Et hav av muligheter?

Verdenshavenes dag er en årlig mulighet til å hedre oseanene og alt vi kan høste fra dem. FN har fra og med i år offisielt erklært 8. juni som World Oceans Day.  

Men havet er under press. Marine økosystemer er truet. Rent og rikt hav er ikke lenger en selvfølge. Skal havet gi verdiskaping og mat også i fremtiden, trenger vi mer kunnskap. Forskning er et viktig verktøy for å få tak i den kunnskapen vi trenger om havet.  

Som betydelig havnasjon og sjømatprodusent har Norge et særskilt ansvar for å bidra med kunnskap til det internasjonale samfunnet. Norge er den 13. største nasjonen i verden, hvis vi tar med våre havområder, og vi er verdens nest største eksportør av sjømat. Den veksten og utviklingen vi har opplevd, ville ikke vært mulig uten forskning. Noen hevder at vi vet mer om månens overflate enn om havområdene. Det er et paradoks at havområder utgjør kjernen i de globale økosystemene, men tilhører likevel jordens største uutforskede områder.   

Behov for energi, fattigdom, klimaendringer og økende press på verdens matvareressurser løftes fram som noe av de største utfordringene i vår tid. I denne sammenheng spiller havet en betydelig rolle. Havet gir mat, er viktig i forhold til klima og gir grunnlag for energiproduksjon.  

Duell om havet

Fiskerier, havbruk, maritim transport og turisme legger allerede i dag press på havet. Men nye næringer øker konkurransen om sjøarealene og kan føre til vanskelige avveininger mellom ulike interesser. Petroleumsutvinning i nord er et omdiskutert tema særlig med tanke på risikoen for og konsekvensene av forurensning.  

Konsekvensene av klimaendringene i havet er allerede synlige i form av stigende sjøtemperatur, mindre sjøis i Arktis og mer ekstremvær. Endringene påvirker fiskeri og havbruk. Når CO2 mengden i atmosfæren øker, blir havet surere. Det vil kunne føre til betydelige endringer i økosystemene, med konsekvenser vi ikke kjenner rekkevidden av. 

Mat fra havet

Jeg er opptatt av at vi skal kunne høste av livet i havet på en måte som sikrer at vi kan fortsette å gjøre det, også etter at oljealderen tar slutt. Havenes evne til å reprodusere livet i det må forvaltes med evigheten for øye. 

Norge er et pionerland når det gjelder å utvikle fiskeoppdrett. I vinter traff jeg den brasilianske fiskeriministeren som arbeider for at folk i Amazonas kan etablere fiskeoppdrett i stedet for å drive landbruk som medfører behov for hogst av regnskog. Her kan kunnskap om teknologi som er utviklet langs kysten i Norge, være nyttig både som kompetanseoverføring og miljøtiltak.  

Best i verden

Det fins som kjent ingen grenser under vann. Norsk fiskeriforvaltning er den beste i verden. Dette er resultatet av en bevisst politikk basert på råd fra havforskerne våre og fra internasjonalt samarbeid.

Hele 90 prosent av de bestandene vi fisker på, forvalter vi sammen med andre land. Overfiske ett sted får konsekvenser for fiskebestanden et annet sted. Derfor samarbeider Norge internasjonalt med andre fiskerinasjoner ut fra helhetstenking. Vår kunnskap og ansvarlige forvaltningspraksis som stor havnasjon gir oss tyngde i internasjonale fora. Den tiden jeg har sittet som fiskeri- og kystminister, har kampen mot ulovlige fiske vært en av mine viktigste hjertesaker nasjonalt og internasjonalt. Vi samarbeider også med utviklingsland, og kan bidra med viktig kompetanse. 

Høye krav til kunnskap

Innen 2050 ventes verdens befolkning å øke til 9 milliarder, og etterspørselen etter mat vil øke tilsvarende. Å redusere fattigdom og sult blir viktig. Vi må ha fokus på en mer rettferdig fordeling av mat samtidig som vi har en moralsk forpliktelse til å øke matproduksjonen. 

Vi trenger nytenkende og innovativ forskning slik at de marine næringene i Norge fortsatt kan være verdensledende innenfor flere kunnskapsområder.