Forvaltning av viltlevende marine ressurser

Forelesning på kurset SVF-2501 Marin ressursforvaltning
Norges fiskerihøgskole, 30. april 2009

Takk for invitasjonen.

Det er 3 år siden jeg sist var her for å forelese på kurset i marin ressursforvaltning. Studentene er nye, men temaet er akkurat like aktuelt og spennende.

Kriser

Den internasjonale finanskrisen har også påvirket norsk fiskerinæring, og i størst grad hvitfisksektoren. Vi kan kanskje kalle det en torskekrise, og hovedproblemet nå er at vi sliter med å få solgt torsk og hyse til priser som forsvarer lønnsom drift gjennom hele verdikjeden.

Det er nok mange forklaringer, men hovedårsaken ligger i viktige eksportmarkeder. Dagens torskekrise er altså en markedskrise.

I skyggen av dagens situasjon har et 20-års jubileum passert i nærmest all stillhet, men i dag er det altså 20 år og 12 dager siden forrige virkelig dramatiske torskekrise. Den 18.april 1989 ble torskefisket for kystflåten for første gang stanset midt i sesongen, og vi fikk en berømt uttalelse fra daværende fiskeridirektør Viggo Jan Olsen; ”Aldri mer 18.april”. Det var en alvorlig situasjon, som kom til å prege norsk fiskeriforvaltning i mange år fremover.

Den gangen var det imidlertid ikke markedene som sviktet, men derimot torskebestanden. Havforskernes råd var krystallklare; fisket måtte begrenses, og kvoten det året var rekordlav.

Grunnen til at jeg starter med en liten 20-års markering, er at dette kurset nettopp handler om marin ressursforvaltning. Og hvis historien og vitenskapen har lært oss en ting, så er det at uten en forsvarlig og ansvarlig forvaltning av ressursene vil det meste annet være fånyttes.

En annen ting vi har lært er at teknologien og næringa utvikler seg med stormskritt. Antallet fiskere og fiskefartøy har blitt kraftig redusert fra en topp i årene før og etter andre verdenskrig. En fiskebåt kan i dag fiske enormt mye mer enn tidligere, og denne utviklingen legger føringer på hvordan vi forvalter ressursene.

Effektivitets- og produktivitetsutviklingen gjør at fiskerne kan ta del i velferdutviklingen på lik linje med resten av samfunnet, men samtidig medfører utviklingen at det stadig blir plass til færre aktører i næringen. Et annet element er at uten virkningsfulle strukturordninger så bygger det seg opp en overkapasitet som både kan true bestandene og lønnsomheten.
 
For fiskeriene globalt sett er overkapasitet stadig et alvorlig problem og trussel. Moderne ressursforvaltning krever at både fisken of fiskerne ”forvaltes”.

Bærekraftig forvaltning

Produktive fiskebestander er en forutsetning for å kunne høste av naturens overskudd. Derfor bruker vi store ressurser på å forske og forvalte slik at vi sikrer vårt framtidige næringsgrunnlag, og tar hensyn til de marine økosystemene.

Bærekraftbegrepet betyr at både vi og generasjonene som kommer etter oss skal kunne høste av ressursene, og at vi ikke må ødelegge de framtidige mulighetene gjennom det vi foretar oss i dag. Fisk er en fornybar ressurs, og må i utgangspunktet forvaltes i et evighetsperspektiv. Derfor er bærekraftig forvaltning et grunnleggende prinsipp.

Et annet viktig prinsipp er føre-var-prinsippet, som enkelt forklart innebærer at dersom det er tvil så skal denne komme fisken til gode. Mangel på kunnskap er ikke et argument for å høste, men heller et signal om å være ekstra forsiktig.

Havforskningen spiller en viktig rolle som kunnskapsleverandør, og norsk forvaltning er basert på råd fra det internasjonale havforskningsrådet – ICES – og det norske havforskningsinstituttet.

Dette virker kanskje selvsagt i dag, men det er ikke lenge siden havet ble ansett som uuttømmelig.

Vi har også andre mål for fiskeripolitikken, og vi har lagt særlig vekt på fiskerinæringens samfunnsmessige betydning i form av sysselsetting, bosetting og verdiskaping langs kysten.

For å nå disse målene; både om bærekraftige fiskerier, bosetting og aktivitet langs kysten er det nødvendig at vi regulerer fiskeriene. Alternativet er bestander som kollapser og lokalsamfunn som forvitrer. Gjennom mange år har vi steg for steg utviklet en fiskeriforvaltning hvor vi kan regulere på en rekke måter, og som blir fulgt opp i praksis gjennom deltakerloven, råfiskloven og den nye havressursloven.

Ny havressurslov

Den nye havressursloven trådte i kraft 1. januar i år, og er en revisjon og modernisering av den gamle saltvannsfiskeloven. Den nye loven inneholder to elementer jeg vil nevne for dere:
 
Forvaltningsprinsippet. Dette pålegger fiskeriforvaltningen et særlig ansvar for å løpende vurdere hvilke tiltak som er nødvendig for å sikre en bærekraftig forvaltning. Det betyr at vi i årene framover må ha en langt større bredde i forvaltningen av de marine ressursene.

Ilandføringsplikt (utkastforbud). Utkast av fisk er et kjempeproblem globalt, og gjennom den nye havressursloven har det norske utkastforbudet blitt ytterligere styrket. Utgangspunktet vårt er at all fisk skal landes. Utkast var en sentral sak i fiskeriforhandlingene med EU høsten 2008.

