Skagerrak-avtalen, samarbeidet Norge-EU og sikkerhet langs kysten

 

Årsmøte til Fiskerlaget Sør
Kristiansand, 7. november 2008

 
Dirigent, representantskap og gjester - kjære alle sammen.

Først og fremst vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit til Kristiansand og for å delta på årsmøtet til Fiskerlaget Sør.

For meg som kommer fra Finnmark er det ekstra spennende å komme til en landsdel som er såpass ulik mitt hjemfylke. Det er ofte slik at det er Barentshavet og torsken der som får mest oppmerksomhet i mediebildet. Derfor er det viktig for oss å være tilstede i hele landet og fiskerinæringen er jo av naturlige grunner laget slik at det bor fiskere langs hele kysten.

Jeg vil benytte denne anledningen til å snakke om Skagerrak-avtalen, Norges samarbeid med EU og hvilke problemstillinger som er særlig aktuelle akkurat nå. Som dere vet har vi mange ulike saker på dagsorden med EU og første runde med forhandlinger har foregått denne uken i Bergen. Jeg skal derfor prøve å antyde hvor vi står i noen av sakene og mot slutten si noen ord om resultatene i makrellforhandlingene og helt kort streife innom hummerreguleringene. Til slutt vil jeg komme inn på problematikken rundt sikkerhet langs kysten. 

Skagerrak-avtalen

Jeg vil først si noe om Skagerrakavtalen og da taler jeg selvsagt til rette forsamling.

Skagerrakavtalen er en avtale mellom Norge, Sverige og Danmark fra 1966 om gjensidige fiskerirettigheter i hverandres økonomiske soner utenfor 4 nautiske mil i Skagerrak og Kattegat. Avtalen trådte i kraft 7. august 1967. Bakgrunnen for avtalen var at norske, svenske og danske myndigheter ønsket å opprettholde det tradisjonelle adgangen til fiske i området etter at fiskerigrensen ble utvidet til 12 nm i 1961. Vi snakker med andre ord om en svært gammel avtale som i utgangspunktet skulle vare i 35 år, men som er forlenget to ganger etter 1999.

Jeg skal ikke gå for mye inn i detaljer når det gjelder innholdet i avtalen, men noe må jeg si. Avtalen har to hovedelementer: adgang og jurisdiksjon. Når det gjelder adgang, har de tre landene fri adgang til å fiske i hverandres økonomiske soner utenfor 4 nautiske mil i Skagerrak og Kattegat. Dette området er, rettslig sett, å betrakte som åpnet hav/felles område, ifølge 67-avtalen.  Avtalen gir Sverige og Danmark eksklusiv adgang til norsk økonomisk sone.

Når det gjelder jurisdiksjon så var det opprinnelig kun flaggstaten som kunne utøve jurisdiksjon over egne fartøy. Denne bestemmelsen ble noe modifisert og modernisert i MoU av 2003 om fiskeriinspeksjonsordningen i fellesområdet. Her avtalte vi å praktisere en slags kombinasjon av kyststats- og flaggstatsjurisdiksjon innenfor de økonomiske sonene. Jeg hopper over flere detaljer, og sier bare at det er slik at partene ikke kan oppbringe og straffeforfølge en annen parts fartøy. Dette er selvsagt ikke noe vi er fornøyd med.

De ulike land har hatt litt ulik oppfatning av hvordan avtalen skal tolkes i lys av moderne havrett. Fra norsk side er vi klare på Havrettskonvensjonen går foran Skagerrak-avtalen og at den må ses på hovedsakelig som et adgangsregime. Vi har jo økonomisk sone i dag og det finnes derfor ikke åpent hav i Skagerrak. Denne avtalen ble inngått lenge før Havrettskonvensjonen, og vi visste vel knapt hva kvoter var på den tiden. I dag har vi kyststatsjurisdiksjon fra 0 til 200 nm og vi har rett og plikt til å regulere i norsk økonomisk sone. Vi vil derfor innføre norsk regelverk i norsk sone i Skagerrak i løpet av 2009.

