Muligheter og utfordringer for Norge som fiskeri- og havbruksnasjon

Vi står altså foran et skifte i ledelsen i Fiskeridirektoratet. Det føles litt vemodig. Men skifter bærer også kimen i seg til noe nytt. Til utvikling av nye relasjoner og til samarbeid om løsning av nye utfordringer. Samtidig vet vi at Peter fortsatt vil øse av sin erfaring og sin kompetanse til beste for den videre utviklinga av norsk fiskeri- og havbruksnæring. Etter mer enn 30 års virke for næringa er kunnskapstilfanget både stort og imponerende.

Programmet for dagen i dag dekker bredden i de forhold som har preget og fortsatt vil prege fiskeri- og havbruksnæringa. Sett med ulike øyne og ståsted.

I det følgende vil jeg komme inn på noen utfordringer og muligheter for fiskeri- og havbruksnæringa - og for fiskeriforvaltninga - i årene som kommer.

 
Fortida
Noen blikk på fortida hører også med i dag. Fiskeri- og kystdepartementet har, akkurat som Fiskeridirektoratet, blitt karakterisert på så mange måter opp gjennom årene. Lenge var reguleringer stikkordet. For om lag tretti år siden – på den tida da Gullestad første gang entret sitt kontor i Fiskeridirektoratet - var forvaltningsstrategien basert på optimale uttak av de enkelte bestander innenfor rammene av hva hver enkelt bestand isolert kunne tåle uten å kollapse.

Tidsbegrepet i datidas forvaltningsstrategi var forholdsvis kort og kan ikke sammenliknes med dagens mer langsiktige og samfunnsøkonomisk baserte forvaltningsstrategier. Etter hvert fikk begrepet næringsutvikling stadig større betydning.

I dag har vi ei utfordring i å se uttaket av den enkelte bestanden i en helhetlig sammenheng der biodiversitet og bevaring av sårbare og viktige økosystem står sentralt. Vi ser at ett nytt begrep nå fester seg og bli stadig mer førende for virksomheten, i direktoratet og i departementet – nemlig miljø. Og fra miljø er ikke veien lang til begreper som bærekraft og økosystembasert forvaltning,

Når vi nå står foran et skifte av fiskeridirektør passer det å konstatere at det i det vesentlige står bra til med næringa. Forvaltninga av de fleste fiskebestandene –  viser ei positiv utvikling og bestandene er i en god forfatning.

Havbruksnæringa har i løpet av 40 år utvikla seg nærmest fra ingenting til ei ledende og viktig næring. Fiskeridirektoratet har medvirket sterkt i denne positive utviklinga. Ei utvikling som har gjort Norge til verdens nest største eksportør av sjømat. I fjor eksporterte vi sjømat for 37 milliarder kroner. Eller sagt på en annen måte: Vi leverte hele 27 millioner fiskemåltider hver eneste dag året rundt!

Det er mange årsaker til fiskeri- og havbruksnæringas suksess. Éi viktig årsak ligger i viljen - og evnene våre - til å forvalte fiskeressursene og kystsona på en bærekraftig måte. Langsiktig vekst er avhengig av at vi legger til grunn en tilpassa og langsiktig bruk – og ikke bare forbruk – av de naturressursene vi her i Norge er velsignet med. Det var derfor veldig hyggelig å se at norsk fiskeriforvaltning i fjor ble kåret til verdens beste i en studie gjennomført av University of Columbia på oppdrag fra World Wildlife Fund.

Fiskerinæringa er viktig for nasjonen og lokalsamfunnet, den er dynamisk og konkurranseutsatt. Næringa og forvaltninga må forholde seg til ei utvikling preget av endringer i rammevilkårene. Endringene er sammensatte og ofte krevende å forholde seg til. De kan ha biologiske og klimatiske årsaker, de kan skyldes økt utbud av alternative matvarer og nye forbrukerønsker. Det kan dreie seg om nasjonale prioriteringer, internasjonal politikk eller globale markedsmessige og økonomiske forhold.

