Blå konferanse

Sjekkes mot framføring.

Takk for invitasjonen til å åpne årets konferanse! Jeg er glad for å bli invitert rundt i landet. Og - jeg synes det er ekstra artig å komme hit, for her føler jeg meg hjemme.  

I denne delen av landet lever vi tett på havet. Ytre Namdal er et naturlig knutepunkt for sjømatnæringa i Nord-Trøndelag, og nærheten til havet og sjømatnæringa gjør oss bevisste på fiskeritradisjoner og kystkultur.  

Uten at det på noen måte må oppfattes som selvskryt, så er jeg imponert over det dere får til i samarbeid her - spesielt med videregående skoler som satser på havbruk, fiskeri og maritim sektor. Dette lover godt for rekruttering og verdiskaping i lokalsamfunnet – og for Norge. 

I samfunnsdebatten rettes det også stadig større oppmerksomhet mot miljø og bærekraft. - Og det er jo også derfor jeg er her i dag – fordi dere har satt miljø, forurensing og klimautfordringer på dagsorden. Miljømessig bærekraft og bærekraftig forvaltning er ikke bare fyndord i Fiskeri- og kystdepartementet. Det er ord med innhold og mening. Vi har blant annet en av verdens største villfiskbestander, og dette er et resultat av at bærekraftsforvaltningen virker. FAO har til og med kåret oss til verdensmestre i bærekraftig ressursforvaltning tre år på rad.

Mange oppfatter Fiskeri- og kystdepartementet som et næringsdepartement. Men, vi er også et miljødepartement. Miljø og næring henger sammen. Mange ungdommer er veldig opptatt av miljø- og klimaspørsmål. Det er bra!  Samtidig tror jeg at næringas økte bevissthet på miljø og bærekraft er viktig i rekrutteringssammenheng. Miljømessig bærekraft er regjeringa og jeg svært opptatt av. At oppdrett påvirker miljøet rundt merda er det ingen tvil om. Men, også all annen matproduksjon setter spor i naturen. Målsettingen må selvsagt være at de miljømessige påvirkningene ikke er uakseptable.

Regjeringa har iverksatt en rekke tiltak for å øke bevisstheten rundt miljø og bærekraft, og de miljøutfordringene oppdrettsnæringa har. I regjeringas Strategi for ei miljømessig bærekraftig havbruksnæring er det nedfelt mål og tiltak på fem hovedområder.

Hovedområdene omfatter temaene:

• genetikk og rømming
• forurensning og utslipp
• sykdom og lakselus
• arealbruk og
• høsting av fôrressurser.

Jeg vil kort knytte noen kommentarer til fire av punktene. Forurensing og utslipp vil jeg raskt forbigå. Jeg skal komme nærmere tilbake til rømming og lakselus, men jeg vil også kort berøre temaene om arealbruk og høsting av fôrressurser.

Det er viktig å drøfte arealbruk lokalt. Videre mener jeg at det ikke er riktig å si at oppdrettsnæringa tømmer havet for fisk. Det produseres ikke mer fiskemel i dag enn før. En større andel av fiskemelet går likevel til oppdrettsnæringa og fôring av fisk enn til humant konsum. Bærekraftstrategien beskriver hva som kjennetegner ei oppdrettsnæring som tar hensyn til miljøet. Den er derfor et viktig dokument for både forvaltninga og oppdrettsnæringa.

Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen, at oppdrettsnæringa må ha evighetens perspektiv. Økonomisk lønnsom havbruksvirksomhet må skje innenfor bærekraftige rammer. Havbruksnæringa er avhengig av et friskt og reint hav. Driften må derfor til enhver tid være tilpasset hensynet til havmiljøet og det biologiske mangfoldet.

Oppdrettsfisk og villfisk må kunne leve side om side. Vi må derfor være på tå hev hele tida og jobbe målrettet. Men, dette gjelder ikke bare forvaltninga. Oppdrettsnæringa har hovedansvaret for å gjøre denne jobben.

Jeg har snakket mye om lakselus i min periode som Fiskeri- og kystminister. Jeg har ukentlige møter med Mattilsynet, og jeg kjenner godt lakselussituasjonen langs hele kysten. Som kjent, har lakselussituasjonen det siste året vært alvorlig. Lusetallene i fjor høst var ikke forenlig med en bærekraftig havbruksnæring. Vi endret regelverket, slik at Mattilsynet fikk hjemmel til å iverksette mer omfattende tiltak for å bekjempe lakselus. Tiltaksgrensa for avlusing er lav, og hver enkelt oppdretter plikter å rapportere lusetall hver måned – også dersom det er mistanke om at lusa er resistent mot avlusingsmidler.

Oppdrettslaksen klarer seg i utgangspunktet fint med de lakselusnivåene som tillates i dag. Men, de strenge tiltaksgrensene er satt av hensyn til villaksen. Jeg lærte også noe nytt av Mattilsynet i forrige uke. Lakselus er ikke et like stort velferdsproblem for ørret som for laks. Ørreten går nemlig opp i elvene for å avluse seg selv. Som en følge av de høye lusetallene i fjor høst, valgte jeg også å utsette den planlagte kapasitetsøkninga i 2010.