Jeg vil understreke at det ikke er tatt en endelig beslutning om hvorvidt vi skal si opp avtalen, men det er helt klart at det ikke kan fortsette som i dag. Vi ønsker ikke å legge hindringer i veien for de tre landenes fiskemuligheter, og ønsker å finne en ordning som gjør det mulig at fisket kan fortsette. Men, vi må kunne kontrollere og slå ned på ting som skjer i norske farvann uansett hvor, også i Skagerrak. Vi må altså ha normal kyststatsjurisdiksjon.

Vi har egentlig to muligheter. Den ene er at vi kommer fram til enighet mellom landene hvor vi beholder fiskemuligheter men at kyststatsjurisdiksjon gjelder i de ulike sonene. Hvis dette er umulig er alternativet å si opp hele avtalen og starte derfra.

Jeg skal ikke konkludere hvordan resultatet blir, men det er klart at endringer vil komme. Jeg vil også understreke at det er viktig at næringen får vært med i prosessen. Derfor har vi hatt et eget møte med Fiskerlaget Sør hvor dere kom til Oslo og ga oss verdifull informasjon om fisket i Skagerrak.

Vi regner med at vi vil konkludere i dette spørsmålet i løpet av 2009.

Samarbeidet Norge - EU

Som dere sikkert vet førte opprettelsen av 200 mils økonomiske soner i 1977 til at nesten 90 % av havets ressurser ble underlagt nasjonal kyststatsjurisdiksjon. Likevel er det faktisk slik at rundt 80 % av det norske fisket foregår på bestander vil deler med andre land. Dette krever samarbeid.

I Nordsjøen forvalter Norge fiskeriressursene sammen med EU. Derfor arbeider Norge og EU sammen for å opprettholde og videreutvikle en god fiskeriforvaltning.
Samarbeidet om fiskeri med EU på ressurssiden har gitt resultater på mange områder, blant annet i kampen mot ulovlig fiske. Samtidig hersker det ingen tvil om at vi står overfor betydelige utfordringer i årene som kommer.
Situasjonen for noen av bestandene i Nordsjøen er ikke slik vi ønsker. Det Internasjonale Råd for Havforskning (ICES) har igjen anbefalt å stoppe fiske etter torsk i Nordsjøen.
Bestandssituasjonen for torsk i Nordsjøen er fortsatt alvorlig, men det er likevel tegn som tyder på vekst i bestanden og det blir viktig å beskytte 2005-årsklassen.

Av totalkvoten har Norge 17% og EU 83%. Forvaltningstiltak kun i norsk sone vil derfor ha liten effekt for torskebestanden i sin helhet. Dette er noe jeg tror de fleste av oss er enige i. Derfor vil EUs utkastpolitikk være sentralt i årets forhandlinger.

Utkast av fisk er en alvorlig trussel mot en bærekraftig forvaltning. Som dere vet har Norge et utkastforbud, mens praksisen er lovlig i EU-farvann. Dette betyr at det i Norge er slik at fisk som tas opp av havet må bringes på land. Det er forbudt å hive fisk på sjøen. EU derimot har et utkastpåbud. Påbudet innebærer at den fisken en EU-fisker fanger, men ikke har kvote på, eller som er under den lovlige minstestørrelsen, må kastes over bord.

I sommer ble et utenlandsk fartøy observert mens det kastet ut store mengder fisk som var fanget i norsk økonomisk sone. Fisken ble kastet ut så snart fartøyet forlot norsk sone og gikk inn i EU-sonen. Hendelsen ble dokumentert av kystvakten.  Bare ved dette tilfellet ble det sløst vekk mer enn 5000 kg fisk.
I tillegg til de moralske aspektene ved å sløse med mat og potensielle fremtidige inntekter på denne måten, så leder utkast til uregistrerte uttak, som i sin tur fører til et dårligere vitenskapelig grunnlag for våre forvaltningsbeslutninger.
Hendelsen som jeg akkurat beskrev er ulovlig i norske farvann, men ikke i forhold til EUs regelverk. Norge kan ikke påtvinge vår lovgivning på utenlandske fartøy når de befinner seg utenfor vår jurisdiksjon, men vi kan sette betingelser for de fartøy som vil fiske i norske farvann.
Vår intensjon er derfor å innføre krav i vår nasjonale lovgivning om at all fisk som tas i norske farvann må tas til land uavhengig av hvilken havn som benyttes. Dette vil bli et krav for å få lisens til å fiske i norske farvann. Du mister lisensen hvis dette ikke blir overholdt.
Utkast er særlig et problem for fellesbestandene I Nordsjøen. Det er problematisk at vi forvalter disse så forskjellig. Regjeringen har vært opptatt av å fremføre Norges motstand mot EUs utkastpåbud. Vi har med glede registrert at holdningene er endret, og flere land uttrykker støtte til Norges syn på saken. 