Ut av de lukkede rom
Forvaltning og næring har blitt beskyldt for å være ekskluderende og ta sine beslutninger i de lukkede rom, ofte med rette. Med det mener jeg at næringa og myndighetene tidligere har hatt anledning til å utforme strategier for høsting av fellesskapets ressurser, uten innblanding fra andre miljøer og aktører. Beslutninger som i høyeste grad har påvirket lokale myndigheter og store befolkningsgrupper.
 
I noen år nå har vi sett stadig flere eksempler på at nye aktører trer inn på fiskerimyndighetenes enemerker. Det gjelder miljøorganisasjoner, Sametinget, lokalpolitikere og politiske ungdomsorganisasjoner, forbrukerinteresser, detaljister og supermarkedskjeder og mange flere. De forlanger å bli hørt og å få være med i forvaltningsarbeidet.

Bærekraftig forvaltning, kvalitet og et bredt varesortiment er fortsatt viktige og styrende premisser. Men andre hensyn tvinger seg fram med økt kraft, så som krav om medbestemmelse, om etisk produksjon og om dyrevelferd.

Jeg ønsker denne utviklinga velkommen. Jeg ser det som helt naturlig og nødvendig at fylkespolitikere og lokalpolitikere er opptatt av forvaltninga av de marine ressursene våre. Det stiller krav til departementets og direktoratets måte og arbeide på. Men det forplikter også fylkespolitikere og lokalpolitikere.

Bærekraftig havbruk - mat til en økende befolkning.
Fisk er en svært viktig proteinkilde for store deler av jordas befolkning. Naturen setter imidlertid klare grenser for hvor mye vi kan høste av havets ressurser. Sett i et globalt perspektiv kan høstinga økes noe for enkelte ville bestander. Men det er ikke tvil om at det vesentlige av den framtidige veksten vil komme i den globale havbruksnæringa.

FN har da også slått fast at havbruk er en nødvendig forutsetning for å dekke proteinbehovet til ei voksende befolkning. Dette krever at veksten i havbruket skjer innenfor langsiktige og bærekraftige rammer.

I oppdrett bruker man naturen som produksjonsarena, noe som stiller store krav til ei miljømessig forsvarlig drift. I internasjonale fora som FAO og i EU drøftes det nå hva som skal karakterisere begrepet bærekraftig havbruk. En tilsvarende debatt har vi her hjemme, og den er forsterket av behovet for tiltak slik vi for eksempel ser det i Hardangerfjorden.

I store trekk mener jeg det er hold i en påstand om at miljøsituasjonen og statusen jevnt over en god i norsk havbruksnæring. Vi har utfordringer – bevares, for eksempel knyttet til lakselus og rømming og vi har, og må ha, ambisjoner om vesentlige forbedringer om vi vil at kommuner og folk flest skal være interessert i å sette av sparsomme arealer i kystsona til oppdrett.

Direktoratet, departementet, næringas aktører og andre involverte og interesserte må sammen arbeid for en økt forståelse av hvordan havbruk påvirker miljøet i videste forstand. Det er enkelte parametre som peker seg ut; lokalisering og arealdisponering, forurensning og vannkvalitet, sykdom, rømming og genetisk påvirkning og fôrressurser.

Nye arter i oppdrett vil gradvis få økt betydning og hver art vil bringe med seg sine individuelle krav og utfordringer. Vi har for eksempel sett at torsk i oppdrett ikke er like villig til å godta tilværelsen i merdene som laksen er. Det er også ting som tyder på at torskens gyting i merdene kan påvirke vill-torsken. Dette er en klar illustrasjon på behov for teknologiske tilpasninger og sterkere forskningsinnsats.

Den nye havressursloven som trer i kraft i 2009 stiller nye krav til forvaltninga. Ikke minst når det gjelder bærekraftig høsting. Forvaltningsprinsippet innebærer at vi må overvåke og vurdere flere bestander enn hittil, og Fiskeridirektoratet blir en sentral aktør.
 
