Hvordan sikre sjømatindustrien i fiskeri- og havbrukspolitikken?

Sjekkes mot framføring.

 

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen - det er hyggelig for meg å være tilbake her i NHO. Overgangene mellom næringsliv og politikk og vice versa skaper debatt og stor offentlig oppmerksomhet. Et dagsbesøk her skaper vel neppe slik oppmerksomhet. Dessverre må jeg si, fordi NHO har satt et svært viktig område på sakskartet i dag, nemlig norsk matindustri.

Og jeg skal snakke om den største delen, sjømatdelen.

Jeg vil begynne med å fastslå mitt grunnleggende syn: Norge trenger en sterk og robust sjømatindustri.

Jeg var nylig på sjømatkonferansen i Bergen og snakket om hva som må til for at sjømatnæringa i framtida skal kunne bidra med nødvendig verdiskaping i Norge. Konferansens tittel var ”Kan sjømat bli den nye oljen”? Noen av disse tankene vil jeg også dele med dere.

I en rapport om fiskeri- og havbrukssektorens framtid fra 1999, blir vår historiske tradisjon for å utnytte natturresursene, trukket fram som eksempel . Tre ganger i løpet av nyere historie har en intensiv utnyttelse av naturressurser bidratt til et vesentlig løft i Norges økonomi og befolkningas levestandard.

På slutten av 1700-tallet og inn i det påfølgende århundret ga utnyttelsen av norsk skog store inntekter til landet. Salg av tømmer og trevirke gikk til europeiske skips- og husbyggere.

Senere var det utnyttelsen av norske fossefall. Produksjonen av billig elektrisk kraft la grunnen for en stor gjødselsindustri og senere fremstilling av lettmetaller og andre elektrokjemiske produkter.

På 1970 tallet oppdaget vi olje- og gassforekomstene. Den historien er velkjent.

I dag har vi store muligheter til å utnytte havressursene på en måte som kan bidra til fortsatt god velferd i Norge.
Slik jeg ser det, befinner vi oss bare i begynnelsen av en systematisk utnyttelse av det potensialet som havet har til å levere energi, råstoff og mat.

Hvilken rolle spiller så sjømatindustrien i dette bildet?
Hvis sjømatnæringa skal kunne bidra til en større del av landets verdiskaping, når petroleumssektorens andel går ned, må vi ha flere bein å stå på. Foredlingsindustrien er et slikt bein.

Vi må la oss inspirere til å utnytte fangst- og oppdrettsressursene på en måte som genererer inntekter for mange flere, og som genererer næringsvirksomhet på områder som forskning og utvikling, produksjon av utstyr og eksport av produkter. 

Resultatet av petroleumssektorens suksess er at Norge i de siste 40 årene har bygd opp en høyteknologisk og konkurransedyktig leverandørnæring i tilknytning til petroleumsbransjen.

En industri som utmerker seg ved ny teknologi, pålitelighet og kvalitet. I sjømatnæringa bør vi bruke vår lange tradisjon med å høste av ressursene fra havet. Da snakker vi om kompetansemiljøer, en robust leverandørindustri og en livskraftig sjømatindustri som kan øke verdien av hver fisk som bringes på land. 

Da oljen ble funnet i Nordsjøen, var det umiddelbart opplagt for alle nordmenn at verdiene måtte pumpes opp.
Det var enkelt for politikere og forvaltning å investere mange milliarder norske kroner for å kunne realisere oljeeventyret. I dag vet vi enda bedre at den som skal utnytte havets skattekiste, må ta på største alvor de klare kravene til en ”føre var” tankegang. Det er krevende, men gir trygghet for en kontinuerlig fornybarhet. Det er nettopp den fornybare komponenten som gir det store potensialet i sjømatsektoren.

Petroleumsindustriens suksess er tuftet på en stor - og brei investering i forskning og utvikling. Det kanskje klareste svaret på hvordan vi skal sikre foredlingsindustrien innenfor fiskeri- og havbrukspolitikken, er en klar satsning på forskning og utvikling, både fra næringas og myndighetenes side.

Nå har jeg snakket om den generelle situasjonen i næringa, og i fortsettelsen vil jeg fokusere på de særskilte utfordringene som foredlingsindustrien står overfor.
Fiskeindustrien, og særlig den hvitfiskbaserte, har i lang tid slitt med lav lønnsomhet. Mange har lenge diskutert om råfiskloven og deltakerloven innebærer hindringer for økt verdiskaping for industrien.

Jeg mener at verken råfiskloven eller deltakerloven er de viktigste årsakene til de utfordringene som fiskeindustrien har.

Etter mitt syn er i verste fall denne diskusjonen med på å tildekke en faktabasert og nødvendig debatt om hva de egentlige utfordringene består i.