Dette vil bli et sentralt tema under året kvoteforhandlinger med EU. Selv om vi først og fremst vil ha et forbud mot utkast også i EU-sonen, ønsker vi også å finne løsninger som effektivt kan redusere utkast. Norge vil samarbeide med EU og de enkelte medlemsland for å se på hvilke tiltak som kan settes i verk.  Foran høstens forhandlinger har vi hatt møter med Storbritannia, Skottland, Danmark, Sverige og Nederland hvor utkast har vært det sentrale temaet. Vi oppfatter at alle er reelt opptatt av å redusere utkast.

Vi vil se på regelverket, utvikling og bruk av selektiv redskap, åpning og stenging av fiskefelt, forbud mot high-grading og selvsagt muligheten for å innføre forbud mot utkast. Vi har allerede foreslått en rekke tiltak til EU. Dette går både på tiltak vi kan innføre i NØS, men også tiltak som EU må innføre.

Jeg tror at samarbeid med EU for å utvikle enda mer selektive fiskerier, og fortsatt satsing på kontrollarbeidet er en nøkkel for fremtidig forvaltning og et bedre beskatningsmønster både i Nordsjøen og Skagerrak. Detaljene for hva som trengs for å oppnå dette overlater jeg til Fiskeridirektøren som skal innlede etterpå.

Av andre viktige saker vil jeg nevne kvotefleksibilitet, forvaltningsplaner og byttebalansen.

Det var EU som i fjor tok opp spørsmålet om kvotefleksibilitet på fellesbestandene i Nordsjøen. Vi ble enige om at en arbeidsgruppe skulle se på saken. Fra norsk side har vi pekt på at det eksisterer fundamentale forskjeller mellom Norge og EU. Utkast gjør at norsk statistikk er basert på fangster, mens EUs statistikk er basert på landinger. I tillegg har EUs egen riksrevisjon pekt på alvorlige mangler ved EUs system for innhenting av fangstinformasjon. Vi har også ulike omregningsfaktorer som påvirker fangsstatistikken.

Vi er i prinsippet ikke negative til en slik ordning for bestander i god forfatning, men vi mener det er for tidlig i Nordsjøen. Fiskarlaget har også i møter med departementet vært skeptisk til en slik ordning i Nordsjøen.

Revisjon av forvaltningsplanene for torsk, sei og sild i Nordsjøen står alle på dagsorden i årets forhandlinger. Jeg skal ikke gå i detaljer om disse planene, men bare si følgende:

Forvaltningsplanen for sei forventer vi skal gå greit. Det internasjonale rådet for havforskning, ICES, har konkludert med at dagens plan er bærekraftig på kort sikt og vi vil sannsynligvis videreføre den. Når det gjelder sild sier ICES at nåværende plan ikke er bærekraftig på grunn av den sviktende rekrutteringen over flere år. Dette er noe vi tar på alvor. ICES har foreslått tre alternativer som tar hensyn til den lave rekrutteringen. Dette er gjenstand for forhandlinger, og fra norsk side ønsker vi å redusere fiskedødeligheten på ungsild. Dette er også Fiskarlaget sitt synspunkt.

Torsk er en utfordring. Vi vil ha en gjenoppbyggingsplan som kan bygge opp bestanden til et bærekraftig nivå. Fra norsk side er vi vel så opptatt av utkast og hva som kan oppnås der, fordi vi tror nøkkelen til gjenoppbygging av torskebestanden nettopp er å redusere utkastet. For oss er det viktig å involvere næringen i slike saker. Derfor valgte vi å holde et eget møte med næringen om disse forvaltningsplanene og andre aktuelle saker i september i år. Vi har også fått skriftlige innspill. Dette har vært meget nyttig og Fiskarlaget har gitt verdifulle innspill.

