Hvordan få en bærekraftig oppdrettsnæring som sikrer livskraftige bestander av villaks og sjøørret?

Årsmøte i Norske lakseelver 9-10 april 2010,
Rica Hell hotell

Takk for invitasjonen til årsmøtet i Norske Lakseelver!

Spesielt hyggelig er det for meg å stå her når Aage Wold skal takkes av for så mange års utrettelig innsats for villaksens ve og vel.

God forvaltning av elve- og kystressursene er viktig – både for naturen og lokalsamfunnet. Mange av elvene våre gir grunnlag for en levedyktig fiske- og turistnæring.  Samtidig gir vassdrag og kyststrøk rike muligheter for rekreasjon og naturopplevelser for alle, og mulighet for å drive næringsvirksomhet.

All menneskelig aktivitet setter sine avtrykk på naturen, men målet må hele tida være å bruke naturressursene på en miljømessig bærekraftig måte. Ellers er det ikke liv laga, heller ikke for havbruksnæringa.

Situasjonen for villaksen er sammensatt. Havbruksvirksomhet påvirker ville bestander, men dette er på langt nær den eneste utfordringa. Vi må lete etter årsakene til nedgangen i ville bestander på mer enn ett sted.

 
I fjor høst sendte NRK ”Ut i naturen” et program om laksefiske, som tegnet et dystert bilde både for villaksen og for laksefisket. Søkelyset ble her satt på havbruksnæringa. Nylig ga programmet ”Brennpunkt”, også på NRK, et annet bidrag til å få fram fakta om villaksen. Programmet frikjente på ingen måte havbruksnæringa, men informasjonen som kom fram bidro til å få fram flere fasetter i debatten.

Nylig besvarte jeg en interpellasjon i Stortinget fra Høyres Svein Flåtten. Han reiste spørsmålet om hva som må til for å sikre at oppdretts- og lakseturistnæringene utvikles bærekraftig, samtidig som villaksen ivaretas. Det ble en konstruktiv og god debatt som viser at dette er et tema som også opptar våre stortingspolitikere.

Min konklusjon fra den siste tids debatter og TV-programmer, er at verken laksefiskenæringa eller oppdrettsnæringa er tjent med de steile frontene som har bygd seg opp i media – og mellom fagmiljø – over tid.

Jeg tror på en best mulig opplyst debatt, og mest mulig samarbeid mot felles mål. For å få til dette må næringene – både dere og oppdrettere – arbeide sammen med forvaltningen – både villaksforvaltningen og oppdrettsforvaltningen – og med forskerne – både på Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet og Norsk institutt for naturforskning – for å løse utfordringene. Av hensyn til villaksen finnes det ikke noe alternativ.

Videre må forskerne akseptere at forskerkolleger stiller spørsmål ved hverandres hypoteser og forskningsresultater. 

I tillegg vil jeg minne om at det er de folkevalgte (politikerne), enten Regjering eller Storting, som til syvende og sist bestemmer hva som er akseptabelt, normalt gjennom lover eller forskrifter.

Det være seg hvor stort innslag av rømt oppdrettsfisk vi tillater på gyteplassene, om og hvilke laksevassdrag som skal gis særskilt vern, eller det handler om lusetall på villfisk. Hva som er akseptabel påvirkning, bestemmes altså verken av forskerne, av direktoratene, av miljøbevegelsen eller av næringsorganisasjonene.

Langs kysten vår skal det være rom for både økonomisk lønnsom havbruksvirksomhet og levedyktige ville fiskebestander. Regjeringa ønsker å sikre bestandene av villaks og sjøørret, både ut fra et bevaringsperspektiv og som grunnlag for fiske.

Vi vil også legge til rette for videre vekst i havbruksnæringa. Dette kan vi få til gjennom et godt samarbeid mellom ulike interessegrupper og ved å ha fokus på miljømessig bærekraft.

 
Det er ikke uten grunn at regjeringa vil legge til rette for videre vekst i havbruksnæringa. Det er få typer matproduksjon som Norge har så naturgitte forutsetninger for som fiskeoppdrett, og kanskje spesielt lakseoppdrett. Vi har en svært lang kyst, rent og kaldt vann og god plass.