Tall fra Mattilsynet viser at den omfattende avlusinga som har skjedd i vinter og i våres var vellykket ut i fra primærmålsetninga om at villsmolten skulle vandre ut i havet med minst mulig lusebelastning.

Det må vi evne å glede oss over.

Utover ettersommeren har lusetallene steget igjen – situasjonen i år er omtrent som i fjor. Dette understreker behovet for fortsatt fokus på å få kontroll på lusesituasjonen – både på kort og lang sikt. Høye lusetall har nemlig også en side mot medikamentbruk. I en del områder langs kysten sliter oppdrettere med resistent lus – blant i området her. For å få en bedre oversikt over medikamentbruken ved lusebekjempelse, vil vi snart sende på høring et forslag om en rapporteringsplikt for bruk av medikamentelle virkestoffer. Dette vil gi oss nok et redskap i kampen mot resistent lus, og samtidig gi oss en klar oversikt over mengden medikamenter som brukes hvor.

Vi kan aldri bli kvitt lakselus helt, verken i oppdrett eller på villfisken. Lusa er naturlig til stede i havet, og er altså en del av det biologiske mangfoldet. Men fordi det er så mange verter i oppdrettsanleggene, må vi kontrollere den i oppdrett. I denne kontrollen må medisinbruk være ett av virkemidlene. Samtidig mener jeg at vi må legge mer vekt på samordnet drift, brakklegging og bruk av mekaniske eller biologiske avlusingsmetoder som leppefisk - før vi tyr til medisinbruk.

Men, det er ikke bare lakselus som er ei miljømessig utfordring for oppdrettsnæringa. Det er brei enighet om at høy og vedvarende innkryssing av rømt oppdrettslaks vil være negativt for særegenheten for de enkelte villaksbestandene. Selv om rømmingstallene de siste årene er på det laveste på 15 år, er det likevel grunn til å tro at de reelle rømmingstallene er høyere enn hva statistikken viser. Det er nemlig et gap mellom hva som kommer inn i merda og hva som kommer ut.

Å unngå rømming bør derfor være et prioritert mål for næringa – både av hensynet til villaksen og av økonomiske grunner. Laksen skal holde seg i merda og ikke utenfor. Det er enkelt å forholde seg til!

Vi har derfor gitt Havforskningsinstituttet ekstrabevilgning i år, for å øke innsatsen med å overvåke rømt oppdrettsfisk i de viktigste lakseelvene. Hensikten med overvåkinga er å få best mulig kunnskap om innblanding av rømt oppdrettsfisk i laksebestandene. De ulike laksebestandene har antageligvis forskjellig robusthet og tålegrense for genetisk innblanding. Det arbeides derfor med indikatorer som egner seg for å måle effekten av rømming. Innslaget av rømt oppdrettsfisk på gyteplassene vil derfor gi et bedre bilde av potensiell skadelig effekt fra rømt oppdrettsfisk.

Som en følge av at teknologien utvikler seg og merdene blir større og kan romme mer fisk, blir konsekvensene desto større dersom det skjer rømmingsulykker. For å redusere konsekvensene og ivareta hensynet til villaksen, har Fiskeridirektoratet sendt et forslag på høring om å begrense antall individer i merda. Jeg synes at de som avviser Fiskeridirektoratets spørsmål tvert har en dårlig innstilling. Næringa bør ta diskusjonen! Fiskeridirektoratets forslag vil kunne begrense antall fisk som kan komme på avveie ved et totalhavari av et anlegg.

Situasjonen for villaksen er likevel mer sammensatt enn at en bare kan legge skylda på lakselus og rømming. Som sagt - oppdrett påvirker livet utenfor merda. Men, oppdrettsnæringa er ikke på langt nær den eneste årsaken til nedgangen i antall villaks. Sur nedbør, vassdragsreguleringer, Gyrodactylus salaris og mattilgangen i havet er også viktige faktorer som påvirker villaksbestandene våre. Slik jeg ser det, er verken oppdrettsnæringa eller laksefiskenæringa tjent med de steile frontene som har bygd seg opp i media mellom de to næringene, og i ulike forskningsmiljøer.

Jeg har tro på en opplyst debatt, og at det er mulig å kombinere lakseoppdrett med vern av villaksen.

Oppdrettsnæringa har vært med på å bidra til at Norge er en av verdens største sjømateksportører, og vi setter stadig nye eksportrekorder. Hittil i år har sjømatnæringa eksportert for over 31 milliarder kroner, og det er over 4 milliarder mer enn i samme periode i fjor. Havbruksnæringa står for mer enn halvparten av dette. Med andre ord: store deler av sjømatnæringa går så det suser! Og dette fører til verdiskaping i form av arbeidsplasser og inntekter. Mer enn 44.000 årsverk genereres direkte og gjennom ringvirkninger av fiskeri- og havbruk. Mange av disse arbeidsplassene er her langs kysten.

Min klare ambisjon er at denne veksten skal fortsette.