Vi har i dag en rekke bestander som høstes i liten eller svært begrenset grad. Jeg ønsker at mulighetene som ligger i høsting av for eksempel kongesnegle, taskekrabbe, sjøpølse og lignende blir utnyttet. Da må vi også forsikre oss om at høstinga er bærekraftig. Derfor trenger vi gode systemer for rapportering og overvåking, og en strategi for å ivareta forvalteransvaret. Vi vet at det er et marked for slike varer. I Østen særlig, og i asiatiske miljøer i den vestlige verden. Samtidig som det generelt er en voksende nysgjerrighet her i Europa på nye matvarer og nye smaksopplevelser.

I en tid nå har introduserte arter, særlig kongekrabben i nord, gitt nye, komplekse og omfattende forvaltningsmessige oppgaver. Introduserte arter er kommersielt interessante i seg selv, samtidig som de ofte representerer en fare for vår stedlige ressurser. Snøkrabbe og amerikansk hummer er andre arter vi har stiftet bekjentskap med, i begrenset omfang hittil – heldigvis får vi vel si.

Rekruttering
Jeg er sikker på at fiskeri- og havbruksnæringa også i framtida vil være en helt sentral næringsvei langs kysten. Men næringa vil endre seg, slik den alltid har gjort og slik all annen næringsvirksomhet også har gjort. I fiskeripolitikken handler det om å finne balanse mellom vekst og vern, og mellom bedriftsøkonomi og samfunnshensyn for øvrig.

Regjeringa vil at spesielt hensyn til de kystsamfunnene som er mest avhengig av næringa. Dette er en viktig grunn til at regjeringa og Stortinget har gått inn for at ressursrenten fra fiskeriene skal bli i næringa og i kystsamfunnene. Vi ønsker at dette skal være samfunnets investering i en videre utvikling av næringslivet langs kysten, og at ressursrente skal tas ut i form av aktivitet, variert flåte og leveranser til land - ikke bare i form av penger.

I Norge er vi svært heldige som har så god tilgang til naturgitte ressurser som fisk og olje. Fiskeri- og havbruksnæringa har imidlertid ei utfordring som den deler med mange andre næringer og industrialiserte samfunn, nemlig en stadig økende konkurranse om arbeidskraften. De flinke hender og de kloke hoder er blitt en knapp ressurs.

Denne knappheten har utviklet seg til å bli en særlig stor utfordring for bedrifter i distriktene. Statistisk sentralbyrå har beregnet at verdien av nåværende og framtidig arbeidsinnsats utgjør ca 85 % av nasjonalformuen. Det er menneskers virksomhet som er den viktigste innsatsfaktoren og som gir verdiskaping ved å ta i bruk kunnskap og teknologi.

Innenfor deler av marin sektor merkes den økende kampen om arbeidskraft. I fiskeindustrien viser tallene (fra SSB) at 8 % av arbeidsstyrken ikke er bosatt i Norge. Havfiskeflåten opplever hard konkurranse fra maritim sektor når sertifikatpliktige stillinger skal fylles og det er synkende søkertall til alle linjer som dekker fiskeri og havbruk i den videregående skole.

Det er nødvendig å ta rekrutteringa til marin sektor på alvor. Kanskje ikke i tradisjonell forstand – fiskeflåten har for eksempel ikke et skrikende behov for flere fiskere. Vi må imidlertid sørge for at næringa klarer å trekke til seg nødvendig kompetanse og kvalifiserte folk som kan drive utviklinga videre framover.

Vi har en del kunnskap om hva som styrer unges valg av utdanning og yrke. Det er mye som tyder på at dagens ungdom velger utdanning ut i fra litt andre kriterier enn det som var vanlig da vi var unge. Valg av utdanning og yrke er  langt oftere enn før blitt et uttrykk for identitet og den enkeltes verdigrunnlag.

