle er aktive i planprosessene.

Havet – sameksistens?

Norge har gjennom de siste førti år hentet store rikdommer fra dypet under havbunnen. Oljen og gassen har gitt oss muligheter som tidligere generasjoner ikke en gang kunne drømme om – samtidig som det også har gitt oss utfordringer i hvordan balansere den nye virksomheten med eksisterende virksomhet.

Fra de første tankene om petroleumsaktivitet ble formulert en gang på 1960-tallet har forholdet til de levende ressursene i havet, det marine miljø og fiskeriene vært sentrale premisser i utformingen av oljepolitikken.
 
Vår vel utbygde fiskeriforvaltning som blant annet bygger på:
• vitenskapelige dokumentert kunnskap om livet i havet
• og hva som kan påvirke de biologiske prosessene
• og dermed høstingspotensialet,
• er forutsetningen for å kunne bidra med tyngde i beslutningsprosessene.

I denne forbindelse er det også fristende å nevne at fokus på det marine miljø og de levende marine ressursene har vært sentrale i norsk politikk lenge før Norge fikk en egen miljøforvaltning og lenge før det var en miljøbevegelse som fattet interesse for havet.

Fiskerimyndighetene har alltid vært, og er selvfølgelig fortsatt sterkt opptatt av å bevare et rent og rikt hav for derved å kunne høste bærekraftig av de levende marine ressursene. Ingen må tro at jeg mener noe annet enn at vi fortsatt skal høste av havets fornybare ressurser også etter at oljen og gassen en gang tar slutt.

Men jeg ser det som en fundamental forutsetning for en forsvarlig forvaltning av våre havområder at politiske beslutninger om petroleumsaktiviteten skal fattes på grunnlag av kunnskap og ikke synsing.
 
Vi må ikke glemme hvor viktig petroleumssektoren er for Norge. Den bidrar med 25 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt. Petroleumsaktiviteten skaper arbeidsplasser og ringvirkninger i kystsamfunn som trenger flere bein å stå på.

Gjennom 40 år har vi operert med to næringer i samme havområder. Over tid har vi fått erfaringer om hvordan ballansere disse to næringene. Og vi er blitt flinkere.

Riktignok kan det ut fra vårens og sommerens oppslag i media og sterke meningsutvekslinger fra enkelte fiskerihold og miljøorganisasjoner virke som det pågår store konflikter mellom fiskeriene og petroleumsvirksomheten. Dette eksemplifiseres med problematikken knyttet til de seismiske undersøkelsene utenfor Lofoten og Vesterålen.

La meg få understreke at jeg skjønner frustrasjonen til de fiskerne som blir berørt. Men nå er det altså slik at Stortinget har bestemt at det skal gjennomføres seismiske undersøkelser i området utenfor Lofoten/Vesterålen i regi av Oljedirektoratet.

Disse undersøkelsene sammen med blant annet undersøkelser av havbunnen, i forskningsprosjektet MAREANO, og sjøfuglundersøkelsene, i SEAPOP-prosjektet, skal brukes ved revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten i 2010.
 
Der skal blant annet spørsmål knyttet til eventuell åpning av Nordland VII og Troms II belyses. Først da vil Stortinget kunne ta stilling til om det skal settes i gang en konsekvensutredning slik petroleumsloven krever forut for åpning av nye områder.

Når en eventuell konsekvensutredning er gjennomført vil Stortinget bli forelagt et forslag om åpning eller ikke åpning. Jeg håper de fleste enige i at endelige avgjørelser skal tas på bakgrunn av kunnskap og ikke tilfeldige ytringer fra den ene eller andre part.

Aktivitetsnivået for seismiske undersøkelser er økt betydelig det siste året. Høy oljepris er en drivkraft for å finne nye utvinnbare oljereserver. Økt seismisk aktivitet fører nødvendigvis til at det kan oppstå arealkonflikter mellom seismikkfartøy og fiskefartøy.

Fiskeri- og petrolit har derfor i fellesskap utarbeidet en plan med en rekke konkrete tiltak for hvorledes seismikkinnsamlingen og fiske kan gjennomføres med færrest mulig komplikasjoner for de involverte aktører. Inkludert i denne pakken er også en erstatningsordning for fiskere som påføres økonomisk tap som følge av seismikkvirksomheten.

Vindmøller til havs

En ny aktør, vindkraft, som også trenger plass på havet er dukket opp de siste årene. Vindkraftanlegg medfører blant annet store arealbeslag, produserer noe støy og har andre miljøulemper, og det synes å være et ønske om å plassere slike anlegg i sjøen, fortrinnsvis så langt ute at de ikke er til sjenanse fra land.
 
Formelt behandles søknader om konsesjon for etablering av vindkraftanlegg etter energiloven. Loven gjelder innenfor grunnlinjene. Det er også gitt retningslinjer for at slike anlegg utløser reguleringsplikt og krav om konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven, innenfor denne lovens geografiske virkeområde, d.v.s. innenfor grunnlinjene. Også annen sektorlovgining kan gripe inn.