La det være helt klart: Regjeringa vil opprettholde både deltakerloven og råfiskloven. Samtidig ønsker vi å se på hvordan lovverket virker, og vurdere om det er behov for justeringer.

Minsteprisfastsettelsen har lenge vært gjenstand for diskusjon. Det stilles spørsmål ved legitimiteten til ei ordning der fiskesalgslagene ensidig fastsetter en minstepris som er bindende for fiskekjøperne. Dette var noe av bakgrunnen for at salgslagene og fiskekjøperne gikk sammen om å innføre en prøveordning med nøytral meklingsinstans ved uenighet om minsteprisen.

Tiden er nå kommet for å vurdere veien videre.

Jeg har derfor besluttet å sette ned en partsammensatt arbeidsgruppe som skal se nærmere på minsteprisen og prøveordninga med meklingsinstans. Gruppa skal bestå av 8 personer, og med lik representasjon fra fisker- og kjøpersida. Jeg håper de benytter denne anledninga til å komme med konstruktive forslag!

Tiltak
Jeg har imidlertid lyst til å nevne noen eksempler på tiltak som er satt i verk i løpet av de siste årene for å bedre vilkårene for foredlingsindustrien:

Fersk fisk av god kvalitet – kombinert med kort avstand til det europeiske markedet – er et viktig konkurransefortrinn for næringa. I 2007 la derfor regjeringa fram en egen ferskfiskstrategi.

Strategien peker på 3 satsingsområder:
• Bedre kontinuitet i tilførselen av råstoff, for å gi fiskeindustriens tilgang på ferskt råstoff året rundt,
• Økt fokus på kvalitet, for å bidra til jevn kvalitet på råstoffet som industrien kjøper og på sluttproduktene til konsument, og
• Økt samarbeid mellom oppdretts- og fiskerinæringa, for å kunne sikre industrien råstoff av god kvalitet gjennom hele året.

At store deler av torskekvoten fiskes i løpet av et par hektiske vintermåneder, er en utfordring for industrien. Kapasiteten er sprengt mens vinterfisket pågår, og så er det mangel på råstoff resten av året.

Torsken kommer som kjent inn til kysten for å gyte i februar/mars, og det kan selv ikke en fiskeriminister gjøre noe med. Vi kan imidlertid gjøre noen endringer i fiskerireguleringene for å bidra til at leveransene av fisk utjevnes noe.

Et slikt tiltak er bifangstordninga. Med unntak av 2009, har kystflåten i de siste åra overfisket torskekvotene sine. Samtidig har man ikke greid å fiske opp kvotene for sei og hyse.

Når man fisker sei og hyse, får man som også med en del torsk, og uten gjenværende torskekvote kan man da heller ikke fiske sei og hyse. Vi har derfor i år satt av 9500 tonn av den totale torskekvoten til bifangst i fiske etter andre arter.
For å øke leveransene av fersk fisk om høsten, og opprettholde aktiviteten i fiskeindustrien langs kysten, har vi tillatt opp til 49 prosents innblanding av torsk for fartøy som leverer hele fangsten fersk.

Andre tiltak som diskuteres er endring av kvoteåret og kvotebank. En endring av kvoteåret kan gi økt tilførsel av råstoff til industrien om høsten, mens en kvotebank – hvor man kan overføre kvote mellom flere år – vil gi økt sikkerhet for at fiskerne skal klare å fiske opp kvotene sine. Ordninga med bifangst har imidlertid mange av de samme virkningene som en kvotebank eller en endring av kvoteåret, og inntil videre vil jeg holde meg til bifangstordninga.

Fangstbasert havbruk og oppdrett av torsk kan også bidra til bedre råstofftilgang for industrien gjennom hele året.

Fiskeri- og kystdepartementet har etablert et nasjonalt senter for fangstbasert havbruk. Senteret drives av Nofima, og skal utvikle kompetanse på levende fangst, transport og oppfôring. Målet er å bidra til utjevning av sesongsvingninger og til høy kvalitet.

Utviklinga av torskeoppdrett har dessverre ikke gått slik som vi for noen år siden håpet. Kombinasjonen av biologiske utfordringer og en kraftig reduksjon av torskeprisen, har medført store tap og flere konkurser.

Jeg registrerer imidlertid at det fortsatt er tro på at oppdrettstorsk kan bli et supplement til villtorsk, og har derfor valgt å fortsette avlsprogrammet for torsk i regi av Nofima.

Fiskeri- og kystdepartementet fikk tidligere i år gjennomført en innovasjonsanalyse av fiskerinæringa, med hovedvekt på fiskeindustrien. Ifølge analysen er norske sjømatbedrifter flinke til å ta i bruk ny teknologi, men de har et forbedringspotensial når det gjelder produktutvikling, markedsutvikling og kvalitet. Vi arbeider nå med å vurdere de ulike tiltakene som foreslås i analysen.