Vi vet også at jenter og gutter tenker ulikt mht til valg av utdanning og yrke – jenter baserer fortsatt sine valg på mer feminine verdier, mens guttene vil framstå som maskuline. Og vi vet at dagens norske ungdommer har en større valgfrihet enn tidligere ungdomskull.

La meg ta et eksempel til ettertanke. På Veterinærhøgskolen er nærmere 80 % av studentene jenter. Hvor stor del av studentmassen tror dere hadde fisk, dvs akvamedisin, som førstevalg da det skulle velges spesialisering avslutningsvis i utdannelsen, nå siste semester?  I underkant av 5 %!

Ut fra kunnskapen vi har mener jeg at vi har en jobb å gjøre med å profilere marin sektor ovenfor unge mennesker. Derfor har jeg også satt av midler til et treårig prosjekt der formålet er å øke rekrutteringa til marin sektor.

Jeg håper at dette prosjektet skal bidra til at vi kan løfte denne problemstillinga, og at vi får utarbeidd en felles strategi for hvordan vi skal få flere unge mennesker til å interessere seg for det marine og velge marin sektor som karrierevalg. Mulighetene er mange, og attraktive, både for jenter og gutter.   

Dette er ei viktig og krevende utfordring som jeg er særlig opptatt av. Fiskerinæringa – og seinere også havbruksnæringa – har alltid betydd mye for svært mange kystsamfunn. Næringsvirksomhet basert på ressursene og mulighetene i havet har bidratt til verdiskaping og arbeidsplasser, som igjen har sikret bosetting i små og store lokalsamfunn.

Ei egen arbeidsgruppe har, på oppdrag fra departementet, vurdert rekrutteringsordninger for å gi ungdom bedre mulighet til å etablere seg som fartøyeiere. Kartlegginga arbeidsgruppa har gjort viser at det skjer ei kontinuerlig og naturlig nyrekruttering på eiersiden i fiskerinæringa.

Arbeidsgruppas rapport har vært på bred høring. Fiskeri- og kystdepartementet har fulgt opp forslagene fra både flertallet og mindretallet i arbeidsgruppa i et høringsnotat av 15. mai 2008. Her foreslås det å tildele ti nye deltakerløyver per år i en treårsperiode, og å tildele 30 etableringsstipend for 2008-2009.

Kvalitet
Departementet har mottatt signaler fra næringa der mange gir uttrykk for at de savner mer kontroll med kvalitet på kaia. Mange sier dette med et skjevt smil - det koster nok litt å innrømme at en savner de tider da alt som ble landet ble kontrollert av fiskeridirektoratets menn. Det er imidlertid ikke tvil om at den tid er forbi da vi hadde en kontrollør på hver kai.

Likevel tror jeg, i likhet med næringa selv, at det er nødvendig med kontroll fra myndighetenes side for å sikre at lovens krav til egenkontroll fungerer i praksis. Myndighetene kan gjøre en innsats på to viktige områder: Flere kontroller i form av kampanjer og en bedre utnyttelse av den samlede kapasiteten – og kompetansen – hos myndighetene.

Ikke minst den kompetanse på kvalitet som fremdeles finnes hos direktoratet. I regjeringas ferskfiskstrategi har vi foreslått tiltak på begge disse områdene. Jeg har også opprettet et kvalitetsforum som skal diskutere hvilke tiltak som kan bidra til å bedre kvaliteten.  

I forbindelse med Mattilsynets ferskfiskkampanje som skal iverksettes i løpet av de nærmeste månedene, skal samarbeidet mellom Mattilsynet, Fiskeridirektoratet og salgslagene intensiveres. Fiskeridirektoratet skal sende melding til Mattilsynet når de avdekker åpenbare brudd på hygiene- og kvalitetsregelverket. Mattilsynet skal i kampanjeperioden prioritere de meldingene som de mottar fra Fiskeridirektoratet.  