Store deler av norsk eksport av sjømat består fortsatt av råvarer og halvfabrikata. Mye av bearbeidinga av norsk fisk skjer i mellomland som Danmark og Kina. Mye fisk sendes til Kina for bearbeiding, og kommer tilbake til Norge for salg. Dette er ikke bra, men det er økonomisk lønnsomt. Og på denne måten går vi glipp av en hel del verdiskaping. Og jeg undrer på hvorfor er det sånn? Dette distriktet er jo nettopp et godt eksempel på at det kan lønne seg å videreforedle her hjemme.Dersom man reiser rundt i verden og spør folk om hva de forbinder med Norge, vet de fleste veldig lite. Men, hvis de først vet om noe – så er det ofte norsk sjømat.

I utlandet står norsk sjømat høyt i kurs. I Japan, for eksempel, brukes norsk oppdrettslaks i ulike sushi-retter, som ellers er svært tradisjonelle retter. Og i Frankrike er norsk oppdrettslaks et velrenommert og etterspurt produkt. Få næringer kan vise til en så høy vekst i produktivitet, og vi er blant de aller beste i verden på ressursforvaltning. Samtidig sliter hvitfiskindustrien på land. Og det har alltid vært slik, sies det. Dessverre er mange fra hvitfiskindustrien ikke til stede her i dag. Den norske sjømatnæringa er en suksesshistorie i utlandet, men jeg spør meg selv: hvorfor er ikke flere nordmenn mer klar over Norges stilling som en vellykket sjømatnasjon?

Selv om vi som bor her lever tett på havet og er bevisste på havbruk og fiske, er det mange i andre deler av landet som ikke har det samme forholdet til sjøen – og fisk. Og dét vil jeg ta tak i. Jeg tror at vi må øke bevisstheten rund sjømatnæringa i hele landet, slik at folk flest får bedre kjennskap til at dette allerede er ei stor og viktig næring i Norge.

I nyttårstalen sin, lanserte statsministeren prosjektet Samarbeid for arbeid. Samarbeid for arbeid skal fornye og forbedre den norske velferdsstaten. Men, en velfungerende velferdsstat er avhengig av at et konkurransedyktig næringsliv legger et solid grunnlag for finansieringa av velferdsstaten. Fiskeri- og havbruksnæringa er avgjørende for sysselsettinga langs kysten. Regjeringa har derfor store ambisjoner – vi vil at Norge skal bli verdens beste sjømatnasjon!Vi sikter høyt, men jeg er sikker på at dette er et realistisk mål. Men, på veien til målet trenger vi hjelp. Derfor har jeg satt ned ei arbeidsgruppe som skal gi meg råd om hvordan norsk sjømatnæring skal kunne stå fremst i rekka for å fylle gapet etter olje- og gassnæringa, når den en gang tar slutt. Arbeidsgruppa består av organisasjonene i næringa, i tillegg til en rekke ressurspersoner fra sjømatnæringa og andre deler av samfunnslivet.

Sammen skal vi diskutere innspill og ideer, og dele erfaringer og kunnskap om norsk sjømatnæring.På neste møte i arbeidsgruppa for Samarbeid for arbeid skal vi blant annet diskutere sjømatnæringas omdømme og rekruttering av kunnskap. Et godt omdømme er viktig for omsetninga av sjømatprodukter, men det er også viktig for å få tilgang på nødvendig kompetanse.

Dette ønsker jeg en brei og åpen debatt om, jeg vil derfor invitere alle som vil – også dere som er her på Blå konferanse – til å komme med innspill og forslag.

Arbeidsgruppa for Samarbeid for arbeid skal ikke være et organ hvor det tas beslutninger. Men, vil har blitt enige om at vi ønsker at flere skal delta i debatten om den norske sjømatnæringas framtid. Vi har også blitt enige om at vi skal benytte begrepet sjømatnæringa fremfor uttrykket fiskeri- og havbruksnæringa. Dette betyr ikke at vi i ikke lenger skal ha en fiskeri- og havbruksnæring. Men, vi ønsker at det skal komme tydelig frem at det er mat vi snakker om, og fiskeri og havbruk er jo nettopp sjømat i sum.

Som dere skjønner, mangler det ikke på utfordringer for havbruksnæringa, og det er mye bra arbeid på gang når det gjelder sjømatnæringas framtid. Skal vi klare å nå ambisjonen om å bli verdens beste sjømatnæring, må vi være i front på en rekke områder, som forbrukertrender, markedsføring, produktinnovasjon og omdømmebygging. Sjømatnæringa er viktig for Norge – dét er det ingen tvil om! Den bidrar til håp og framtidstro, og flere tusen arbeidsplasser.  Næringa er selve hovedpulsåra for mange småsamfunn langs kysten.

Dét må vi verne om – som vi vil med villaksen.

Jeg skulle gjerne snakket om andre viktige ting knyttet til miljø – som for eksempel oljevernberedskap, sjøtransport, ressursforvaltning og regulering av hvitfiskindustrien.

Men, jeg avslutter med å ønske dere lykke til med konferansen!

Takk for oppmerksomheten!