Hardangerfjordseminaret

Sjekkes mot framføring 

Takk for invitasjonen til Hardangerfjordseminaret 2010!

God forvaltning av elve- og kystressursene er viktig – både for naturen og lokalsamfunnet. Mange av fjordene og elvene våre gir grunnlag for en levedyktig fiske- og turistnæring.  Samtidig gir vassdrag og kyststrøk rike muligheter for rekreasjon og naturopplevelser for alle, og mulighet for å drive næringsvirksomhet.

All menneskelig aktivitet setter sine avtrykk på naturen, men målet må hele tida være å bruke naturressursene på en miljømessig bærekraftig måte. Ellers er det ikke liv laga, heller ikke for havbruksnæringa.

Situasjonen for villaksen er sammensatt. Havbruksvirksomhet påvirker ville bestander, men dette er på langt nær den eneste utfordringa. Vi må lete etter årsakene til nedgangen i ville bestander på mer enn ett sted.

I fjor høst sendte NRK ”Ut i naturen” et program om laksefiske, som tegnet et dystert bilde både for villaksen og for laksefisket. Søkelyset ble her satt på havbruksnæringa. Nylig ga programmet ”Brennpunkt”, også på NRK, et annet bidrag til å få fram fakta om villaksen. Programmet frikjente på ingen måte havbruksnæringa, men informasjonen som kom fram bidro til å få fram flere fasetter i debatten.

For ikke lenge siden besvarte fiskeri- og kystministeren en interpellasjon i Stortinget fra Høyres Svein Flåtten. Han reiste spørsmålet om hva som må til for å sikre at oppdretts- og lakseturistnæringene utvikles bærekraftig, samtidig som villaksen ivaretas. Det ble en konstruktiv og god debatt som viser at dette er et tema som også opptar våre stortingspolitikere.

Vår konklusjon fra den siste tids debatter og TV-programmer, er at verken laksefiskenæringa eller oppdrettsnæringa er tjent med de steile frontene som har bygd seg opp i media – og mellom fagmiljø – over tid.

Jeg tror på en best mulig opplyst debatt, og mest mulig samarbeid mot felles mål. Det innebærer at at både villaksnæringen, oppdrettsnæringen og forskere fra ulike etater må kunne sette seg sammen og diskutere problemene på en konstruktiv måte. Jeg synes initiativet for å redde Vossolaksen, der bl.a. havbruksnæringen, grunneiere langs Vossovassdraget, flere kommuner og lokalt næringsliv har bidratt er viktig og bra. Resultatet av denne innsatsen er det enda en stund til vi får se, men vi må håpe at den bærer frukter.

I tillegg vil jeg minne om at det er de folkevalgte (politikerne), enten Regjering eller Storting, som til syvende og sist bestemmer hva som er akseptabelt, normalt gjennom lover eller forskrifter. Det være seg hvor stort innslag av rømt oppdrettsfisk vi tillater på gyteplassene, om og hvilke laksevassdrag som skal gis særskilt vern, eller det handler om lusetall på villfisk. Hva som er akseptabel påvirkning, bestemmes altså verken av forskerne, av direktoratene, av miljøbevegelsen eller av næringsorganisasjonene.

Langs kysten vår skal det være rom for både økonomisk lønnsom havbruksvirksomhet og levedyktige ville fiskebestander. Regjeringa ønsker å sikre bestandene av villaks og sjøørret, både ut fra et bevaringsperspektiv og som grunnlag for fiske.

Vi vil også legge til rette for videre vekst i havbruksnæringa. Dette kan vi få til gjennom et godt samarbeid mellom ulike interessegrupper og ved å ha fokus på miljømessig bærekraft.

Det er ikke uten grunn at regjeringa vil legge til rette for videre vekst i havbruksnæringa. Havbruksnæringa er ei viktig næring for Norge.Det er få typer matproduksjon som Norge har så naturgitte forutsetninger for som fiskeoppdrett, og kanskje spesielt lakseoppdrett. Vi har en svært lang kyst, rent og kaldt vann og god plass.Havbruksnæringa er også en av våre største eksportnæringer som eksporterer for nær 20 milliarder kroner. Den bidrar til flere tusen arbeidsplasser langs kysten, og skaper dermed livsgrunnlag for mange kystsamfunn. Dette må vi også verne om.

Samtidig krever omverdenen at havbruksnæringa må kunne dokumentere en miljømessig bærekraftig produksjon. Det mener jeg er et høyst rettmessig krav.Fiskeri- og kystministeren har tidligere sagt at fiskeri- og havbruksnæringa må ha evighetens perspektiv. Næring og natur må følges ad.

Havbruksnæringa er selvsagt avhengig av et rent hav å produsere i, men miljømessig bærekraft er også avgjørende for å legitimere virksomheten i kystsonen og for å få arealer til produksjon. Ikke minst handler det også om næringas omdømme og forhold til forbrukerne. I et slikt perspektiv er det derfor umåtelig klokt å ta vare på villaksen.