For anlegg i sjø er det av avgjørende betydning om anlegget ligger innenfor eller utenfor grunnlinjene. Ligger det innenfor, finnes relevante prosesser som legger til rette for forsvarlig saksbehandling. Ligger det derimot utenfor grunnlinjene blir situasjonen en annen og i slike tilfeller vil det være påkrevet å få på plass et nødvendig regelverk før det kan åpnes for etablering av vindkraftanlegg.

Ny havne- og farvannslov

Ferdsel langs kysten og på havet må også nevnes. Her er havne- og farvannsloven ett av regjeringas verktøy for å utvikle en sikker og trygg sjøtransport, og for styring og forvaltning av havnene. Fiskeri- og kystdepartementet har utarbeidet et forslag til ny havne- og farvannslov som ble lagt fram for Stortinget i juni i år.

Regjeringa sitt lovforslag gir oss et moderne juridisk rammeverk som i lys av utviklinga og nye utfordringer bidrar til at havnene utvikles til logistikknutepunkt, og at sjøtransporten, med sitt miljøfortrinn, bedre kan hevde seg i konkurransen med de andre transportformene.
 
Dette er godt i samsvar med de politiske målsettingene for transportpolitikken nedfelt i Soria Moria erklæringa om mer godstransport på kjøl, og hvor regjeringa også varsler en samlet vurdering av alle gebyrer og avgifter innen sjøtransport. Formålet er å kartlegge ulikeheter og legge til rette for at sjøtransporten gis like konkurransevilkår med landtransport.

Oljevernberedskap, sjøsikkerhet og seilingsleder

Skiptrafikk, petroleumsvirksomhet og kystbasert virksomhet medfører risiko for ulykker med akutt forurensning. Innsatsen for å redusere skadevirkningene av slike utslipp krever betydelig arbeidsinnsats og kostnader, noe som understreker betydningen av god forebyggende sjøsikkerhet og en oljevernberedskap tilpasset norske forhold og risikobilde.

Regjeringa arbeider med en rekke viktige tiltak for å styrke sjøsikkerheten og oljevernberedskapen, og for å skjerme kysten mot alvorlige miljøskader. Noen av disse er oppmerking av farleder, lostjenesten, farledbevis, forhåndsutpeking av nødhavner, slepebåtberedskap og depot av oljevernutstyr langs kysten. De siste årene har vi foreslått å øke budsjettbevilgningene til utskifting av oljevernutstyr.

Som kjent etablerte regjeringa seilingsleder for strekningen Vardø-Røst fra 1. juli 2007. Dette trafikkseparasjonssystemet flytter tankskipstrafikken til og fra Russland lenger ut fra norskekysten, og gir bedre tid til å respondere på uønskede hendelser og i forhold til ulykker. Det arbeides med etablering av seilingsleder til andre områder langs norskekysten.

(Nye ressurser - bioprospektering og bioenergi)
En ny næring som også vil kreve sin plass er marin bioprospektering, det vil si leting etter verdifulle, biologisk aktive komponenter fra organismer i havet. Det viser seg at marine organismer har andre strategier for ernæring og overlevelse enn sine slektninger på land. Havet i nord inneholder interessante organismer med spesielle egenskaper som kan være viktige blant annet for utvikling av nye medisiner. Flere slike stoffer er allerede oppdaget og kartlagt.

Funn og utnyttelse av genetisk materiale kan gi store gevinster basert på ressurser som tilhører fellesskapet. Derfor har regjeringa i den nye havressursloven innført en hjemmel for å kunne gi regler om at staten kan sikre seg økonomisk godtgjørelse ved utnytting av norsk marint genetisk materiale, eller få del i andre fordeler fra marin bioprospektering.

Utvikling og bruk av bioenergi fra planteproduksjon på land er høyaktuelt som et klimavennlig alternativ til fossilt brennestoff, men det er konkurranse om landarealer til produksjon av mat og andre formål. På lengre sikt kan kanskje alger, tang og tare også bli mulige kilder til bioenergi. 

Forvaltningsplaner

I spørsmålet om det er plass til alle ute i havet er det viktig med arealplanlegging i sin videste forstand.

Stortingsmeldingen om en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og for havområdene utenfor Lofoten, som ble lagt fram våren 2006, understreker viktigheten av sameksistens mellom de forskjellige næringene - fiskeri, petroleum og skipstrafikk - samtidig som de forskjellige næringenes innbyrdes påvirkning og virkningene på miljø og levende ressurser er vurdert. Planen kartfester områder der det gis spesifikke regler for virksomhet og kan slik sies også å være en arealplan.