I tillegg er det et uomtvistelig faktum at laksen er vårt kanskje mest energieffektive ”husdyr”. Mens 100 kg fôr gir 13 kg svinefilet, eller 20 kg kyllingfilet, gir det hele 65 kg laksefilet.

Og til de som mener oppdrettsnæringa tømmer havet for fisk for å produsere fiskefôr, vil jeg minne om at verdensproduksjonen av fiskemel og fiskeolje har vært tilnærmet konstant de siste 30 årene.

Også når det gjelder CO2 avtrykk (”Carbon footprint”) så er oppdrettslaksen en vinner. Miljøregnskapet viser at en kg norsk laksefilet som blir omsatt i Paris medfører et utslipp på ca 2,5 kg CO2-ekvivalenter. Av dette står selve frakten for rundt 0,25 kg. Dette kan sammenliknes med svin (ca 6 kg) og storfe (ca 30 kg).

Men havbruksnæringa må kunne dokumentere en miljømessig bærekraftig produksjon. Jeg har tidligere sagt – og gjentar gjerne – at fiskeri- og havbruksnæringa må ha evighetens perspektiv. Næring og natur må følges ad.
Havbruksnæringa er selvsagt avhengig av et rent hav å produsere i, men miljømessig bærekraft er også avgjørende for å legitimere virksomheten i kystsonen og for å få arealer til produksjon. Ikke minst handler det også om næringas omdømme og forhold til forbrukerne.
I et slikt perspektiv er det derfor umåtelig klokt å ta vare på villaksen.

Regjeringas strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring er et viktig dokument som omhandler problemstillinger, setter mål og klargjør hva som må til for å nå målene. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider med å følge opp tiltakene, slik at havbruksnæringa skal påvirke miljøet så lite som mulig.

I St prp nr 32 (2006-2007) om vern av villaksen og ferdigstillelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder ble det lagt fram en rekke tiltak med formål om å redusere truslene mot villakse, og gi de viktigste laksebestandene i Norge særlig beskyttelse.  Det ble blant annet opprettet 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder.

I disse fjordene og vassdragene er det strenge krav til nye og eksisterende tiltak for å hindre skade på villaksen.

 
Vi er alle klar over at sykdommer og parasitter i oppdrett kan utgjøre en alvorlig belastning for ville bestander. Særlig har spredning av lakselus fra oppdrettsfisk negativ innvirkning på ville bestander av laks og sjøørret. Dersom man ikke sørger for å holde lusetallet lavt hos oppdrettsfisken, kan villaks og sjøørret få store lusepåslag i sjøvannsfasen. 

Mattilsynet meldte høsten 2009 om høye lakselustall i oppdrettsanlegg. Mengden lakselus var da så høy at det ikke var forenlig med miljømessig bærekraft. Denne utviklinga var svært bekymringsfull. Som et umiddelbart tiltak valgte jeg å utsette en varslet økning i produksjonskapasitet for havbruksnæringa i 2010. Dette gir oss tid til å vurdere utviklinga i lakselussituasjonen nærmere.

Regelverket for kontroll med lakselus i oppdrettsanlegg ble endret i august i fjor. Mattilsynet har nå hjemmel til å iverksette omfattende tiltak for å bekjempe lakselus i oppdrettsanlegg. I forskriften er det fastsatt tiltaksgrenser for behandling mot lus. Tiltaksgrensene representerer i så måte myndighetenes aksepterte nivå av lakselus.

Hver måned må oppdretterne rapportere til Mattilsynet om gjennomsnittlig antall lus på fisken, samt om behandling som er satt i gang. Det skal også rapporteres når det er mistanke om resistens mot behandlingsmidler.
Dersom oppdretterne ikke følger reglene eller ikke klarer å redusere lusetallet, kan Mattilsynet pålegge andre tiltak, herunder utslakting.
Dere som måtte tro at Mattilsynet ikke tør å ta i bruk de redskaper de har, kan ikke ha møtt Joakim Lystad, leder av Mattilsynet. Han har fått klar beskjed, jeg kommer aldri til å intervenere hvis de pålegger utslakting.
 