Regjeringas strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring er et viktig dokument som omhandler problemstillinger, setter mål og klargjør hva som må til for å nå målene. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider med å følge opp tiltakene, slik at havbruksnæringa skal påvirke miljøet så lite som mulig. Disse tiltakene vil selvsagt også få betydning i Hardangerfjorden.

Vi er alle klar over at sykdommer og parasitter i oppdrett kan utgjøre en alvorlig belastning for ville bestander. Særlig har spredning av lakselus fra oppdrettsfisk negativ innvirkning på ville bestander av laks og sjøørret. Dersom man ikke sørger for å holde lusetallet lavt hos oppdrettsfisken, kan villaks og sjøørret få store lusepåslag i sjøvannsfasen.

I Hardangerfjorden har dette problemet i de senere år vært særlig stort. Og i motsetning til mange andre områder, er det i Hardangerfjorden faglig enighet om at rømt oppdrettsfisk og lakselus er de viktigste årsakene til problemene for ville laksebestander og sjøørret i området. Derfor var det bra at mesteparten av villaksen i 2009 gikk ut Hardanger uten at den fikk mye lus. Dessverre fikk sjøørreten problemer utover året. Forklaringen ligger antakelig i at sjøtemperaturene var lave vinteren 2008-2009. Videre ser vi at fangstene av villaks i Hordalandselvene var svært lave i 2009. I Etneelva har fangstene blitt halvert siden 2008. Fisket var riktignok innskrenket, men dette er allikevel foruroligende.   

Situasjonen i Hardangerfjorden har som kjent medført at det allerede våren 2008 ble iverksatt særlige begrensninger for oppdrettsvirksomheten. Formålet var å hindre etablering av nye lokaliteter og innflytting av ytterligere biomasse i dette området. Med andre ord frøys vi situasjonen. Jeg vil minne om at dette medfører at det ikke er aktuelt å tildele nye konsesjoner eller økt kapasitet inne i Hardangerfjorden. En ev. kapasitetsøkning i 2010 vil derfor ikke komme oppdretterne i Hardangerfjorden til gode, uansett hvordan lusesituasjonen utvikler seg ellers i landet. I august 2009 sendte FKD på høring en forskrift om særskilte tiltak for akvakulturnæringen i Hardangerfjorden. Hovedtiltaket i forskriften var å fryse biomassen i området på ca 50 000 tusen tonn. Høringsinnspillene viser at det er sterke meninger og stor interesse knyttet til hvordan oppdrettsnæringa skal forvaltes i dette området. Mange, spesielt miljøvernorganisasjoner og villfiskinteresser, var skeptiske til dette forslaget og mente biomassetaket burde være mye lavere. Oppdrettsnæringen mente biomassetaket var for lavt. Det som er rimelig klart etter høringsrunden er at et biomassetak på 50 000 tonn vil få betydning for oppdrettsnæringen og vil medføre at produksjonen må reduseres. Hvor mye er vanskelig å si på nåværende tidspunkt.

Etter at vi sendte forskriften på høring startet Mattilsynet arbeidet med å opprette soner for å bekjempe lakselus i Sunnhordland, Bjørnefjorden og Hardangerfjorden. Hardangerfjorden er det første området som dette tiltaket iverksettes og i denne prosessen har Mattilsynet fått råd fra forskere, oppdrettere og interessegrupper for villaks. Erfaringer fra Hardangerfjorden vil være svært nyttige for etablering av slike soner også i andre områder. Vi har merket oss at enkelte har uttalt at Mattilsynets forslag er et knefall for oppdrettsnæringa, fordi de ikke har fulgt tilrådningene om størrelse på brakkleggingssonene fra Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet. Til det vil jeg si at forskerne gir sine faglige råd, mens Mattilsynet må omforme rådene til noe som også er gjennomførbart. Nå er forslaget på høring, med frist til i dag for å avgi uttalelse, og så må Mattilsynet vurdere høringsuttalelsene som kommer inn.

Utformingen av denne forskriften har betydning for hvordan oppdretterne i Hardangerfjorden vil rammes av et biomassetak. Før vi kan si noe mer om konsekvensene for oppdrettsnæringen, mener vi det ikke er riktig å fastsette et biomassetak i Hardangerfjorden. Når Mattilsynets soneforskrift er klar vil vi ta opp igjen arbeidet med forskriften og jeg kan love at arbeidet vil bli prioritert i departementet.

Så er vi alle spente på om vinteren og vårens samordnede avlusningskampanjer har klart å sikre at villaksen har kunnet vandre ut med minimal lusebelastning.

Jeg vil her bare nevne at regelverket for kontroll med lakselus i oppdrettsanlegg ble endret i august i fjor. Mattilsynet har nå fått bedre hjemler til å iverksette tiltak for å bekjempe lakselus i oppdrettsanlegg og det skal meldes fra om resistens mot behandlingsmidler. Dersom oppdretterne ikke følger reglene eller ikke klarer å redusere lusetallet, kan Mattilsynet pålegge andre tiltak, herunder utslakting. Siste statusrapport fra Mattilsynet er at vinteravlusingen har hatt effekt, men at den gjerne skulle vært bedre.  I Sunnhordland er det enkelte anlegg som har høye tall.

