Fiskeri- og kystministerens tale på "Nord i Sør"

Kjære alle sammen! 

Bildet av folk nordfra har heldigvis endret seg dramatisk på de tiårene som er gått siden studenter og jobbsøkende fra Nord-Norge måtte legge om til østlandsdialekt for å få seg hybel i hovedstaden. Bildet av landsdelen som sådan holder også på å endre seg dramatisk. Nå er det først og fremst mulighetene det snakkes om når man diskuterer framtida til våre tre nordligste fylker. Det er jeg som finnmarking veldig glad for; og det er jeg som regjeringsmedlem veldig glad for. Det er nemlig mye mer inspirerende og motiverende å bygge framtidige vekstsamfunn enn det er å slukke branner og kvele kriser. 

Fortsatt finnes det nok noen feilaktige oppfatninger om Nord-Norge. I forrige uke jobba jeg hjemmefra i Vestertana. Jeg snakka med opptil flere folk i Oslo som spurte om vi ikke hadde det mørkt og trist akkurat nå – men utsikta fra stuevinduet mitt er den dere ser på bildet her. Litt mørkt, men på ingen måte trist!

Naturopplevelsene i nord er kontrastfylte og sterke – enten man opplever dem til havs, til fots eller på ski. Her får dere et glimt hvordan befolkninga i Vestertana bruker vintermulighetene – her er det kollektiv trening til OL i Tromsø!  Man kan velge å irritere seg over søringenes manglende kunnskap om Finnmark og resten av landsdelen; eller man kan velge å se på det som en mulighet.  

Mange ser på den nordnorske landsdelen som en skattekiste på grunn av de rike naturressursene – naturlig nok. Folk både i og utenfor landsdelen – og landet vårt! – har forventninger til flere petroleumsfunn og – aktivitet. Og fisk en er en evig fornybar ressurs som skal gi mat, inntekter og arbeidsplasser lenge etter at Norge har slutta å være en oljenasjon. 

Men Nord-Norge er også en skattekiste med tanke på de mange ukjente historiene, som jeg mener er en kjemperessurs for kulturnæringene og reiselivsnæringa. Kautokeinoopprøret er et eksempel på det; det er en dramatisk hendelse som er ukjent for de brede lag av befolkningen, men det vil det neppe fortsette å være når Nils Gaup får vist fram filmen sin. Han bruker en spennende og ukjent del av den samiske historien som en ressurs i sitt siste millionprosjekt. Og her finnes fantastisk mange andre ukjente og like dramatiske historier som kan fortelles, og som kan brukes som en evig fornybar ressurs både i kulturnæringene, i reiselivsnæringa og i markedsføringa av fisken vår.  

Og regjeringa er opptatt av å ta i bruk både de oppdagede og ikke- oppdagede mulighetene og ressursene i nord, til beste for både landsdelen og landet, og på en slik måte at man bidrar til å utvikle levekår, livsmuligheter og livskvalitet for folk i nord.  

Ekte opplevelser

Fiskerinæringa har vært, og er fortsatt, forutsetningen for at det bor folk i mange av de nordnorske kystsamfunnene. Bare tenk på Vardø, Båtsfjord og yttersia av Senja. Jeg er selvsagt opptatt av at folk skal kunne leve av fiskerinæringa også i framtida, men det er ikke bra for noe lokalsamfunn å ha bare en fot å stå på. I slutten av desember hadde Aftenposten en oversikt over de ti kommunene som prosentvis hadde mista flest innbyggere i løpet av de siste 20 årene. Det var bare kystkommuner! Det er bekymringsfullt, og det viser med all tydelighet at vi må jobbe for at også de mest fiskeriavhengige samfunnene skal ha flere bein å stå på.  

Det amerikanske reisemagasinet ”National Geographic Traveler” kåret nylig Lofoten som en av verdens mest interessante øyer for turister å besøke. Lofoten har sammen med fjordene på Vestlandet, etablert seg som en av de mest kjente norske turistdestinasjonene for besøkende fra andre land. Det er et resultat som er oppnådd gjennom solid markedsføring gjennom mange år, og ikke minst gjennom at de som har reist med hurtigruta har videreformidlet sine opplevelser til venner og bekjente. 