Siste rapport fra Mattilsynet, fra 15. mars, viser at lusetallet i alle regioner er lik eller under tiltaksgrensene. Selv om tallene viser en positiv utvikling, vil det likevel bli en utfordrende vår for havbruksnæringa.

Som i fjor har Mattilsynet pålagt oppdretterne felles vinter- og våravlusning. Dette innebærer at alle oppdrettsanlegg fra Rogaland til Nordland som går over en fastsatt tiltaksgrense, må behandle mot lus innenfor en gitt tidsperiode. På denne måten kan man oppnå en best mulig lusesituasjon for vårens utvandrende villakssmolt.

For å bedre lusesituasjonen på lang sikt, har Mattilsynet nå satt i gang et arbeid med å etablere soner for samordnet drift og brakklegging. I første omgang skal dette settes i verk i Hardangerfjorden, som i de siste årene har hatt store utfordringer med hensyn til lakselus.

I denne prosessen har Mattilsynet fått råd fra forskere, oppdrettere og interessegrupper for villaks. Erfaringer fra Hardangerfjorden vil være svært nyttige for etablering av slike soner også i andre områder.

Jeg er kjent med at enkelte har uttalt at Mattilsynets forslag er et knefall for oppdrettsnæringa, fordi de ikke har fulgt tilrådningene om størrelse på brakkleggingssonene fra Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet.

Til det vil jeg si at forskerne gir sine faglige råd, mens Mattilsynet må omforme rådene til noe som også er gjennomførbart. Nå er forslaget på høring, og så må Mattilsynet vurdere høringsuttalelsene som kommer inn.

Innenfor dagens regelverk er ikke lusenivået noe problem for oppdrettsfisken, selv om det kan være for høyt for villfisk i omkringliggende områder.

Det er derfor mulig at lusetelling i oppdrettsanlegg ikke er den optimale måten for måling av lusebelastninga for ville bestander. Det er også sannsynlig at tålegrensene for lus kan variere mellom ulike vassdrag eller regioner.

Myndigheter og forskere arbeider nå med å finne ut hvordan lusetall hos villfisk kan være måltall for tiltak i oppdrettsanlegg i framtida.
 
Fiskeri- og kystdepartementet har i den forbindelse bevilget 4 millioner kroner som i 2010 skal brukes til å standardisere metoder for å påvise lakselus på villfisk og for telling og beregning av lakselus i oppdrett. Biomassen av oppdrettsfisk på lokaliteten, og andre forhold ved lokaliteten som har betydning for spredning av lakselus til villfisk, vil også bli vurdert.

I tillegg skal metoder for påvisning av resistens hos lakselus standardiseres. Arbeidet, som skal gjennomføres av Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet i samarbeid, vil både ha betydning for kontroll med lakselus i oppdrett og hos villfisk.

I tillegg til å bekjempe lakselus, må vi ha fokus på å forebygge rømming av oppdrettsfisk. Det er stor enighet om at høy og vedvarende innkryssing av rømt oppdrettslaks vil være negativt for særegenheten til den enkelte villaksbestanden.

Enkelt sagt: Oppdrettsfisk skal være innenfor merdene og ikke utenfor. Oppdrettsnæringa har selv hovedansvaret for å sørge for dette.

Innrapporterte rømmingstall de to siste årene er de laveste på 15 år. Det er gledelig, men jeg slår meg ikke til ro med det.

Det er grunn til å anta at de faktiske rømmingstallene er høyere enn statistikken viser. Derfor vil innslaget av rømt oppdrettsfisk på gyteplassene være et bedre måltall for potensiell skadelig effekt. De ulike laksebestandene har trolig ulike tålegrenser og robusthet, og det arbeides med egnede indikatorer for å måle virkningene.

Fiskeridirektoratet får en ekstrabevilgning i 2010 for å øke innsatsen med å overvåke rømt oppdrettsfisk i de viktigste lakseelvene. Hensikten med dette er å få best mulig kunnskap om innblanding av rømt oppdrettsfisk i laksebestandene.

