Matfatet Norskehavet

God morgen,

Statsråd Solheim har gitt dere en utfyllende beskrivelse av forvaltningsplanarbeidet. Min oppgave er å snakke litt om Norskehavet som et av våre aller viktigste matkammer. 

Om Norskehavet

På slutten av 1800 tallet da våre store havforskere, Helland-Hansen, Hjort og Nansen startet sine undersøkelser i Norskehavet ble dette havområdet omtalt som det ukjente havet, ”Mare incognitum”. Da Havforskningsinstituttet hundre år senere tok initiativ til et stort forskningsprosjekt for å studere økologien i Norskehavet kalte de prosjektet for ”Mare cognitum”, det kjente havet. Resultatene fra dette forskningsprosjektet er samlet i boka ”The Norwegian Sea Ecosystem” som ble utgitt i 2004. Boka utgjør et tungt faglig grunnlag for arbeidet med forvaltningsplanen. 

Havområdet, som er inkludert i forvaltningsplanområdet, omfatter ikke bare det vi i dag kaller Norskehavet, men også deler av Islandshavet og Grønnlandshavet, og blir gjerne omtalt som de Nordiske havene.  

Havforskerne understreker at dette havområdet har stor betydning for det globale klimaet særlig fordi det er knyttet til dannelsen av dypvann. Som igjen bidrar til at havet kan ta opp i seg drivhusgasser. 

Norskehavet er svært produktivt. For å gi dere noen tankevekkende tall om den biologiske produksjonen i dette havet kan jeg nevne følgende: Årlig produseres det 1,7 milliarder tonn planteplankton. Produksjonen av dyreplankton, blant annet krill og raudåte, er beregnet til 700 millioner tonn i året. Dette er omtrent 60 ganger mer enn beregnet gytebiomasse for norsk vårgytende sild, og ca 280 ganger større en den årlige produksjonen til NVG-silda.  

Kyst- og bankområdene i Norskehavet er helt sentrale som gyteområder for flere av de aller viktigste fiskeslagene i Nordøst Atlanteren. Derfor er det så viktig at vi beskytter de mest sensitive områder og tidsrom for påvirkninger. Forvaltningsplanen for Norskehavet vil bidra til dette.  

Vern dukker ofte opp i forbindelse med fiskebestandene. I slike sammenhenger må vi ikke glemme at menneskene faktisk trenger mat, og at Norskehavet er en viktig bidragsyter i denne matproduksjonen. Men – vi må høste havet med tanke på framtida også. Høstingen må være bærekraftig og basert på kunnskap om økosystemene. Økosystembasert ressursrådgivning er helt vesentlig for fiskeriforvaltninga. Forvaltningsrådene får vi fra Det internasjonale rådet for havforskning, ICES. Her er norske havforskere viktige bidragsytere. I tillegg er det vitenskapelige grunnlaget for rådene nøye kvalitetssikret.

Rommer Nordøst-Atlanterens viktigste fiskeslag

Norskehavet rommer Nordøst-Atlanterens viktigste fiskeslag. Mange av dem har gyteområdene sine her, mens andre som kolmule og makrell gyter utenfor området, men tar for seg av Norskehavets store matfat. Ifølge havforskerne har norsk vårgytende sild en beregnet gytebiomasse på over 12 millioner tonn. Dette gjør NVG-silda til verdens største sildebestand. For neste år har ICES anbefalt en kvote på 1,6 millioner tonn. Det høres mye ut, men det er likevel langt mindre enn høstingsnivået som er basert på føre-var-prinsippet.  

NVG-silda er for øvrig et viktig eksempel på at et strengt forvaltningsregime gir resultater. Her bør også havforskerne få ros for sin standhaftighet gjennom mange år mens sildebestanden ble bygd opp igjen. Fra å være en bestand som var på et absolutt minimum fra slutten av 1960-åra og fram til midten av 80-åra, har bestanden bygd seg opp til dagens nivå hvor vi nå kan høste over 1,6 millioner tonn.  