Men – jeg mener at det fortsatt er mye ugjort med hensyn til å markedsføre og utvikle også andre deler av Nord-Norge i reiselivssammenheng. Hvis jeg skulle satt en tittel på det våre nordområder kan tilby besøkende, ville det vært Ennå ikke oppdagede eventyr! Vi som er fra Nord-Norge vet jo hva landsdelen kan varte opp med både når det gjelder kultur, mat, natur og opplevelser av ymse art. Det er ikke noe problem for meg som innfødt i landsdelen å få tak i sjømat av ypperste kvalitet, dra på fisketur enten på fjellet eller til havs, gå på en fjelltopp eller tenne bål i fjæra hvor vi koker fisk vi selv har fanget. Så er spørsmålet om turistene som kommer hit får sjansen til å oppleve kombinasjonen av flott natur, spennende kultur og god mat.  

De som besøker kysten vil selvsagt også gjerne oppleve, føle og smake de mange perlene som finnes. Det er selvsagt opp til dere å se mulighetene og lage produktene, så skal regjeringa spille på lag slik at dere faktisk kan ta mulighetene i bruk.  

Reiseliv og marin sektor er to av fem prioriterte områder i Soria-Moria erklæringa. Disse områdene er prioritert nettopp fordi vi tror at dette er områder der vi har naturskapte fortrinn, kompetanse og mange muligheter som kan gi grunnlag for flere arbeidsplasser og verdiskaping. Særlig langs kysten, må jeg få legge til. 

Som en oppfølging av Soria- Moria erklæringa lanserte regjeringa i desember ”Regjeringas reiselivsstrategi - verdifulle opplevelser”.  

Et av områdene som det rettes oppmerksomhet mot i denne strategien er mulighetene for utvikling av ny næringsvirksomhet i skjæringsfeltet mellom den tradisjonelle fiskeri- og havbruksnæringa og reiselivsnæringa.   

Mye av diskusjonen i så måte har dreid seg om turistfiskekvota.  

Dette er en kvote for utførsel fra Norge, og for de aller fleste virker det kanskje fjernt å ta med seg 15 kg mat hjem fra ferie. Poenget med turistkvota er å begrense kvantumsorientert turistfiske. Det er mye som tyder på at vi har oppnådd nettopp det med å innføre kvota. 

Fisketurisme er en viktig del av reiselivsnæringa, og skaper både sysselsetting og verdiskaping langs kysten. Mulighetene er store. Men det er samtidig svært viktig at beskatninga av fiskeressursene skjer innenfor ansvarlige, bærekraftige rammer.  

Derfor var det nødvendig å begrense den delen av turistfisket som i størst grad belastet lokale fiskebestander. Og derfor er det satt i gang undersøkelser for å kartlegge omfanget og effekten av turistfisket, både med hensyn til ressurssituasjonen og verdiskapinga.  

Når vi får resultatene fra undersøkelsene skal vi ha et godt grunnlag for å vurdere om vi skal regulere fisketurismen på en annen måte enn i dag.  

I reiselivsstrategien har regjeringa funnet fram til en ordning som legger til rette for økt samarbeid mellom den tradisjonelle fiskerinæringa og reiselivet. Ordninga innebærer at turister som fisker fra en fiskebåt sammen med en fisker, kan ta med seg denne fangsten i tillegg til utførselskvoten på 15 kg. Fangsten vil bli avregnet mot kvota til fartøyet, og dermed foregå innenfor bærekraftige rammer. 

Vi vet at kystfiskeflåten har sitt hovedfiske utpå høsten og gjennom vinteren. Forholdene ligger derfor godt til rette for å bruke kystfiskefartøy til turisme om sommeren. Jeg har stor tro på kombinasjonen kystfisker i vinterhalvåret og reiselivsvert i sommerhalvåret. Dette vil styrke inntekstgrunnlaget for kystfiskerne, og for turistene er det en flott mulighet til å se nærmere på hvordan fisket utøves. Dessuten er sikkerheten langt bedre enn om folk som ikke har erfaring fra norskekysten legger ut i båt alene.  

Jeg håper og tror at både fiskerinæringa og reiselivsnæringa ser mulighetene som ligger i økt samarbeid, og vi har allerede gode eksempler. 