Nå er det slik at innenfor dagens regelverk er ikke lusenivået noe problem for oppdrettsfisken, selv om det kan være for høyt for villfisk i omkringliggende områder, noe situasjonen i Hardanger, dessverre, er et utmerket eksempel på. Myndigheter og forskere arbeider nå med å finne ut hvordan lusetall hos villfisk kan være måltall for tiltak i oppdrettsanlegg i framtida. Fiskeri- og kystdepartementet har i den forbindelse bevilget 4 millioner kroner som i 2010 skal brukes til å standardisere metoder for å påvise lakselus på villfisk og for telling og beregning av lakselus i oppdrett. Biomassen av oppdrettsfisk på lokaliteten, og andre forhold ved lokaliteten som har betydning for spredning av lakselus til villfisk, vil også bli vurdert.

I tillegg skal metoder for påvisning av resistens hos lakselus standardiseres. Arbeidet, som skal gjennomføres av Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet i samarbeid, vil både ha betydning for kontroll med lakselus i oppdrett og hos villfisk.

I tillegg til å bekjempe lakselus, må vi ha fokus på å forebygge rømming av oppdrettsfisk. Det er stor enighet om at høy og vedvarende innkryssing av rømt oppdrettslaks vil være negativt for særegenheten til den enkelte villaksbestanden.

Enkelt sagt: Oppdrettsfisk skal være innenfor merdene og ikke utenfor. Oppdrettsnæringa har selv hovedansvaret for å sørge for dette.

Innrapporterte rømmingstall de to siste årene er de laveste på 15 år, men det er grunn til å anta at de faktiske rømmingstallene er høyere enn statistikken viser. Derfor vil innslaget av rømt oppdrettsfisk på gyteplassene være et bedre måltall for potensiell skadelig effekt. De ulike laksebestandene har trolig ulike tålegrenser og robusthet, og det arbeides med egnede indikatorer for å måle virkningene.

Fiskeridirektoratet får en ekstrabevilgning i 2010 for å øke innsatsen med å overvåke rømt oppdrettsfisk i de viktigste lakseelvene. Vi har bedt direktoratet å prioritere nasjonale laksefjorder og lakseelver. Hensikten med dette er å få best mulig kunnskap om innblanding av rømt oppdrettsfisk i laksebestandene.

I tillegg vil denne kunnskapen danne grunnlaget for senere å kunne fastsette sårbarhetsindikatorer for de viktigste lakseelvene. Det må skje på en måte som sikrer systematiserte og kvalitetssikrede data og som imøtekommer vitenskaplige krav.

For å legge til rette for forsvarlig drift av oppdrettsanlegg, jobber Fiskeridirektoratet kontinuerlig med å utvikle styringsredskaper, regelverk og tilsynsordninger. For å styrke dette arbeidet ble bevilgningene til Fiskeridirektoratet økt med 10 mill kr i 2010.

Økninga finansieres gjennom økt tilsynsavgift for oppdrettsanleggene. Midlene skal brukes til økt tilsyn med havbruksnæringa, herunder rømningsberedskap.

Mulige brudd på regelverket følges opp av Fiskeridirektoratet i et tett samarbeid med Økokrim og påtalemyndigheter. I den forbindelse er det tatt i bruk en DNA-metode for sporing av urapportert rømt oppdrettlaks og regnbueørret.

Tekniske krav til oppdrettsutstyr er av avgjørende betydning for å hindre rømming. Nylig ble den tekniske standarden for matfiskanlegg revidert og forbedret. I tillegg er det igangsatt et arbeid for å utvikle tekniske standarder også for settefiskanlegg og landbaserte anlegg. Dette vil bidra til å forhindre framtidige rømmingsuhell.

I fjor høst gjennomførte Fiskeri- og kystdepartementet en høring av spørsmål knyttet til transport av levende fisk og hvordan den bør reguleres. Prosedyrer forbundet med lasting og lossing av oppdrettsfisk på brønnbåt kan utgjøre en betydelig rømningsrisiko. Transport av oppdrettsfisk medfører også fare for spredning av sykdommer og lakselus mellom områder.

Det kom inn mange gode og fornuftige forslag, som vi vil følge opp framover.

De prosessene som er satt i gang for å følge opp regjeringas bærekraftstrategi, vil kunne gi en positiv utvikling av havbruksnæringa med hensyn til sykdomsforebygging, fiskevelferd og effektiv arealutnyttelse. Samtidig vil dette arbeidet kunne bidra til å motvirke negative miljøpåvirkninger.

Det er fortsatt mye vi ikke vet om hvordan oppdrettsvirksomhet påvirker miljøet og ville bestander. Kunnskapsoppbygging tar tid. Derfor må vi være tålmodige, og akseptere at ny kunnskap vil komme etter hvert.

Det er også viktig å samarbeide på tvers av yrkes- og interessegrupper. Det er i alles interesse å sikre stabile økosystemer og best mulig samliv mellom oppdrettsfisk og ville bestander.

Denne regjeringas mål er at lakseoppdrett og laksefiske må kunne drives side om side, også i Hardangerfjorden.