Dette ble også diskutert av FNs generalforsamling, og vi har dratt i gang en stor prosess i FAO for å bekjempe utkast og bifangst. Et viktig poeng her er at det må være sammenheng mellom det vi gjør på hjemmebane og det vi jobber for internasjonalt.

Det bringer meg også over til en viktig dimensjon med marin ressursforvaltning, nemlig samarbeid over landegrensene.

Internasjonalt forvaltningssamarbeid

Fiskebestander bryr seg lite om sjøgrenser og økonomiske soner.Omtrent 90 prosent av fisken vi fanger, kommer fra bestander som vi deler med andre land.

Det betyr at vi ikke alene kan utvikle og drive en bærekraftig forvaltning, men vi er avhengig av bilateralt, multilateralt, regionalt og globalt samarbeid. Våre viktigste partnere er Russland og EU.  I fiskeriforhandlinger, uansett hvor de foregår, legger vi vekt på at norske synspunkter om bærekraftig forvaltning skal være konsistente og gjenkjennelige.

Internasjonalt samarbeid betyr også at vi noen ganger må akseptere at det mulige er bedre enn det beste. Men vi jobber knallhardt for å vinne fram med våre budskap, og i våre farvann er samarbeidet tett og godt.

Et viktig utviklingstrekk er etableringen av forvaltningsplaner, som gir en forutsigbar og forsvarlig forvaltning, slik vi for eksempel har for torsken i Barentshavet og norsk vårgytende sild.
 
Et annet eksempel er lodda, som vi forvalter sammen med Russland i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen. Her har vi etablert en høstingsregel som baserer seg på forskernes anbefalinger, men likevel var det en del diskusjon i fjor høst og nå i vinter om nettopp loddeforvaltningen.

Forvaltningen av lodde

Fra 2004 til og med 2008 var det ikke noe loddefiske. Bakgrunnen for dette var at forskernes beregninger viste at et fiske kunne bringe gytebestanden under føre-var-nivået, og dermed sette rekrutteringen i fare.

I årene hvor null fiske var rådet, ja da fulgte vi anbefalingen, men høsten 2008 fant havforskerne at det var grunnlag for å sette i gang fisket igjen. Det var ikke like populært over alt, men skal vi ha en forvaltning basert på vitenskapelige råd så må vi forholde oss til rådene både på opptur og nedtur.

Høstingsregelen for lodda er både forsiktig og forsvarlig, og tar hensyn til at også torsken ”fangster” på lodda. Loddefisket var et lyspunkt i et ellers utfordrende år. Særlig gledelig at var det at store deler av lodda gikk til konsum (65%).

Makrellforvaltningen

Makrell er en økonomisk viktig ressurs, og den forvaltes av kyststatene Norge, EU og Færøyene. Bestandsutviklingen har vært positiv de siste årene, og kvoten for 2009 kunne økes fra året før.
En utfordring vi nå står overfor er at Island også har begynt å høste av makrellen, en fisk som tidligere ikke har vært å finne i islandske farvann.

Dette fisket skjer utenfor det avtalte forvaltningsopplegget, og øker presset på bestanden. Jeg har reagert på det islandske fiskeriet, som ikke er i tråd med prinsippene om bærekraftig forvaltning. Oppgaven er nå å finne en løsning som gjør at ikke makrellbestanden settes i fare, og det krever at alle parter forholder seg til etablerte spilleregler. Dette er et godt eksempel på at godt naboskap og felles verdier ikke alltid er nok.

Marint råstoff som fôr til oppdrettsfisk

NRK sendte tidligere i vinter et program om norsk lakseoppdrett, som skapte en debatt om bruken av marint råstoff som mat til oppdrettsfisk.

Jeg vil her understreke at laksens meny ikke styrer forvaltningen av for eksempel kolmule, og at prinsippet om bærekraftig forvaltning gjelder uansett hva fisken faktisk brukes til etter at den er fisket.

Kysttorsk

Også i år har kysttorsken vært en omstridt sak. Saken er imidlertid den at vi år etter år har fått entydige råd fra havforskerne om å begrense fisket, ettersom bestandene er svake.

Derfor har vi siden 2004 hatt strenge tiltak for å verne kysttorsken. I år strammet vi inn ytterligere. Neste steg nå er å få på plass en skikkelig gjenoppbyggingsplan.

Kysttorskforvaltningen illustrerer godt hvor vanskelig det kan være å forvalte bestander som lever side om side. Dersom vi skulle stengt alt fiske av kysttorsk, måtte vi også ha stengt alt annet kystfiske. Det er selvsagt ikke aktuelt, og derfor må vi sette inn andre tiltak. Nå tyder også resultatene på at det vi har gjort faktisk virker.

Kongekrabbe

Et annet eksempel jeg vil trekke fram er kongekrabbeforvaltningen. Denne er spesiell ettersom vi har et to-delt regime. Vi skal forvalte bestanden bærekraftig i et område, samtidig som vi har et mål om å begrense spredning så mye som mulig utenfor dette området.

Regjeringens fiskeripolitikk

Alt jeg har snakket om nå handler om fiskeripolitikk, nasjonalt og internasjonalt.

Vi har også gjort mye annet;

• Bifangstordning – positiv effekt høsten 2008
• Strukturkvoteordning – stortingsmelding våren 2007
• Håndtering av finanskrisen
• Kystfiskeutvalget

Takk for oppmerksomheten.