Kystopplevelser

XXLofoten, som arrangerer opplevelsesturer for norske og utlandske tilreisende i Lofoten, har suksess med konsepter hvor de tar turister med på sjarkfiske, for så å ta de med på omvisning på fiskemottak, før det hele blir avsluttet med at de tilbereder og hygger seg med sjømat.  

Dette synes jeg er et flott eksempel på hvordan et lokalt samspill mellom fangst, foredling og reiseliv, har klart å skape en ettertraktet opplevelse av høy kvalitet. Forutsetningene ligger jo der – rett utenfor hotelldøra. De er bare blitt tilrettelagt. Dette er et godt eksempel på at én Hverdag kan være en attraksjon for noen som kommer fra en annen Hverdag.  

Bedre sjømat – en felles utfordring.

Se for dere at dere har vært på ferie i Italia – hva husker dere – kultur selvfølgelig, kulturlandskap, men kanskje vel så minneverdig - den italienske maten og vinen. 

Se for dere at dere har vært på ferie i Nord-Norge – hva husker dere – fantastisk natur – idylliske levende kystlandskap, men gode matopplevelser????? Da skal man ha flaks, i all ærbødighet. 

Dette er for meg et paradoks. Vi er en av verdens største sjømatnasjoner. Vi satte ny rekord for eksport av sjømat i fjor, og vi er kjent for sjømaten vår verden rundt. Det skaper selvsagt forventninger hos de 4, 3 millioner turistene som besøker Norge hvert år - forventninger som det viser seg at det ikke alltid er like lett å få oppfylt.  

Innovasjon Norges gjesteundersøkelse av turister som besøkte Norge i 2006 viser at noe av det de var mest skuffet over etter besøket i Norge, var maten. Her må sjømatnæringa ta sin del av ansvaret og gjøre en innsats for å forbedre tilgangen på norsk sjømat, så vel som å stimulere norske serveringssteder til mer og bedre bruk av sjømat. For når besøkende kommer til sjømatnasjonen Norge, forventer de faktisk å få spise god fisk.  

Slik er det ikke alle steder i dag. La meg igjen ta Finnmark som et eksempel. Når jeg har gjester på besøk i Finnmark, er det vanskelig å finne spisesteder som serverer sjømat av god kvalitet. Det tryggeste er å ta dem med seg hjem å lage maten selv, og det sier vel sitt!! (jeg er en elendig kokk) Dette handler selvfølgelig om logistikk og marked, men det handler også mye om holdninger og lokal stolthet over det vi har å tilby – for eksempel boknafisk!   

Når det gjelder tilgangen på sjømat i lokalsamfunn med en aktiv fiskeri- og havbruksnæring, har vi kanskje noe å lære av andre land, der matprodusenter prioriterer salg lokalt gjennom fabrikkutsalg.  

I dag finnes det enkelte hindringer i regelverket for salg av sjømat fra lokale fiskere til lokale serveringssteder. Fiskeri- og kystdepartementet har derfor bedt Fiskeridirektoratet om å sette ned en arbeidsgruppe som skal vurdere endringer i regelverket for å gjøre dette enklere.  

Kjøkkensjefer fra De Historiske Hoteller og Spisesteder var i fjor i sving på et fagkurs i Lofoten– med tema fersk kveite og skrei som råvare. Kurset samlet et 30-talls kjøkkensjefer. I etterkant har De Historiske hoteller og Spisesteder rapportert om økt forbruk av både kveite og skrei sammen med økt interesse for sjømat generelt.  

Dessverre er ikke dette eksempelet typisk for utviklingen. Konsumet av sjømat innenfor hotell- og restaurantsektoren i Norge har nemlig ikke økt de siste årene. For mange kokker framstår mange sjømatprodukter som krevende å bruke. Derfor er det kanskje særlig viktig for fiskerinæringa å jobbe aktivt med opplæringstiltak. Jeg syns det er svært positivt at det nå er etablert et samarbeid mellom Eksportutvalget, NHO Reiseliv og Innovasjon Norge for ikke bare å øke, og men også forbedre tilbudet av norsk sjømat på norske serveringssteder.  