Jeg er også opptatt av bearbeiding i laksenæringa. Bare 20 prosent av den norske oppdrettslaksen blir bearbeidet før den eksporteres. De andre 80 prosentene blir bearbeidet i andre land.

Her ligger det store forretningsmuligheter for sjømatindustrien og et verdiskapingspotensial for nasjonen Norge. Ved tildelinga av nye oppdrettstillatelser i 2009, prioriterte Fiskeri- og kystdepartementet derfor bedrifter som bearbeider en vesentlig del av sin oppdrettsproduksjon.

Så litt om hvilke virkemidler som finnes for sjømatnæringa. Til sammen har vi nå bevilget over 300 millioner kroner til Marint verdiskapingsprogram.

Målsettinga med programmet er å øke verdiskapinga per kg sjømat produsert. Gjennom å stimulere flere sjømatbedrifter til å etablere langsiktige markedsrelasjoner og øke investeringene i markedsrettede innovasjoner, kan vi oppnå høyere verdiskaping.

Sjømatbedrifter som ser muligheter til å utvikle produktfortrinn gjennom strategisk samarbeid i verdikjeden, kan dermed få støtte til å avklare mulighetene og begrensningene i samarbeidet.

Hvis det viser seg at samarbeidet vil gi fordeler for alle involverte, økes støtten for å få etablert et forpliktende samarbeid. Jeg håper at næringa ser seg tjent med å benytte seg at de mulighetene som ligger i programmet.

Samarbeid for arbeid i sjømatnæringa
Som et ledd i regjeringas prosjekt Samarbeid for arbeid har jeg invitert organisasjonene i næringa og en rekke ressurspersoner til å dele erfaringer og kunnskap for å bidra til utvikling av sjømatnæringa. På det siste møtet var omdømme og rekruttering tema for diskusjonen.
Sjømatnæringas omdømme er under stadig press. Stikkord er lakselus, rømming, bruk av fosfat i saltfiskproduksjon og utkast av fisk fra fiskefartøy.

Omdømmet er viktig - både for å få tillit hos konsumenten som skal kjøpe sjømat, og for at politikere og samfunnet for øvrig skal være positive til å legge til rette for videre vekst i næringa. Et godt omdømme er selvsagt også viktig for å kunne rekruttere de beste hodene til næringa.

Omdømme er ikke noe man kan kjøpe. Det må bygges opp – stein for stein – og tas godt vare på. Det skal som kjent mange positive saker til for å oppveie én negativ sak. Det er derfor avgjørende at næringa tar tak i utfordringer som oppstår – før de havner i media.

Hjemmemarkedet
Omdømmebygging handler også om å være synlig. Sjømat av god kvalitet presentert på en delikat og kundevennlig måte, er med på å bygge opp omdømmet til både sjømaten og sjømatnæringa. Jeg er derfor glad for den satsinga som nå gjøres på det norske markedet. Sjømatnæringa vil til neste år – gjennom Eksportutvalget for fisk – bruke 42 millioner kroner til markedsføring i Norge.

Innenlandsmarkedet er også viktig ut fra sin størrelse. Grossistverdien av sjømatomsetninga i Norge er beregnet til mellom 6 og 7 milliarder kroner. Det betyr at det norske markedet er ett av de tre største markedene for norsk sjømat, sammen med Frankrike og Russland.

Det norske markedet gir også sjømatnæringa nærhet til konsumenten og kan derfor brukes aktivt i arbeidet med å utvikle nye produkter. For å skape større interesse for sjømaten, trenger vi flere forbrukervennlige produkter i store volumer, og vi trenger flere nisjeprodukter. Det har skjedd mye positivt i den senere tid, men her må jeg skryte av matindustrien basert på landbruksprodukter.

Avslutning
Sjømatnæringa er imidlertid i hovedsak en eksportnæring. Det betyr at den hver dag konkurrerer med de beste i verden. Det gir den særtrekk og kvaliteter som vi også kan lese om i den ferske undersøkelsen  som er gjort for InnovasjonNorge: om norske eksportforetak, og som for øvrig var omtalt i Aftenposten 25. november.
Fordi de er utsatt for konstant press for å bli bedre, må eksportbedrifter hele tida legge seg i selen. De har talent, arbeider hardt og lykkes, viser undersøkelsen.  

Det betyr at den norske sjømatnæringa allerede er godt skjeftet til å nå regjeringas ambisjon om at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Ambisjonen er høy, men jeg mener at vi har alle muligheter for å lykkes.

Jeg vil invitere NHO-fellesskapet til samarbeid slik at vi sammen kan oppfylle denne visjonen!

Takk for oppmerksomheten.