Samarbeidet skal vurderes i etterkant av kampanjen, og jeg håper at evalueringa vil vise at vi på denne måten får bedre utnyttelse av den samlede kapasiteten og kompetansen hos myndighetene.

Interesse fra mange hold
Vi ser en voksende internasjonal oppmerksomhet om våre nordlige farvann. Knapphet på fisk og klimaendringer, stigende havtemperatur og isfrie polområder, preger dagens nyhetsbilde. Havdebatten i FN og EUs utarbeidelse av en overordnet maritim politikk viser tydelig at det dreier seg både om globale miljøinteresser og om strategiske næringsinteresser.

Her ligger også betydningen av arbeidet vårt for å bekjempe det ulovlige, uregulerte og urapporterte fisket, ofte kalt UUU-fisket, i Barentshavet. Både legitimiteten vår og omdømmet vårt vil påvirkes av om vi klarer å feie for egen dør og gripe fatt i overtredelser i vår egen næring.

Feie for egen dør
Oppslag i pressen, blant annet med uttalelser fra fiskekjøpere om at det er mye fusk og fanteri (storhundre) i torskefisket, har fått betydelig medieoppmerksomhet de siste dagene.

Fiskeridirektoratets statistikk viser en klar økning i tallet på anmeldelser i 2007. 3438 kontroller resulterte i 192 anmeldelser, mens tilsvarende tall for 2006 var 3005 kontroller og 68 anmeldelser. Fullstendig oversikt for 2008 foreligger ikke ennå, men det kan tyde på at det også i år blir et høyt antall anmeldelser.

Regjeringa tar den nasjonale fiskerikontrollen på stort alvor. Vi har økt Fiskeridirektoratets budsjett for ressurskontroll hvert år fra 2006 til 2008. I år har vi også prioritert midler til flere hjemler for fiskeriinspektører. Bruk av risikovurderinger er mye mer systematisk i dag enn for noen år siden. Det internasjonale råd for havforskning mener da også at de norske fiskeriene er bærekraftige.

Jeg mener at norsk fiskerinæring i det alt vesentlige er lovlydig.  Jeg er likevel bekymra over økninga i antall anmeldelser. Vi vil derfor fortsatt legge stor vekt på den nasjonale kontrollen. Jeg legger ikke skjul på at dette er utfordrende - i gjennomsnitt er det ca 600 landinger av ulike fiskefartøy langs hele kysten hver dag året rundt, og i høgsesongen er det selvsagt langt flere.

Klimautfordringa
De menneskeskapte klimaendringene er vår tids største felles utfordring.

Klimaendringene kan få stor betydning for næringa og for kysten vår. Og mange er naturlig nok bekymra for hvilke konsekvenser vi kan vente. Det er fortsatt vanskelig å si noe sikkert om dette. Prognoser og framskrivinger viser likvel tydelig at vi må gjøre hva vi kan for å redusere utslippene av klimagasser. Samtidig må vi legge til rette for nødvendige tilpasninger.

Klimaendringene kan stille helt nye krav til næringslivet og til forvaltninga. Og vi har ikke tid til å vente og se.  Fiskeri- og kystdepartementet vurderer tiltak for å redusere utslippene fra ”vår” sektor, samtidig som vi jobber med framtidig tilpasning til et endra klima. I dette arbeidet spiller selvsagt Fiskeridirektoratet en viktig rolle.

Havnivåstigning, ekstremvær og økt erosjon vil stille større krav til fartøyene, marine installasjoner, moloer, kaianlegg, oppdrettsanlegg og oljevernberedskap. Klimaendringene vil påvirke økosystemet, forvaltninga, kystnæringer som fiskeri, havbruk og bedrifter i distriktet. Og de vil sette nye krav til den vitenskaplige rådgivinga som grunnlag for gode beslutninger.