I tillegg vil denne kunnskapen danne grunnlaget for senere å kunne fastsette sårbarhetsindikatorer for de viktigste lakseelvene. Det må skje på en måte som sikrer systematiserte og kvalitetssikrede data og som imøtekommer vitenskaplige krav.

For å legge til rette for forsvarlig drift av oppdrettsanlegg, jobber Fiskeridirektoratet kontinuerlig med å utvikle styringsredskaper, regelverk og tilsynsordninger. For å styrke dette arbeidet ble bevilgningene til Fiskeridirektoratet økt med 10 mill kr i 2010.

Økninga finansieres gjennom økt tilsynsavgift for oppdrettsanleggene. Midlene skal brukes til økt tilsyn med havbruksnæringa, herunder rømningsberedskap.

Mulige brudd på regelverket følges opp av Fiskeridirektoratet i et tett samarbeid med Økokrim og påtalemyndigheter. I den forbindelse er det tatt i bruk en DNA-metode for sporing av urapportert rømt oppdrettlaks og regnbueørret.

Tekniske krav til oppdrettsutstyr er av avgjørende betydning for å hindre rømming. Nylig ble den tekniske standarden for matfiskanlegg revidert og forbedret. I tillegg er det igangsatt et arbeid for å utvikle tekniske standarder også for settefiskanlegg og landbaserte anlegg. Dette vil bidra til å forhindre framtidige rømmingsuhell.

I fjor høst gjennomførte Fiskeri- og kystdepartementet en høring av spørsmål knyttet til transport av levende fisk og hvordan den bør reguleres. Prosedyrer forbundet med lasting og lossing av oppdrettsfisk på brønnbåt kan utgjøre en betydelig rømningsrisiko. Transport av oppdrettsfisk medfører også fare for spredning av sykdommer og lakselus mellom områder.

Det kom inn mange gode og fornuftige forslag, som vi vil følge opp framover.

Havbruksnæringa er viktig for Norge. Det er en av våre største eksportnæringer som eksporterer for nær 20 milliarder kroner. Den bidrar til flere tusen arbeidsplasser langs kysten og skaper dermed livsgrunnlag for mange kystsamfunn. Dette må vi verne om.

På den annen side er det klart at oppdrettsvirksomhet som annen næringsvirksomhet, setter sitt avtrykk på miljøet. Både myndighetene og næringsaktørene er opptatt av å sikre miljømessig bærekraftig drift av oppdrettsanlegg.

De prosessene som er satt i gang for å følge opp regjeringas bærekraftstrategi, vil kunne gi en positiv utvikling av havbruksnæringa med hensyn til sykdomsforebygging, fiskevelferd og effektiv arealutnyttelse. Samtidig vil dette arbeidet kunne bidra til å motvirke negative miljøpåvirkninger.

Det skjer svært sjelden, ja faktisk nesten aldri, at jeg viser til noe styre jeg har deltatt i. Unntaket er Kunnskapssenteret for laks og vannmiljø. Det skal være et nasjonalt senter for pålitelig og uhildet kunnskap i laksespørsmål. Alle de viktige lakseinteressentene – det vil si oppdrettsnæringa, sportsfiskere, fiskerettighetshavere og forskningsmiljøene – er representert i styret.

 
Jeg tror at det er viktig å ha en slik arena der man kan diskutere laksens ve og vel i rolige og saklige former. Dette kan bidra til å gi oss en felles forståelse for kunnskapsgrunnlaget omkring utfordringer og mulige løsninger. Det fortjener villaksen.

Det er fortsatt mye vi ikke vet om hvordan oppdrettsvirksomhet påvirker miljøet og ville bestander. Kunnskapsoppbygging tar tid. Derfor må vi være tålmodige, og akseptere at ny kunnskap vil komme etter hvert.

Det er også viktig å samarbeide på tvers av yrkes- og interessegrupper. Det er i alles interesse å sikre stabile økosystemer og best mulig samliv mellom oppdrettsfisk og ville bestander.

Denne regjeringas mål er at lakseoppdrett og laksefiske må kunne drives side om side.