Dette er den første regionale forvaltningsplanen for et norsk havområde og en milepel i arbeidet med å utvikle en økosystembasert forvaltning av alle norske havområder. Jeg er blitt fortalt at forvaltningsplanen for Barentshavet også er enestående i verdensmålestokk idet det er den første helhetlig plan for et havområde som er forankret i et lands øverste myndighet, som for oss er Stortinget. Gjennom forvaltningsplanen legges det også et grunnlag for økt forutsigbarhet for næringsinteressene.

Basert på erfaringene fra arbeidet med denne forvaltningsplanen planlegger regjeringa å fremme en forvaltningsplan for Norskehavet i en stortingsmelding i løpet av våren 2009. Det er videre planer om et tilsvarende arbeid som skal dekke den norske delen av Nordsjøen og at dette vil bli lagt frem i 2015.

Før jeg avslutter vil jeg si noen ord om klima – og endringer i klima – som er relevant for både hav og kyst – samt litt om behovet for kunnskap for å kunne fatte gode beslutninger.

Men først – klima:
Også klimaendringene må tas med når vi skal vurdere de enkelte marine næringenes plassbehov. Temperaturen på jorden stiger og havet blir varmere, dette må nødvendigvis også påvirke de levende marine ressursene og dermed hva, hvor og hvor mye vi kan høste.

Riktignok viser tidsserier at havtemperaturen og fiskens tilgjengelighet alltid har variert. Men de siste årene er det observert og modellert temperaturøkninger som overgår det som kan forventes innenfor normale svingninger.
 
Dette får betydning for all vår planlegging og forvaltning. Både havet og kystsonen påvirkes. For eksempel antas hyppigheten av ekstremvær å øke og må derfor bli tatt hensyn til i spørsmål om sjøsikkerhet og havneutbygging.

Høyere temperatur i havet fører til endringer i sammensetningen og utbredelsen av marine organismer. Nylig kunne vi lese i Aftenposten at der er funnet blåskjell for første gang ved Svalbard, kolmule har kommet til Barentshavet, forskerne ser at mer lodde og torsk trekker nordover og forskere ser også for seg at makrell snart kommer til å befinne seg i Arktis.

Om ressursene forflytter seg, og selv om dette ikke fører til at landingene av fisk ble redusert, kan endringene påvirke ressursenes kommersielle verdi, gi økte kostnader til omstilling både i flåten og i landanleggene og kreve nye internasjonale forhandlingsarenaer for forvaltningen av delte bestander. Endring av gyteområder og gytevandring må få følger for annen bruk av havet.

I oppdrett vil et optimalt miljø kunne trygges ved tilpasninger i antallet individ i hver enkelt merd eller ved å gi fisken tilgang til dypere, kaldere vann. Hvis dette ikke er mulig er det fare for at vi må revurdere en del av dagens oppdrettslokaliteter, både av hensyn til fiskens helse og for å hindre rømming grunnet hyppigere uværsfrekvens.

Kunnskap

Kunnskap er grunnleggende for å kunne fatte gode beslutninger. Vi må ha kunnskap om hvor de viktigste gyte- og oppvekstområdene er, om de viktigste fiskefeltene – om ressursene vi høster av - men også om konkurrerende bruk av kysten og havet – og konsekvensene av dette.

Det er viktig at den generelle kunnskapen øker – og at særlig de som skal ta beslutninger – lokalt, regionalt og staten – har den nødvendige kunnskapen for å kunne gjøre gode beslutninger.

Hvordan skal vi for eks. kunne gjøre gode nok avgjørelser mellom miljø og petroleumsvirksomhet (og fiskeri for den saks skyld) når vi ikke vet hvor korallrevene er?

Vi har fremdeles mange ”hvite flekker” på kartet når det gjelder norsk sjøbunn. Dette er noe vi nå har tatt fatt i – gjennom MAREANO-prosjektet - som er et systematisk prosjekt for kartlegging av havbunn i norske områder  - og hvor Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Statens Sjøkartverk er sentrale parter.

Avslutning

Vår velstand er for en stor del basert på virksomhet i kystsonen og på ressurser fra havet. Fortsatt utvikling og verdiskaping forutsetter et aktivt og lønnsomt næringsliv og vi er avhengig av tilgang på egnede arealer for å få dette til. Vi må også forholde oss til visse begrensninger i allmennhetens tilgang til kystsonen.
 
Det være seg sikkerhetstiltak for begrenset adgang til havner, oppdrettsanlegg, skipsverft og annen industri. Andre aspekter er knyttet til stenging av områder i havet for enkelte formål, vi har for eksempel trålfrie soner, vi har områder der det ikke skal drives petroleumsvirksomhet og vi beskytter korallrev for å nevne noe.

Jeg mener vi har god tradisjon i slik forvaltning. Regjeringas utgangspunkt ligger i å skape en best mulig balanse mellom de ulike interessers anledning til verdiskaping i kystsonen og på havet og å sørge for at allmennheten gis gode muligheter til å benytte kysten vår til rekreasjon og friluftsliv.

Takk for oppmerksomheten!