Til slutt vil jeg nevne byttebalansen. Som dere vet har det historisk utviklet seg en praksis for hvor mye vi tilbyr EU torsk fra tredjelandskvoten i Barentshavet. Det er likevel slik at denne kvoten skal balanseres med kvoter til Norge. På grunn av økningen i torskekvoten og en forventet nedgang i kolmulekvoten kan dette bli en utfordring i år. Kolmule har utgjort en betydelig del av EUs betaling til Norge. For å si det enkelt så er det ikke sikkert EU har råd til å ta i mot all torsken i år. Denne saken får nok ikke sin løsning før i slutten av andre runde så jeg kan ikke forskuttere noe nå.

Som dere sikkert forstår er det krevende forhandlinger med EU i år. Vi har aldri hatt et slikt fokus på utkast tidligere og håper det vil gi konkrete resultater. Også her vil jeg gi honnør til Fiskarlaget som støtter oss helhjertet i denne saken. Vi hadde et eget møte om utkast med Kommisjonen 10. oktober hvor også Fiskarlaget deltok med en fisker som holdt innlegg om hvordan det har vært å forholde seg til utkastforbud i 20 år. Dette var til god hjelp i saken! Så har jeg også fått tilbakemelding om at Fiskarlagets representanter i den norske delegasjonen bidro på en positiv og konstruktiv måte under den første forhandlingsrunden med EU i Bergen denne uken.

Makrell

Årets makrellforhandlinger mellom Norge, Færøyene og EU ble avholdt i forrige uke, og vi ble enige om god avtale. Bestandssituasjonen for makrell er positiv, og dette vil komme norske fiskere til gode gjennom høyere kvote i 2009. Det er oppløftende at satsingen på kontroll har gitt gode resultater, og vi er enige om å styrke kontrollsamarbeidet ytterligere. I 2009 vil det bli et spesielt fokus på utkast og slipping. I avtalen ligger det også en mulighet for Norge og Færøyene til å fastsette en egen kvote som motsats til EUs sørlige komponent, men dette vil vi komme tilbake til i forbindelse med makrellreguleringen for 2009.

 

Hummer

I august i år ble det fastsatt nye reguleringer i hummerfisket, herunder en bestemmelse om at det i hummerfredningsperioden er forbudt å oppbevare levende hummer i sjøen. Fiskeri- og kystdepartementet var ikke i tilstrekkelig grad oppmerksom på gjeldende markedsforhold og kysttradisjoner knyttet til ”julehummer” da de nye reguleringene ble innført. Behovet for å kunne oppbevare levende hummer i sanketeiner i sjøen synes å være betydelig større i desember måned enn i resten av året. Departementet har derfor nå besluttet at forbudet mot å oppbevare levende hummer i sanketeiner endres til å være gjeldende i perioden f.o.m. 1. januar til 1. oktober, slik at det er tillatt å oppevare hummer i sanketeiner fra 1. oktober og ut året. Denne "oppmykingen" av bestemmelsen vil imidlertid bli vurdert på nytt til neste år. Da foreligger det erfaringer fra inneværende år, som er det første året med hummerfredning i desember. Forbudet mot å fange hummer i dette området i desember måned endres altså ikke.

Så til slutt litt om sikkerhet langs kysten.

Det er et overordnet mål for fiskeri- og kystdepartementet at Norge skal ha en konkurransedyktig sjøtransport med effektive havner og transportkorridorer, et høyt sjøsikkerhetsnivå og en god oljevernberedskap. Dette gjenspeiles i hovedprioriteringene i Regjeringens budsjettforslag for 2009. Regjeringen foreslår bl.a. en reell økning i bevilgningen til statlig utbygging av farleder og fiskerihavner på 43 millioner kroner, noe som mer enn oppfyller målene i Nasjonal transportplan. Budsjettforslaget innebærer en samlet bevilgning til fiskerihavner og farleder på 380,8 millioner kroner i 2009.

Regjeringens budsjettforslag innebærer også en kraftig styrking av den statlige oljevernberedskapen. En økning i bevilgningen til oljevernberedskap på 88 millioner kroner skal blant annet brukes til nødvendig utskiftning og oppgradering av oljevernmateriell i de statlige depotene langs kysten.