Og klippfisk- og tørrfisknæringen har gjennom sitt markedsutvalg i Eksportutvalget nylig bestemt seg for å øke innsatsen betydelig på det norske markedet.

En slik satsing gleder meg, fordi jeg er sikker på at restaurantgjester og forbrukere er svært mottakelige for å prøve mange gode sjømatprodukter som til nå stort sett har gått til eksport.  

Samarbeid om markedsføring av Nord-Norge som reisemål og norsk sjømat

Jeg tror også at vi bør ha i mente at sjømatens posisjon på det norske markedet ikke bare er et spørsmål om profil og posisjon i Norge. De turistene som kommer til Norge hvert år danner seg selvsagt et inntrykk av norsk sjømat under sitt opphold her.  

Dette er inntrykk som de tar de med seg også som konsumenter av sjømat når de kommer hjem, og som de formidler videre til venner og bekjente. Mer enn noen gang spres slike inntrykk også til et stort publikum, ikke bare av matspalte– og reiselivsjournalister, men også av vanlige reisende gjennom kanaler som internett.  

Jeg er sikker på at en troverdig markedsføring av norsk sjømat i utlandet, i sterkere grad enn tidligere, vil være knyttet til at sjømaten som serveres i Norge holder kvalitetsmål.

På samme måte som en norsk reisende forventer å finne god vin i Frankrike, vil en franskmann forvente å finne god sjømat i Norge. 

Mange sjømatprodukter og annen lokal mat har en historie som kan være med å øke verdien, hvis historien formidles videre til restaurantgjester og forbrukere. Den nordnorske fortellerkunsten burde heller ikke være en ulempe når disse historiene skal fram. 

Og de historiene vi har å fortelle er mangfoldige, blant annet fordi vi i Nord-Norge deler grenser med våre svenske, finske og russiske naboer og fordi samer, kvener og nordmenn har lever side om side. Mens vi snakker om at Norge er i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn, så har Nord-Norge vært det i hundrevis av år.  

Samisk kultur

Den samiske kulturen er selvsagt også spennende for de som kommer utenfra. I jula hadde for eksempel Travel channel et langt program om reindriftsnæringa. Selv jeg syntes at det var eksotisk! 

I dag finnes det stadig flere samiske reiselivsprodukter der man kan møte samisk kultur, miljø og historie. Eller kjøre med hund, og rett og slett ha det stille og fredelig, forhåpentligvis med mobiltelefonen avslått.  

Det bildet dere ser her er for øvrig også et eksempel på samisk kultur. Den sjøsamiske kulturen er så langt lite tilgjengelig for den som kommer som turist; og jeg håper både for turistenes del og for de sjøsamiske fjordområdenes del at dette vil endres. 

Et virkemiddel i så måte er det nye verdiskapingsprogrammet for næringskombinasjoner i samiske strøk. Programmet er nytt av året, og regjeringen har bevilga 6,5 millioner kroner på inneværende års budsjett. Sametinget vil få ansvaret for å administrere programmet, og hovedmålsettinga er å utvikle og støtte tiltak som bidrar til utvikling av samisk næringsliv.   

Gjennom programmet skal man legge til rette for utvikling av småskala næringsliv, herunder kompetanseutvikling, utvikling av innlandsfiske og duodji som næring. Dessuten er det rom i programmet for å legge til rette for kombinasjoner av reiseliv og primærnæringsaktivitet.  

Som nevnt innledningsvis er det viktig at vi sammen klarer å utvikle næringslivet i Nord-Norge slik at lokalsamfunnene får flere bein å stå på, og dermed også blir mer robuste og attraktive for unge mennesker som søker spenning, utfordringer og det gode liv. Derfor er reiselivsnæringa så viktig, derfor er det så viktig at vi bekjemper overfisket i Barentshavet, og derfor er det så bra at det kommer i gang ny gruvedrift i Sør-Varanger, derfor er det så viktig at vi utvikler nye næringer som marin bioprospektering og petroleumsvirksomhet. Aktivitet skaper aktivitet, og der det skjer ting, ønsker flere å være.

Jeg ønsker dere lykke til videre med det viktige og spennende arbeidet dere gjør hver dag, og kan forsikre om at regjeringa skal gjøre sitt for at det er i Nord-Norge det kommer til å skje i årene som kommer!