Klimagassutslippene gjør havet varmere. Forskere regner med at vi vil oppleve ekstremvær oftere enn før. Det ser ut som en naturlig følge av dette er endringer i sammensetninga og utbredelsen av marine organismer i norske forvaltningsområder.

Dersom ressursene flytter seg lengre ut i havet, kan endringene påvirke ressursenes kommersielle verdi. De kan føre til økte kostnader til omstilling både i flåten og ved landanleggene og kreve at det blir opprettet nye internasjonale forhandlingsarenaer for forvaltninga av delte bestander.

Fiskeflåten kan stå overfor strukturelle utfordringer fordi adgangen til å delta i lukkede fiskerier er basert på historisk deltakelse og slike kriterier kan etter hvert komme til å samsvare dårlig med endringer i geografisk utbredelse av fiskebestandene.

Den mest stasjonære og minste kystflåten vil bli rammet først og tyngst dersom kystnære bestander flytter seg fra tradisjonelle områder med tilhørende mottaksanlegg/infrastruktur, eller får mindre kystnær utbredelse. Slike fartøy kan også tvinges til mer landligge på grunn av ekstremt vær. Endringer i artssammensetninga kan føre til behov for endring i fartøytype, utrustning og redskap.

Fiskeflåten har imidlertid vist seg å være omstillingsdyktig og i stand til å endre seg meget raskt.

Nye arter kan også innebære alger, virus, bakterier og parasitter/vektorer som kan ha negativ innvirkning på helsetilstanden til både villfisk og oppdrettsfisk.

Havbruksnæringa vil ikke kunne tilpasse seg klimaendringer like raskt. Næringa er basert på arter som er domestisert ved omfattende avlsarbeid over lang tid. Anleggene er bundet til faste områder og lokaliteter. Klimaendringer kan skape en tilstand som ikke er forenlig med artens optimale miljøkrav. Dette øker faren for stress og sykdomsutbrudd.

I oppdrett vil et optimalt miljø kunne trygges på ulike måter, bl.a. ved tilpasninger i antallet individ i hver enkelt merd eller ved å gi fisken tilgang til dypere, kaldere vann. Hvis dette ikke er mulig må det vurderes om en del av dagens oppdrettslokaliteter lenger er egnet til formålet. Det må tas hensyn både til fiskens helse og faren for rømming på grunn av hyppigere uværsfrekvens.

Dersom det blir en langvarig, generell økning i havtemperaturen kan dette innebære at oppdrettsnæringa, slik vi nå kjenner den, må flytte lengre nord. Det representerer både en utfordring og nye muligheter. Utfordringene kan også møtes med nye, teknologiske løsninger, som for eksempel merder som senkes lengre ned i sjøen eller oppdrett lengre ut til havs. Jeg skal verken predike om hvordan framtida blir eller presentere alle løsninger her – men dette er eksempler på ting vi må forholde oss til i åra som kommer.

Det var nylig et avsluttende møte i departementets arbeidsgruppe for å redusere utslippene fra fiskeflåten, og en rapport vil snart være klar. I tillegg til åpenbare klima- og miljøgevinster har jo reduserte utslipp gjerne en sammenheng med bunkersforbruk. Lavere utslipp gir lavere kostnader, og dette arbeidet er derfor også viktig for å opprettholde lønnsomhet og konkurransekraft i næringa.

Debatten om klimautslipp og drivstoffprisene illustrerer godt hvordan fiskeriforvaltning både dreier seg om miljøforvaltning og næringsutvikling. Vi må veie ulike hensyn opp mot hverandre, men hele tida legge et langsiktig og bærekraftig perspektiv til grunn.

Det er umulig å drive verdiskaping uten robuste fiskebestander og et økosystem i balanse. Nettopp derfor legger regjeringa stor vekt på miljøet når vi utformer fiskeripolitikken vår. Og det må også være Fiskeridirektoratet sitt utgangspunkt.

Tusen takk til Peter for hans store engasjement på området – lykke til Liv når du overtar stafettpinnen.