Kystverket har iverksatt et systematisk arbeid i forhold til akutt forurensning fra skipsvrak. I første fase av dette arbeidet er faren for og tiltak mot oljeforurensning fra vrakene vurdert. På grunnlag av Kystverkets faglige vurdering er vraket av "Norvard" i Moss og ”Welheim” utenfor Florø tømt for olje i henholdsvis april og oktober 2008. 

I 2008 startet Kystverket arbeidet med vurdering av faren for annen forurensning enn olje fra skipsvrak. Målet er å fremme en rapport i løpet av 2009.

Vrakene med kjemiske stridsmidler i Skagerrak ble vurdert av SFT og Forsvarets forskningsinstitutt i 2002. Konklusjonen var at risikoen for mennesker og miljø er minst dersom vrakene blir liggende i ro. Kystverket har fulgt opp med informasjonsmateriell til fiskere om forholdsregler dersom man skulle få kjemiske stridsmidler i fiskeredskapen, og med informasjon til sykehus, politi og andre relevante etater. Skagerrak-vrakene vil også inngå i Kystverkets helhetlige vurdering av skipsvrak med annen forurensning enn olje.
 
Vraket av ubåten "U-864" ved Fedje, vurderes særskilt. Den 10. november vil Kystverket legge fram en rapport med tilrådning om håndtering av kvikksølvforurensningen fra vraket. Behandling av denne rapporten vil ha høy prioritet i Fiskeri- og kystdepartementet.
 
Regjeringen fokuserer forebyggende sjøsikkerhet og oljevernberedskap langs hele kysten, herunder også slepebåtberedskap. Den nasjonale slepebåtberedskapen for Sør-Norge baserer seg på eksisterende tilgjengelige ressurser og Kystverkets adgang til å rekvirere slepebåt om et fartøy er i nød. Ved hjelp av systemet for automatisk identifikasjon av skip, AIS, har Kystverket god oversikt over tilgjengelige slepebåtressurser langs kysten. I Nord-Norge er det i samarbeid med Forsvaret etablert en statlig slepeberedskap. Dette har sin bakgrunn i manglende slepebåter med tilstrekkelig kapasitet i regionen. Trafikken av risikolast i nord, fra blant annet Nordvest Russland, øker. Mot dette bakteppet legger Regjeringen opp til en styrking av den statlige slepebåtberedskapen i nord i 2010 og de kommende årene. En mulig styrking av slepebåtberedskapen i sør vil være et av flere elementer innen oljevernberedskapen som vi løpende vurderer.

Det er viktig å merke seg at slepeberedskap kun er ett av mange forebyggende sjøsikkerhetstiltak. La meg trekke frem et annet: regulering av sjøtrafikken i områder med særlig risiko. Norge etablerte sommeren 2007 seilingsleder utenfor territorialfarvannet på strekningen Vardø-Røst, etter godkjenning av forslaget i FNs sjøfartsorganisasjon IMO i desember 2006. Med dette seilingsleds-systemet har vi redusert sannsynligheten for at ulykker inntreffer - ved at møtende trafikk separeres og overvåkes fra trafikksentralen i Vardø. Vi har også bedret muligheten for å forhindre eller redusere negative miljøkonsekvenser dersom en ulykke likevel skulle inntreffe - ved at skipstrafikken er flyttet lenger ut fra kysten, slik at vi får bedre mulighet til å reagere.
 
Kystverket har startet arbeidet med vurdering av seilingsleder eller andre hensiktsmessige rutetiltak utenfor Vestlandet og Sørlandet/Skagerrak. Også her er muligheten for å etablere større avstand til kysten for transporter som representerer en miljørisiko et viktig utgangspunkt for vurderingene. Etablering av tiltak i disse områdene byr imidlertid på flere utfordringer enn tilfellet var for seilingsledsystemet Vardø - Røst, knyttet blant annet til større trafikktetthet, et mer sammensatt trafikkbilde og betydelig større petroleumsvirksomhet. Tiltak vil også kunne ha betydning for våre naboland. Arbeidet må derfor ta hensyn til, og involvere, andre lands myndigheter der det er naturlig og nødvendig for å få til felles løsninger.
 
Jeg tror jeg avslutter her og sier takk for oppmerksomheten!