Ny havressurslov - Et tidsskille i forvaltningen av viltlevende marine ressurser

Ressurser fra og bruk av havet har gitt Norge velstand. Havet er en av de viktigste matkildene våre og fiskeressursene har gjennom tidene gitt grunnlag for bosetting, sysselsetting og næringsutvikling langs kysten. Fiskeressursene våre skal også i framtida gi muligheter for velstand og levende kystsamfunn, og vi skal utnytte de mulighetene som ligger i å høste fra havet. Stortinget behandler nå forslaget til ny havressurslov som skal erstatte saltvannsfiskeloven fra 1983. Havressursloven vil legge til rette for en god og bærekraftig forvaltning av fiskeressursene våre.

Totaleksporten av fisk var på hele 37 milliarder kroner i 2007. Det er det høyeste tallet som noen gang er registrert. Fiskeri- og havbruksnæringen sysselsetter om lag 25 000 personer. Den helårsdrevne fiskeflåten hadde i 2006 et samlet driftsoverskudd på 1,7 milliarder kroner. Tallene viser den store betydningen næringen har for norske lokalsamfunn. Bak statistikken ligger levende kystkultur, næringsutvikling og ”lys i husan”.

Helhetlig og bærekraftig forvaltning
Havressursloven skal sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning, og medvirke til bosetting og sysselsetting i kystsamfunnene. Loven er med andre ord både en miljølov og en næringslov. 

Havressursloven markerer et tidsskille. Det slås nå klart fast at loven skal gjelde for alle viltlevende marine ressurser. Havressursloven vil favne videre enn saltvannsfiskeloven og sikre ansvarlig, helhetlig ressursforvaltning. Loven tar derfor opp i seg viktige elementer som føre-var prinsippet og økosystembasert forvaltning. Det vil si at vi ikke skal forvalte hver enkelt art for seg, men se sammenhengen mellom de ulike kvotene vi fastsetter. Vi skal også se sammenhengen mellom de artene vi høster av og resten av økosystemet. Loven dreier med andre ord fokus fra fiskeriene isolert og over til naturressursene som helhet.

I tråd med dette skal vi forvalte de marine økosystemene på en måte som tar vare på det biologiske mangfoldet og samtidig legger til rette for at fiskeressursene kan gi en god og langsiktig avkastning. En forutsetning for å kunne høste og utnytte havets rikdommer til beste for oss mennesker, er at vi har et rent og rikt hav og at vi forvalter ressursene bærekraftig.

Fiskeressursene skal som andre fornybare ressurser utnyttes. Målsettingen er at vi skal høste av fiskeressursene på en slik måte at også våre barn og barnebarn kan høste av de samme ressursene. Vi har langt på vei nådd dette målet og det er blant annet dette som gjør at Norge har blitt kåret til verdens beste fiskeriforvaltning.

Fiskerinæringen er i likhet med reindriften viktig for samisk kultur og for å opprettholde bosettingen i sjøsamiske områder. At forvaltningstiltak er med og sikrer det materielle grunnlaget for samisk kultur, er derfor i havressursloven fremhevet som et av de hensynene det skal legges stor vekt på i forvaltningen av de viltlevende marine ressursene. Slik vil vi bidra til ”lys i husan” også i sjøsamiske områder.

Det har blitt reist spørsmål ved forholdet mellom havressursloven og den kommende naturmangfoldloven. Det er slik at de to lovene vil fungere side om side, slik saltvannsfiskeloven og naturvernloven gjør i dag og slik naturvernloven fungerer side om side med andre naturressurslover. Forskjellen er at havressursloven og den kommende naturmangfoldloven sikrer bærekraftig bruk og vern på en bedre måte enn de to gamle lovene, og dermed innebærer forbedringer og fremskritt.

Utnytting av genetisk materiale
Havressursloven omfatter også genetisk materiale fra viltlevende marine ressurser. Dette er et betydelig fremskritt fordi slikt genetisk materiale til nå ikke vært omfattet av noen naturressurslover. Også i internasjonal sammenheng er Norge tidlig ute med slike regler. Funn og utnytting av genetisk materiale kan gi en betydelig økonomisk gevinst, for eksempel i farmasøytisk industri, basert på ressurser som tilhører fellesskapet. Det er derfor viktig at havressursloven gir hjemmel til å gi regler om at staten kan sikre seg ei økonomisk godtgjørelse ved utnytting av norsk marint genetisk materiale, eller få del i andre fordeler fra marin bioprospektering. Vi må utrede nærmere hvordan slike regler skal innrettes. Utviklingen av slike regler er viktig for å finne fram til en strategi for utnytting av marine genressurser, som Norge er tjent med.

Resultater av regjeringens politikk
Den nye havressursloven vil bli et helt sentralt verktøy for å videreføre regjeringens arbeid med bærekraftig havforvaltning. Det ulovlige fisket i Barentshavet er redusert fra over 100 000 tonn i 2005 til 40 000 tonn i 2007. Dette er en svært gledelig utvikling og viser at regjeringens internasjonale arbeid for å bekjempe ulovlig fiske nytter. Samtidig er kampen langt fra vunnet. Vi har vunnet det første slaget, men aktørene som driver et storstilt urapportert fiske, vil stadig forsøke å omgå regelverket på nye måter. Vi kommer derfor til å fortsette vår aktive innsats mot ulovlig fiske på flere fronter. Derfor er det også viktig at havressursloven har fleksible regler for å kunne møte nye utfordringer. Dette gjelder også ulovlige aktiviteter som begås i Norge av norske næringsutøvere. Også her spisses verktøyene.

Regelverket mot ulovlig fiske er også en viktig del av vernet av ressursene. Nye regler i havressursloven om sporing, merking og registrering av de som skal ta imot fisk representerer viktige framskritt, og signaliserer regjeringens fortsatte vilje til å arbeide mot ulovlig fiske.

Selv om vi i Norge har gode resultater å vise til i fiskeriforvaltningen, så er det samtidig klart at vi kan bli bedre forvaltere – og havressursloven skal hjelpe oss med det.

Derfor innfører vi et nytt prinsipp i havressursloven, forvaltningsprinsippet. Forvaltningsprinsippet pålegger myndighetene en plikt til jevnlig å vurdere hva slags forvaltningstiltak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av de viltlevende marine ressursene. Jeg mener det er både viktig og riktig at forvaltningens plikt til å gjøre slike vurderinger, kommer klart fram i loven.

Den nye havressursloven representerer derfor et tidsskille for forvaltningen av viltlevende marine ressurser.