Forsvarlig forvaltning må være basert på  kunnskap

Kunnskap er en grunnleggende forutsetning for å kunne gjennomføre en forsvarlig forvaltning, og det er viktig at kunnskapen omfatter alle ledd i næringskjeden og at vi vet hva som påvirker disse. Det er dette som er økosystembasert forvaltning. En slik forvaltning krever stor innsats med overvåking og opparbeiding av lange tidsserier. Havforskningsinstituttet er helt sentrale i dette bildet, men også universitetene har en viktig plass i den grunnleggende oppbygginga av kunnskap. 

Jeg har nevnt silda som et prakteksempel, men andre fiskeslag som er knyttet til Norskehavet er også i meget god forfatning. Makrellen er en slik art som forskerne antyder også er i svært god forfatning, det samme gjelder sei. Kolmulebestanden er på den annen side i svært dårlig forfatning. Et betydelig overfiske sammen med dårlig rekruttering har ført til denne tilstanden. Forskerne har advart, men her har vi et eksempel på en bestand som flere nasjoner fisker på, og hvor det åpenbart er vanskelig å komme fram til enighet om hva som er bærekraftig høsting.

Vi har også mer kystnære bestander der kunnskapen om bestandene ikke alltid er så god som den bør være. Dette er en utfordring både for forskerne og for fiskeriforvaltninga. Kysttorsk nord for 62 grader nord er et eksempel på dilemmaer fiskeriforvaltninga står overfor. 

Forskerne og ICES anbefaler null fiske etter kysttorsk, men et slikt forbud blir umulig fordi det betyr at alt fiske i kystsonen må forbys for å unngå at kysttorsk blir fisket som bifangst. Et slikt total fiskeforbud vil gå utover svært mange kystfiskere, og vi har derfor valgt en forvaltningsstrategi som medfører en lengre oppbyggingsfase av kysttorskebestandene. 

God mat fra Norskehavet

Fisk er mat, og matfatet Norskehavet gir oss også god mat. Det er også viktig at vi har kontroll på kvaliteten til fisken, både for vår egen del, og fordi de internasjonale markedene krever god dokumentasjon. Jeg kan som eksempel nevne en omfattende undersøkelse av fremmedstoffer i NVG-sild gjennomført av NIFES. Undersøkelsen viser at silda er så godt som fri for fremmedstoffer. Dette er viktig informasjon for eksporten av sild. Oppfølginga av forvaltningsplanen vil på samme måte som for forvaltningsplanen for Barentshavet innbefatte koordinert overvåking av blant annet forurensningskomponenter. Dette vil være et viktig framskritt for norsk fiskerinæring.

Selv om torsk, eller skrei, ikke direkte regnes å høre inn under området for forvaltningsplanen for Norskehavet, så gyter den også i deler av området, og jeg velger å bruke torsken som eksempel på hva vår høsting representerer i mat for folk. Noen har regnet ut at den årlige fangsten av torsk vil kunne gi hver nordmann et måltid torsk året rundt. Slår vi sammen alt som høstes fra havet, ser vi at denne maten representerer et betydelig bidrag i den globale matforsyninga.

Jeg kan ikke avslutte mitt innlegg uten å ha nevnt at forvaltningsplanen også omhandler et meget viktig område som skipstrafikk. Forvaltningsplanen for Barentshavet bidro til at vi fikk etablert påbudte seilingsleier fra Vardø til Røst, og en overvåkingssentral i Vardø sørger for å redusere mulighetene for skipsuhell. Dette sammen med oljevernberedskap og taubåtkapasitet bidrar i stor grad til å minske mulighetene for utslipp av olje, og for at et eventuelt oljeutslipp skal kunne skade miljøet minst mulig. For strekningen sydover fra Røst i forvaltningsplanområdet for Norskehavet, arbeider Kystverket med å få på plass tilsvarende seilingsleier.

Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten byr på mange utfordringer. Selve tankegangen i en forvaltningsplan er viktig. Det å kunne se flere sektorer under ett og sørge for sameksistens er viktige resultater fra arbeidet med forvaltningsplanene. Jeg regner med at innspillene fra dere her på konferansen og i den korte høringsrunden etterpå vil gi viktige bidrag for det videre arbeidet med forvaltningsplanen for Norskehavet.

Takk for oppmerksomheten.